Dette er nummer syv i Novalogics spillserie om elitestyrken Delta Force for PC. Spillet benytter samme grafikkmotor som tidligere har blitt brukt til det kritikerroste Joint Operations: Typhoon Rising. Delta Force er de beste soldatene fra alle grupperinger i det amerikanske forsvaret. Gisselsituasjoner, overraskelsesraid og oppklaringsoppdrag er deres spesialitet, men hovedoppgaven er å finne og eliminere fienden, uansett situasjon. Og i disse terroristtider er det ikke så rent få situasjoner å henge fingrene i.
Tynn historie
Denne bakgrunnen skaper rammeverket for spillets historie. Du er en av de få håndplukkede medlemmene av Delta Force og blir presentert med scenarioer hvor du enten skal eliminere en terroristorganisasjon i Chad, opprørere i Usbekistan eller en kokainbaroner i Brasil. Innenfor hvert av disse tre scenarioene finnes det 8-10 oppdrag. Når du blir tildelt disse, får du en rask briefing via tekst og blir kastet inn i handlingen, vanligvis et par meter fra kampsonen.
Det er korrekt at man på spesialstyrkenivå må være vant til korte beskjeder og radiotaushet, men det hadde vært morsomt å fått sett en videosekvens når du har kjempet deg gjennom Brasils dype skoger og drept i overkant av hundre leiesoldater. I steden blir vi sendt rett tilbake til hovedmenyen. Jeg savnet rett og slett en historie som kunne knyttet oppdragene sammen istedenfor denne løsrevne formen. Det har noe med å føle at du jobber mot et mål, istedenfor å bare gjøre det du må for å bli ferdig. Motivasjonen blir rett og slett drept raskere enn min karakter i flerspillermodus.
Spillet er et taktisk førstepersons skytespill med anonyme spesialsoldater i samme stil som Ghost Recon og Rainbow Six, men der slutter egentlig likhetene. Der du i de nevnte spillene var lagleder med full kontroll over dine medsoldater og planleggingsfasen, er du her redusert til en simpel fotsoldat som oftere enn jeg likte måtte sitte barnevakt for lagkameratene sine. Du får nemlig minuspoeng for hvert medlem i troppen din som dør. Dette var forholdsvis slitsomt da de noen ganger sto med ryggen til fienden og skjøt i en sandhaug, eller angrep en bataljon soldater i beste hjernedøde rambostil, for så å bli meid ned.
Kort sagt er ikke den kunstige intelligensen på topp. Men dette gjelder også for de fiendtlige styrkene. I begynnelsen var det litt moro å ligge på en bakketopp med snikskytterrifle og plaffe ned alle slemminger på hele brettet fra samme plass. Men etterhvert er det lite som morer deg ved at spillet lett kan rundes på under 12 timer. Kontrollene er også meget intuitive hvis du noengang har spilt et liknende spill tidligere. Alt i alt var alle knappene konfigurert som normalen, og jeg måtte bare omkonfigurere tre knapper for å få optimal kontroll.
