Spillefilm og filmspill. Det ene fører ofte til det andre, og spesielt når det er snakk om digre Hollywood-produksjoner med ikoniske og actionavhengige figurer i hovedrollene. Spider-Man er i så fall en essensiell aktør, og når edderkoppmannen svinger gjennom kinosaler verden over er hverken utgiver Activision eller utviklerstudioet Beenox vonde å be.
Tidligere Spider-Man-spill har kommet i alle former og fasonger, spesielt hva kvalitet angår, og da er det alltid like naturlig å stille spørsmål ved den nyeste installasjonen i edderkoppserien: Er The Amazing Spider-Man 2 noe tess i det hele tatt?
Ensom ballett
Svaret kommer til meg som gjentatte blaff idet jeg slenger meg lynraskt rundt i New Yorks digitale gater. Det er tidvis stor underholdning å spore i det digre eplet, og det å svinge omkring i metropolen er en grasiøs og elegant ballett, hvor du i rollen som Spider-Man danser langs hustak til den store gullmedaljen.
Man kaster ut spindelvev fra hver hånd med hver sin respektive skulderknapp, og i dette leddet av The Amazing Spider-Man 2 er det lite å si på spillets fint- og fartsfølelse. Med lekre animasjoner flyr man millimeter over en av byens ikoniske drosjer, før man skyter til værs, lander på en flaggstang, plukker opp en tegneserieside, for så å kaste seg ned fra New Yorks høyeste skyskraper. Det suger godt i magen, og til tross for at man tidvis deiser paddeflatt inn i en murvegg eller to, er det et godt byggverk som danner grunnlaget for spillets åpne verden.
Da er det bare synd at spillets univers, så vel som ballettforestillingen man er en del av, føles så forbaska ensom. Veien fra Manhattan til Chelsea preges av tomhet og middelmådigheter, og ingenting av det man støter på har et fnugg av personlighet. Din lokale Central Park har blitt forvandlet til en dyster lysning med en stusselig dam og identiske trær, Oscorp-bygget er et monument dedikert i kjedelighetens navn, og de travle New York-beboerne er bleke og stygge speilbilder av hverandre.
Rent grafisk er ikke spillet så aller verst, men flere feil og mangler gjør opplevelsen til en salig røre, noe som kommer enda tydeligere fram hvis man tar for seg edderkoppen på en av de nye konsollene.
Overfladisk flaggermus
Oppdragene man kastes ut i på tvers av spillets fjorten kapitler er også av et labert kaliber, og ved siden av et par solide hovedoppdrag sjonglerer man et knippe gjentakende og småkjipe sideattraksjoner fint fordelt utover i byen. Disse kan bestå av så mye rart, hvor alt fra brennende bygninger til bilbomber og bankran står på menyen for de lugubre kjeltringene man finner overalt i New York. Spider-Man er derimot ikke vond å be, og med edderkoppsanser og spindelvev redder man dagen igjen og igjen og igjen.
Man må også slå godt fra seg, med et kampsystem som er svært likt det man finner i Rocksteadys Batman-spill. Akkurat som den mørke ridderen må nemlig også Spider-Man balansere slag og spark opp mot kontringer og kastevåpen, og resultatet er en god, om enn noe klønete versjon av flaggermusmannens slåssing.
Selv om flere av spillets mekanikker er solide i små doser faller korthuset likevel fort sammen når man for eksempel banker de samme skurkene tre ganger på rad. Det er sjeldent et fredelig øyeblikk i storbyen, og mellom de største plottpunktene blir man regelrett tvunget til å utføre sideoppdrag for å holde heltestatusen ved like.
Spillet måler nemlig hvor heroisk man er til enhver tid, og skulle man la for mange kjeltringer slippe unna vil streken på skjermen skifte farge fra blått til rødt. Det hele er som snytt ut av nesa på inFamous: Second Son, men der Sucker Punchs nyeste superheltspill i det minste hadde ulike utfall og unike krefter å by på, har The Amazing Spider-Man 2 ingen verdens ting.
Heltesystemet belønner deg ikke for å være god, men straffer deg heller for å være «slem», og lar du kriminalitet herje fritt over en lengre periode vil spillet sende fysiske fiender etter deg overalt i byen, noe som effektivt setter kjepper i hjulene dine. Der jeg egentlig koste meg gatelangs, på jakt etter nye tegneseriesider og kameraoppdrag, ble jeg fort tvunget til å hamle opp med fiender som stadig ble flere og mer innpåslitne. Det er med andre ord et mangelfullt og overfladisk system, og sånn sett står det også litt i stil med flere andre deler av spillet.
Ingen Emma Stone
Både foran og bak kulissene er det mye ved Beenox’ ferskeste edderkoppspill som skurrer, og det hele begynner med en slurvete historie. Her får man servert en handling som i små doser stjeler fra den aktuelle kinofilmen, men som også finner på en hel del nytt med utgangspunkt i et sterkt utvalg av superskurker. Spider-Man er jo som kjent en veldig breial kar, og fiendene står nærmest i kø i hans nyeste spilleventyr.
Vi får blant annet bli kjent med Harry Osborn som den stadig like grønne gnomen, og sammen med ikoniske figurer som multimillonæren Wilson Fisk, den monsteraktige Carnage og jegeren Kraven har Beenox prøvd å veve sammen en gripbar fortelling. Og til tider er det faktisk flere interessante linjer som trekkes mellom Peter Parkers to separate liv og de mange superkjeltringene som stadig skaper frykt og kaos i New York.
Andre ganger koker handlingen bort, og flere av edderkoppens største fiender kastes inn i ringen uten mål eller mening. Flere elementer er også oppgulp fra tidligere Spider-Man-fortellinger, og det er bare så mange ganger man kan se Onkel Bens død før man går lei – store krefter, stort ansvar, jada, jada, jada.
For å gjøre vondt verre sliter spillet også kraftig når det kommer til gjengivelse av personer fra filmene. Emma Stone som Gwen Stacy er ingensteds å se, Peters tante May er et grafisk rot, med ekkelt hår og uproporsjonerte trekk, mens Peter selv ligner på hverken Andrew Garfield eller Toby Maguire. Da er stemmeskuespillet overraskende godt, og spesielt edderkoppmannen selv gjør seg godt, med kløktige one-linere og glimt i øyet.
Konklusjon
The Amazing Spider-Man 2 er et middelmådig superheltspill, hvor utviklerstudioet Beenox har prøvd å bygge videre på det gode grunnlaget fra de mange Spider-Man-spillene som har kommet tidligere, uten særlig hell. Det er riktignok gøy å slenge seg rundt i New York, og animasjoner, flyt og fartsfølelsen sitter som smurt, men universet man beveger seg rundt i er tomt og kjedelig.
Grafisk grums preger alle ledd av spillet, og hverken tante Mays heslige ansikt eller den grånende avbildningen av Central Park tilsier at utviklerne vet helt hva de driver med, eller har fått god nok tid til å vise fram hva de egentlig kan. Sammenligner man Beenox' nyeste eventyr med spill som Batman: Arkham City og inFamous: Second Son er kvalitetsforskjellene nemlig latterlig store.
Peter Parker har derimot sine lyspunkt, og ved siden av et brukbart kampsystem og en tidvis god historie står stemmeskuespillet fram som svært solid. Når alt kommer til stykket er det likevel tydelig at Beenox har hastet i stand et halvferdig produkt i anledning den aktuelle kinofilmen, og det er alltid like skuffende å måtte ta til takke med et Spider-Man-spill som kunne vært så mye bedre, hadde det bare vært nok tid.
Har du likevel lyst til å redde dagen ikledd kappe og olajakke kan vi anbefale Batman: Arkham City og inFamous: Second Son.
