Uten helt å vite hvorfor har jeg alltid hatt en forkjærlighet for det nå nesten utdødde cartridge-formatet. Kanskje har det sammenheng med at undertegnedes spillkarriere ble innledet med relativt intens, kassett-basert Commodore 64-spilling med sine flimrende, uregelmessige og angstfremkallende lastesekvenser, hvor antall positive utfall sank i takt med slitasjen på de stakkars kassettbåndene. Det var vel prisen man måtte betale for den uhelbredelige entusiasmen, men så lenge man kunne konstatere tittelskjermens ankomst med et lettelsens og tilgivelsens sukk, ble jo forholdet aldri satt nevneverdig på prøve.
En velkommen forandring
Slitsomt var det jo likevel, og etter hvert som jeg ble kjent med cartridge-formatet fra de andre konkurrerende plattformene, var det med glødende interesse jeg så smått registrerte forekomstene av slike utgivelser på C64, selv om ingen av dem noensinne fant veien inn i undertegnedes beskjedent innredede og oksygenfattige spillkammer.
Det gjorde beklagligvis heller ikke den cartridge-baserte konsollutgaven av maskinen, Commodore 64 Games System, som selskapet lanserte i et desperat forsøk på å konkurrere med TV-spill-rivalene. Denne var dog et rimelig dødfødt prosjekt, mye på grunn av høye priser og få tilgjengelige titler, to ulemper som dessverre ofte belemrer dette formatet.
Nei, det var først når Super Nintendo erobret fritiden og valset ned den siste rest av reaksjonære motforestillinger at forrådelsen av de slitte kassettbåndene var et faktum. Og derfra var det ingen vei tilbake. Med cartridgene hadde spillene liksom fått sitt eget unike format og skilte seg fra de kjedelige og ordinære kassettene og diskettene, og endelig kunne underholdningsdosen settes umiddelbart, uten forstyrrende mellomledd som lasting, spoling og febrilsk leting gjennom tellerskritt-arkivene som gjerne fulgte med disse innholdsrike multispill-kassettene.
Samtidig innebar dette både et vemodig farvel med overfloden av lettilgjengelige C64-titler og en tidlig og smertefull innføring i pengesparingens edle kunst. Konsoll-cartridgene var jo svært dyre for en ung, sulten gamer-spire med kun sporadisk tilegnede midler, og det var lett å føle seg som piken med svolvelstikkene der man stod og beundret pakningen til de nyeste stortitlene med butikkekspeditøren smilende nedlatende bak disken.
En sentral budsjettpost
Ok, jeg overdriver vel litt, men cartridgene var jo kostbare, noe som på den annen siden hadde den utilsiktede positive effekten at begeistringen ble desto større når man endelig landet en tittel, enten med egne midler, men som oftest med hardt tilkjempede foreldresubsidier. Hvert innkjøp ble således en aldri så liten hverdagsseier og hver spilløkt en søt belønning for langvarig og ufrivillig økonomisk ansvarlighet.
Og når man med glede kunne konstatere at Nintendo tviholdt på formatet også inn i den femte konsollgenerasjonen, var heller ikke overgangen til Playstation et aktuelt alternativ for mitt vedkommende. I stedet endte jeg faktisk opp med å kjøpe tilbake Nintendo 64-maskinen etter at den først ble solgt, grunnet en grov undervurdering av konsollens appell, og dermed gikk jeg altså stolt ned med cartridge-skipet.
Fascinasjonen for det "harde" spillformatet slapp imidlertid aldri helt taket, og jeg tror det var dette, i kombinasjon med en generell interesse for det obskure, at jeg på et eller annet tidspunkt gikk til anskaffelse av kultkonsollen Neo Geo. Denne var på mange måter retrocartridge-fantastenes våte drøm, med grafiske kapasiteter som glatt utkonkurrerte 16-bitsrivalene og mektige ytre dimensjoner på spillene som i seg selv var en kuriositet.
Konsollen var SNKs hjemmeversjon av selskapets arkademaskin og ble markedsført som en 24-bits "luksusmaskin". Den ble aldri en kommersiell suksess, hovedsakelig på grunn av latterlig høye priser på spillene, som oftest tresifrede beløp.
Ses igjen?
De mest sjeldne og ettertraktede titlene på konsollen kan til og med nå de femsifrede høyder og er med andre ord forbeholdt de øverste etasjene på nerdetrofé-hyllen. Undertegnede sitt Neo Geo-bibliotek begrenser seg derfor til hele tre titler, sannsynligvis ervervet mer på grunn av en slags anti-mainstream-idealisme og nostalgisk motivert sympati for retrokulturen enn av rasjonelle vurderinger rundt kostnadseffektivitet.
Nuvel. Formatet lever jo fremdeles i beste velgående i håndholdte utgaver som på DSen, og det er da noe. Dessuten er dagens avlesere av det runde, flate formatet så raske at lastetid som oftest ikke er noe tema likevel. Romslig er det også, selv om det jo skal nevnes at det nå finnes minnepinner med lagringskapasiteter på hele 256 gigabyte.
Så i den grad slike kan danne grunnlaget for en eventuell fremtidig retur for cartridgene, ville jo ikke plassmangel være et gyldig motargument. Det ville nok derimot spillprisene, som nok utelukker et snarlig gjensyn med det stasjonære cartridge-formatet. Men hvem vet, kanskje er det Nintendo som først kommer oss hjelpesløse nostalgikere i møte?
Les også:Husker du Cinemaware?
Les også:Refleksjon: Fra pjokk til mann
Les også:Refleksjon: En hyllest til spillvrede-demonen
Savner du cartridge-formatet? Diskutér i forumet!
