Flerspillermuligheter har alltid vært et tema for spillindustrien, helt siden de tekstbaserte rollespillene via MUD (Multi-User Dungeon) for nesten 30 år siden. Det har riktignok vært enspillerdelen i spill som har vært dominerende, det å oppleve en digital verden på egenhånd har vært regelen snarere enn unntaket. Spørsmålet er nå om vi ser et paradigmeskifte i spillmentaliteten. Er vi så lei av å være alene at flerspillerdelen vil ta helt over?
Spekulering
Det er ikke lenge siden de fleste spill kom uten flerspillerstøtte, nå er denne normen snudd på hodet. Hva er grunnen til dette? Det blir en liten debatt om det var høna eller egget som kom først, men vi gjør et forsøk. Selvsagt er en av grunnene etterspørsel. Spillere vil ha muligheten til å utfordre venner og (u)kjente over nett, eller lokalt, til alle døgnets tider. Spillopplevelsen blir om ikke alltid bedre, så i hvert fall forlenget.
En annen grunn kan være press fra utviklerne. Som nevnt er etterspørselen tilstede, men det kan av og til virke som at en flerspillerdel er et ufravikelig krav. Flerspillermuligheter brukes tidvis som salgsargument fra utviklerne. Det at man velger å legge med muligheter for å spille mot andre mennesker, hjelper fint lite når spillet har personligheten til en norsk granittblokk.
Videre har det å spille sammen etter hvert blitt en subkultur uten like. Synderen? Valves Counter-Strike selvsagt. Half-Life-modifikasjonen startet et gjennombrudd for spilling over lokale nettverk for nesten seks år siden, og er den dag i dag fortsatt det meste populære nettspillet tilgjengelig. Nettcafèr og svære arrangementer er bare ett resultat av denne kulturen, og drar med seg flere positive og negative aspekter på lasset.
 |  |  |  |
Skjermbilder fra Valves Counter-Strike |
En siste grunn til at flerspiller blir stadig mer i skuddet er selvsagt de teknologiske fremskritt. Det er nesten ingen begrensninger på hva som kan utrettes med de ressurser og verktøy enkelte utviklere og utgivere sitter med i dagens marked. Så hvorfor ikke realisere mulighetene man sitter på? Et spills flerspillerdel skal helst holde samme audiovisuelle kvalitet som enspillerdelen, og dette er mulig i dag. Dermed presenteres man for pene spill, med mennesker som gjør menneskelige feil. Dette fører igjen til at spillopplevelsen blir uforutsigbar og spennende.
Massivt
World of Warcraft er på alles lepper om dagen, og de som har vært med i en av betaversjonene vet hvorfor. Massive onlinespill representerer en helt annerledes form for flerspiller. Her har du ikke noe valg, du må simpelthen forholde deg til dine medmennesker. Enten du liker det eller ikke vil disse til stadighet berike og forstyrre ditt eventyr gjennom for eksempel Azeroths utrolige verden.
Mennesket er av natur utstyrt med sosiale antenner, er det derfor slike massive spill er populære? Selvsagt er det hyggelig å få nye ”venner” i en ny og spennende verden. Samtidig er det underholdende å kunne dele opplevelser med eksiterende kamerater i episke eventyr. Jeg tør riktignok å hevde at et annet element også er sterkt inne i bilde når det gjelder massive onlinespill: Makt!
Hva er vel bedre enn å kunne vise sin overlegne styrke, visdom eller smidighet foran flere hundre ”tilskuere” i en virtuell verden? Spill som for eksempel World og Warcraft og EverQuest er perfekte fora der man kan fremstå langt mektigere enn man egentlig er og oppnå heltestatus. Utviklere er selvsagt veldig bevisst på akkurat dette, og åpner for at du kan skreddersy alt til din spillperson. På denne måten fremstår du som unik, og ikke minst en refleksjon av menneskelige idealer og ideer.
Spillopplevelsen kan da risikere å bli et kappløp om virtuell overlevelse og om det å nå lengst raskest. Dermed blir det hele en slags ond sirkel, i beste kalde krig-stil, der makt og kontroll er sentrale termer.
Konsollenes inntog
Den ensomme rytter har alltid hatt et godt forhold til konsoller, disse var som skapt for ham. Nå har også disse tatt steget inn på den digitale møteplassen, og særlig Xbox Live har vært en enorm kvalitativ og kvantitativ suksess. Til dags dato melder Microsoft om hele 1,4 millioner brukere av dette nettverket, og det stopper neppe her.
Spesielt bruken av hodetelefoner med mikrofon har tilført en ny dimensjon for spillere på grasrota. Stemmekommunikasjon er selvsagt ikke noe nytt, ei heller unikt for konsollbrukere. Poenget er at Xbox alminneliggjør bruken av telefonaktig kommunikasjon. Flere og flere våger seg ut på ”utrygg grunn” og kommuniserer med sine ukjente med/motspillere fra hele verden. Det være seg som trener for Wolverhampton i FIFA 2005, eller som en av mange Master Chief-kloner i Halo 2.
Nå følger også de håndholdte etter, med Nokias N-Gage i førersetet. PlayStation Portable og Nintendo DS er på vei med løfte om trådløs spilling, og vil forandre måten vi bruker håndholdte konsoller på radikalt. Det er likevel interessant at kun N-Gage kan tilby ”ekte” flerspiller over sitt GPRS-nett. Denne muligheten representerer på mange måter spillverdenes globalisering på sitt mest ekstreme: Spill mot hvem som helst, hvor som helst (så lenge du har dekning)!
Et siste åndedrag
Utrolig nok er det spill som fortsatt kun sverger til lokal spilling, der du og bare du har kontrollen over det som skjer. Spørsmålet er om dette er et fenomen som vil fortsette, eller om denne siste bastion også vil falle. The Elder Scrolls III: Morrowind er et fint eksempel på et fortreffelig spill som klarer seg uten flerspillerstøtte. Samtidig er det fristende å tenke på hvor bra spillet kunne ha blitt som et massivt online rollespill i det samme universet.
Bethesda har nok også tenkt det samme, og Oblivion kan overraske med å støtte flerspiller. Vi venter selvsagt i spenning, selv om denne ventetiden sikkert blir lengre enn det de fleste tror. Alt i alt ser fremtiden ut til å bringe stadig flere spill med bredere flerspillerstøtte, kan dette komme til å forringe enspillerdelen?
Vår rytter synger rustent på sitt siste vers, det er det ingen tvil om. Både han og hesten er trøtte, slitne og, eh, ensomme. En av de største gavene som har blitt skjenket oss av spillbransjen er muligheten til å kunne utfordre hvem som helst, nærmest hvor som helst. Spørsmålet er om det om noen år kan bli for mye av det gode.
Noen gamere er gule, andre er blå, men det er vissnok bare utenpå. Feil! Gamere har ulike preferanser, og det er der en liten fare ligger. Hvis utviklere begynner å se på enspillerdelen som en kort opplæringssekvens for at du skal kunne spille på nett, gjør man seg selv en bjørnetjeneste. Jeg har personlig snakket med utviklere som har gitt uttrykk for dette synet på enspillerdelen, så jeg lider ikke av feberfantasier. La oss ikke avskrive den ensomme rytter riktig ennå, så vær vennlig å ikke server ham avstumpede spillopplevelser i det de visjonære kaller fremtiden!
