Mange husker hva som skjedde i Somalia i 1993, under Bill Clintons første presidentperiode: Det var oppstått et maktvakuum i den unge nasjonen. Diktatoren Siad Barre hadde kontrollert landet i over 30 år med varierende støtte fra verdens to supermakter, USA og Sovjetunionen, men i 1991 hadde motstandergruppene blitt så sterke at han ble tvunget til å flykte fra landet - som så ble kastet ut i en borgerkrig som krevde 350 000 liv.
Det internasjonale samfunn forsøkte gjennom mange år å rette opp i situasjonen, men innsatsen fikk en brå slutt den 3. oktober 1993, da to amerikanske helikoptre ble skutt ned under en spesialoperasjon og 18 amerikanske soldater og mellom 500 og 1000 somaliske klansmenn drept. Amerikanernes lik ble slept gjennom Mogadishus gater og hengt opp til spott og spe mens hele verden så på.
Bare en lek?
Så vi leker ikke spill her - dette er en virkelig konflikt hvor virkelige mennesker har blitt drept og fortsatt dør. Men bryr vi oss egentlig? Det er mulig at to tiår med intens dataspilling har gjort meg til en følelsesmessig ørken, men jeg må bare innrømme at jeg egentlig driter i hvorfor jeg skyter så lenge rekylen føles riktig, så lenge den datasimulerte motstanden er menneskelignende, så lenge spillmotoren klarer å hisse meg opp. Og så lenge Delta Force: Black Hawk Down ligner mer på et klassisk skytegalleri enn en realistisk krigsscene har jeg ingen moralske skrupler. Amen og takk for sist, Laila Dåvøy.
Det er altså spillbarhet som skal diskuteres. Det er vrient å levere en spillopplevelse som funker godt både i kampanjemodus og i flerspillerbataljer, det er Black Hawk Down et godt eksempel på. Det er kanskje først og fremst intelligens, eller snarere mangelen på realistisk kampmotstand, som er hovedproblemet. De somaliske fiendesoldatene står alltid og venter snillt på tur som pappfigurer på en skytebane - eller de stormer frem i mørke og anonyme hopetall bare for å møte en enkel død i kuleregnet. Fienden tenker seint og skyter dårlig, dessuten er de fryktelig krumbøyde.
Dette funker veldig godt som en hyllest til 80-tallets klassiske actionfilmer hvor helten alltid er udødelig og slakter ned hele hærstyrker av tvilsom nasjonalitet med bare nevene. Men etter ti minutter er spillopplevelsen desverre like enkel som den er kjedelig. Adrenalinet begynner aldri å flomme. Krigen blir ikke levende. Mostanden er rett og slett for puslete, og kampanjehistorien feiler med å engasjere spilleren. Det er som å sitte i en tivolivogn som går på skinner gjennom spøkelseshuset - illusjonen er billig, stivbeint og mekanisk.
Støvler og dekk
Du beveger deg vekselvis gjennom landskapet til fots sammen med patruljen din, sittende bak kanonene på et pansret kjøretøy eller i et macho helikopter mens du lar bly regne over det utbrente landet under deg. I teorien har du mulighet til å gi svært generelle kommandoer til troppen din, men det er egentlig aldri noe behov for å ta på seg befalsrollen. Gutta dine surrer rundt på egen hånd, faktisk merker du nesten ikke at de er der. Det er lite rom for mannlig relasjonsbygging i Delta Force: Black Hawk Down, men det skal vi kanskje bare være glade for. Kontrollskjemaet ellers er svært funksjonelt og logisk, og utviklerne har klart å legge inn riktig tyngde bak hvert våpen. Det er en ganske deilig følelse å la de groveste kalibrene hamre seg gjennom bølge på bølge med angripere.
Delta Force: Black Hawk Down kom ut på PC våren 2003 og Novalogic har brukt to ulike utviklere for å konstruere konsollversjonene - og det er også noen få, og egentlig merkelige forskjeller mellom de to versjonene. For eksempel får du på PlayStation 2 mulighet til å fordele åtte ferdighetspoeng før start, og spillet lagres automatisk ved bestemte sjekkpunkter når du beveger deg gjennom brettene. På Xbox finnes ingen ferdighetspoenger og du får et begrenset antall lagringsplasser per brett.
Den største, mest naturlige og uten tvil mest dramatiske forskjellen er likevel hvordan Somalia ser ut på de to plattformene. Det er tydelig at utviklerne har måttet foreta en del ganske drastiske kompromisser for at den tunge grafikkmotoren skal kunne kjøre smidig på Sonys lille, sorte minstepensjonistkonsoll - og du kunne like gjerne smurt inn øyeeplene med vaselin før du gikk ut i krigen. Alt er tåkete og grøtete, det er rett og slett vanskelig å se hva du egentlig skal skyte. På Xbox er grafikken derimot godkjent, selv om den til tider er blass og pregløs. Karakterene er lite detaljerte og uten særlig personlighet, men på den annen side er noen av de utbombede bykjernene stemningsfulle, og detaljerte kjøretøy og overbevisende vanneffekter gjør det store bildet litt penere. Novalogic varter også opp med stor grad av frihet i brettdesignet, og områdene spenner over virkelig store arealer.
