Bitch er den nye vinen Dialogen i spillet er ikke overraskende beintøff. Rapperne lirer av seg bannskap i øst og vest, men likevel blir det ikke for mye. Kombinert med den litt dystre stemningen, dimme belysningen og det geniale soundtracket som ruller i bakgrunnen, blir stemningen komplett. Mange av kamphanene har bidratt med egne raplåter og dette kunne ikke passet bedre. Når temaet lyd er oppe til evaluering er det ikke til å stikke under en stol at lydeffektene i spillet, foruten bare dialogen, er knallsterke. Alle elementer i slåsskampene høres utrolig smertefulle ut, eksempelvis hvis noen får flasker knust i hodet og deretter blir banket til pudding med jernstenger. En så godt som kjenner smerten selv der man sitter limt til TV-en. Heldigvis er Norges svar på tøffe rappere to bønder i ungdomsåra, så inntil videre kan vi puste lettet ut og gjemme bort frykten.
Styringen virker veldig vanskelig og klønete i starten. Det tar en del slagne kamper og avrevne hårstrå til før det sitter. Når man først vender seg til de mange knappene, fungerer det heldigvis utmerket. I moduser der en slåss mot mange på en gang, kommer så godt som hele kontrollen til nytte uten å medføre forvirring. Det skal sies at spillingen fra tid til annen kan preges av panisk trykking og utfallet bestemmes noget etter flaks. Det kan iblant være vanskelig å få de rette knepene til å sitte til rett tid, blant annet motangrep. Etter hvert som spilleren tar seg gjennom den obligatoriske historiemodusen, åpnes det flere spillmoduser en kan bryne seg på. Her finnes det muligheter for ytterligere slåssing en mot en, lagspill og lignende. Har du flere kontroller og ”multitap” kan man også samle inntil fire venner til strabasiøse kamper. Det skal derimot sies at dette spillet fungerer best i historiemodus, der handlingen er intakt og en følger med på historien.
Selv så begeistret og overrasket man kan bli over spill er det alltids noe en kan utsette på det, og Def Jam: Fight for New York er intet unntak. For å nevne noe kan kameravinkelen til tider komplisere spillingen. Det fordelsaktige overblikket man tjener ved å se kampen høyt over bakken fra kun én side, faller fra når slåsskjempene gjemmes bak vegger eller stolper. I kamper der man møter flere motstandere ”zoomer” kameraet utover for å få med seg alle på en gang. I slike situasjoner ser man brått kampen på veldig lang avstand og det blir vanskelig å kontrollere riktig. Skal det først kritiseres er det også verdt å nevne at spillvarigheten er litt i korteste laget. Dette kan også vinkles positivt, da jeg utelukkende forlater spillet sulten på mer.
Konklusjon Def Jam: Fight for New York er årets største personlige overraskelse og skrudde mine lave forventninger til total bakoversveis. Hvis noen sier til deg at dette spillet ikke river flettene av deg, tar de feil. ”De gustibus non est dispotandum” er latin for: ”Smak og behag kan ikke diskuteres”, men for hver regel finnes det heldigvis unntak. Det er helt sikkert politisk, moralsk, etisk og på alle andre måter ukorrekt å si at de som ikke liker dette spillet tar feil, men jeg velger å ta sjansen. Prøv selv. Avhengighetsfaktoren og spillgleden er så stor at det skal ganske viktige saker til for å rive deg vekk fra skjermen. Dette spillet er helt klart min varmeste anbefaling så langt i år. Er du i tillegg tilhenger av rapmusikk eller slåss-spill og klar for en heftig opplevelse er det bare å løpe til nærmeste forhandler.
