Når selv omgivelsene er truende og dødelige, med bunnløse juv og dødelige feller overalt, ville det vært galt om ikke fiendene sto i stil. Her er det Demon's Souls triumferer.
Kunnskap er makt
I hvert område av spillet lurer en koloss, en bossdemon du må bekjempe. På vei til hver av dem må du hanskes både med omgivelsene, og de mange mindre demonene som er fast bestemt på å stoppe deg. Bare å nå fram til en boss kan være vanskelig nok; det som gjelder er å prøve, feile, og så lære av sine feil.
Bare med en god slagplan og erfaring kan du overvinne de største farene spillet har å by på. Det er utfordrende, og det er ofte fristende å gi opp. Fiendene spiller etter samme regler som deg, og bruker ofte samme taktikker som du har tilgjengelig. Det mest tilfredsstillende i spillet er å utforske fiendenes handlingsmønstre og egenskaper, og til slutt gjennomføre en plan som utnytter deres svake punkter og feller dem.
I en verden hvor alt er dødelig, er den mektigste krigeren den som overvinner døden. Følelsen av å triumfere over de overveldende oddsene i Demon's Souls hører til blant de beste spillopplevelsene som er å oppdrive.
Sjelevandring og samarbeid
Av og til blir likevel overmakten for sterk, og du vil trenge hjelp utenfra. Den lett bisarre, men smågeniale flerspillermodusen er redningen.
Ved å bekjempe en bossdemon gjenopplives du fra sjeleform, og når du har gjenvunnet kroppen din blir du sterkere – men du kan også påkalle andre spilleres sjeler til å slåss sammen med deg. Flere spillere som jobber sammen for å bekjempe en bossdemon er en storslagen følelse.
Sammen med dette dukker det ofte opp skrømt og blodflekker rundt om i verdenen. Skrømtene er ekko fra andre spillere i nærheten av deg, som viser deg hva de holder på med. Blodflekkene dukker opp når en spiller dør. Hvis du berører din egen, gjenvinner du sjelene du hadde da du døde, mens andre spilleres blodflekker lar deg se hvordan de møtte sitt endelikt.
Sammen med muligheten til å legge igjen korte tekstbeskjeder til andre spillere, fungerer dette som et innebygd hintsystem som varsler om farer.
Flerspillermodusen er forresten heller ikke farefri. Hvis du har gjenoppstått, kan andre spillere bryte seg inn i spillet ditt som svarte skrømt, og prøve å ta livet av deg. Kamper mellom spillere er ofte like intense som bosskampene, fordi man aldri vet hvem som har overtaket. Kløkt spiller en stor rolle her.
Konklusjon
Jeg har spilt Demon's Souls i mange titalls timer, og jeg er langt ifra ferdig. Jeg har prøvd å finne ting jeg ikke liker med spillet, men jeg har bare funnet følgende: Figurene i spillet føles litt feil. Det kan bare være at jeg ikke helt forstår stilen utviklerne har lagt seg til, men inntrykket blir ofte stivt.
Uansett: Demon's Souls skaper en verden det går an å tro på. En verden hvor du besøker et dystert land hvor mørket har blitt så tett at marerittene dine er blitt levende. Spillet kaster ikke bort tid på historiefortelling, men lar deg fortelle din egen historie.
Spillet skildrer en verden som ikke eier nåde, men som også er nådeløst rettferdig; også fiendene dine kan bli ofre for feller og naturlige farer. Handlingene dine har alltid konsekvenser, og det du utretter er med på å forme verden.
En tendens i det siste har vært å gi spillere hjelp hele veien mot målet, men Demon's Souls viser at å gå motsatt vei kan være vel så bra. Spillet legger få føringer for deg, og dermed står du fritt til å angripe en tilsynelatende umulig oppgave akkurat slik du vil. Når du beseirer spillet, er det bare din egen fortjeneste. En slik seiersfølelse er vanskelig å oppnå, men til gjengjeld også vanskelig å slå.
Merk: Demon's Souls er foreløpig kun tilgjengelig i USA og Asia, ettersom en eventuell europeisk utgivelse ikke er fastsatt i skrivende stund. Siden Playstation 3-spill ikke er sonelåst, kan spill fra andre soner også spilles på norske maskiner. Omtalen er basert på den kinesiske utgaven.
