«Not bad for a dead guy, huh?», spør hovedpersonen retorisk idet han nettopp har sprengt, skutt, hoppet på og regelrett maltraktert 188 demoner på sånn cirka 10 minutter. Jeg bifaller, og føler meg ganske rå der jeg satte ny personlig bestetid ikke bare fem, men seks ganger i løpet av økten.
På et tidspunkt var jeg blant de 53 beste i verden på den aktuelle banen – jeg har presset meg ganske langt, og tror det er omtrent så langt jeg kommer akkurat nå. Men det er jaggu ikke verst før en dau fyr!
Kampen om perleporten
Spillet det er snakk om er Neon White, et Annapurna Interactive-utgitt prosjekt skapt av nykommerne i studioet Angel Matrix. Her inntar man rollen som den titulære Neon White – han husker ikke hvem han, men blir fortalt at han og en rekke andre syndere har blitt hentet fra helvete og invitert til et spill hvor vinneren får en egen plass i himmerike.
Måten man vinner på er ved å renske de nedre regionene av himmelen for demoner som har gått bananas på guds eiendom, og kun den beste i hvert kull stikker av med evig paradis.
Historien fortelles gjennom tekstbokser, lydeffekter og enkle stillbilder; ved siden av det sentrale plottet kan man i tillegg bruke tid mellom slaktingen på å bli kjent med og bygge bånd med en håndfull figurer. Figurene er alle fargerike og skrevet med snerten penn, men det er også litt vel «campy» og tamt for min smak.
Det minner sånn sett om en litt grunn variant av Danganronpa- og Zero Escape-spillene: På samme måte er dette et handlingsforløp hvor ingen er helt trygge, dialogen er eplekjekk og popkulturell, musikken er røff og små-«freaky», mens det også venter et par større vendinger underveis.
Kort fortalt
Historien fungerer i det minste godt som et grunnlag for all ugagn man finner på utenfor perleporten. Spillet består av nærmere 100 ulike nivåer, som alle er satt sammen for å by på mest mulig fart og eksplosivitet.
Hvert nivå begynner med at man bare har en alminnelig katana, men etter hvert begynner det å dukke opp ulike kort rundt omkring i himmelen. Disse representerer hvert sitt unike våpen, fra pistoler til salongrifler, og ter seg som forventet når man angriper djevlene.
Kortene har imidlertid ett bruksområde til, for man kan også kaste det fra seg, og da aktiveres en sekundær egenskap. Ved å slenge fra seg et pistolkort kan man for eksempel hoppe en gang til i lufta; pumpehagler kan kastes for å fly gjennom luften; mens maskinpistolkort sender deg bestemt nedover med slik at du kan knuse både fiender og plattformer.
De ulike kortene innføres gradvis i løpet av de 12-15 timene det tar å fullføre spillet, og man får god tid til å bli vant med hver og en. Neon White har en finfin følelse av progresjon og flyt – akkurat idet du trodde utviklerne var tom for ideer, kjører de på med nye våpen, fiender, feller eller omgivelser.
Med «speedrunning» i bakhodet
Omgivelsene er for det meste flotte å se på: Svevende plattformer, perlehvite templer og knallblå fossefall er herlig dandert i skyene, og alt er som sagt formet for å støtte fart og skape god flyt. Det er så godt som aldri tvil om hvor man skal, og det kryr også av små og store snarveier som man kan finne ved gjentatte rundturer.
Utviklerne har selv sagt at Neon White er løst basert på fenomenet «speedrunning», og det merkes. Ikke bare belønnes man med medaljer og andre godsaker jo raskere man er, men man låser etter hvert også opp en egen poengliste for hvert nivå. Her konkurrerer man med andre spillere om å oppnå best mulig tid, og dette blir fort vanedannende.
Særlig i spillets første halvdel brukte jeg mye tid på å spille de samme banene om og om og om igjen. Her gjelder det ikke bare å være rask, men også smart når man bruker kortene man finner.
Og det går radig unna når man først lærer seg et nivå å kjenne. Selv med den noe klønete Nintendo Switch-kontrolleren, som helt tydelig er underlegen mus og tastatur i dette tilfellet, føler jeg mer og mer mestring. Etter en stund formelig flyr jeg gjennom nivåene fra spillets første halvdel, og det er mye takket være hvor lettfattelig og intuitivt Neon White er.
Senere i spillet blir imidlertid banene etter hvert veldig lange og det er lettere å gjøre flere småfeil. Det hjelper heller ikke at poenglistene ikke lastes inn hvis man gjenopptar spillet fra dvalemodus på Nintendo Switch. Da må man enten skru av spillet helt og starte på nytt eller unnlate å laste opp og sammenligne bestetider med andre spillere.
Alt i alt forsvinner noe av moroa mot slutten av spillet, og jeg kjenner at litt av piffen går ut av meg i siste akt.
Konklusjon
Neon White er enormt intuitivt og byr på kjapp og «flashy» demonslakt i et drøyt dusin timer. En rekke typiske våpen får plutselig splitter nye bruksområder, og disse egenskapene kommer helt til sin rett på tvers av spillets omtrent 100 nivåer.
Det går veldig unna når man først kommer i gang, og da er det stor underholdning å jakte rundetider i himmelens forgård.
Rent audiovisuelt har spillet en meget tydelig stil, og selv om det ikke er det mest omfattende eller peneste universet vi får besøke, gjør utviklerne mye ut av de begrensede ressursene de har.
Historien som danner bakteppet for oppdragene forsøker seg på et par friske fraspark, men minner kanskje mest om en litt «campy» avlegger fra Danganronpa- og Zero Escape-universene. Selv om ikke alt treffer like godt, leverer det i det minste til bestått.
Jo lenger ut i spillet man kommer, jo lenger blir naturlig nok også nivåene, men da forsvinner dessverre litt av gjenspillingsgleden. Etter hvert tar jeg til takke med én-to runder per brett, og det hjelper heller ikke at Nintendo Switch-utgaven preges av poenglister som ikke oppdateres og generelt litt vinglete styring.
Neon White er likevel et knakende godt og unikt spill som fortjener din oppmerksomhet.
Neon White er tilgjengelig på Windows og Nintendo Switch (testet).
