Jeg liker Cave. Spillene de lager, ekte skytespill alle sammen, har kvaliteter du ikke vanligvis finner i dagens spill. De er harde som keratin, hårete som naboens skogskatt og morsomme som kultursjokk.
Ta Deathsmiles, det første Cave-spillet som kommer i eske her i Europa: Hvilke andre spill tvinger deg til å slåss mot en gigantisk ku som heter Mary? Cave har tidligere gitt oss edderkoppkatter og kjempebabyer i Guwange og alle tenkelige varianter av mechaer i Dodonpachi-serien, men ingenting av dette kan måle seg med den gigantiske kvigen Mary. Og utrolig nok er ikke det høydepunktet i spillet. Sistedrotten har nemlig det særdeles passende navnet Tyrannosatan, den demoniske imperator.
Prøv noe nytt!
Cave er spesialister. De oppfant kulehelvetet, de forbedret kulehelvetet, noen vil si at de perfeksjonerte kulehelvetet, men jeg skal være forsiktig med å ta så store ord i min munn. Faktum er uansett at enkelte mener at de ikke lenger er så gode som de en gang var. Grunnen? Manglende nytenkning slår meg som en mulig forklaring.
Dette er ikke helt rettferdig. Cave har vært blant de første til å omfavne iOS-plattformen, og må regnes som den fremste utvikleren av spill til iPhone. Med en imponerende merittliste som ibefatter gjenbruk av Dodonpachi Resurrection og Espgaluda II samt det originale Mushihimesama: Bug Panic har de bidratt til å gjøre iPhone til en seriøs konkurrent på håndholdtmarkedet.
Vi har imidlertid Rising Star Games å takke for at Deathsmiles nå kan kjøpes i eske til Xbox 360. Deluxe Edition, har man valgt å kalle det, og med spillet, som kommer i hele seks varianter, har man inkludert en cd med lydspor og en cd med desktopslikkeri. Man skulle kanskje tro at en slik utgivelse bare var en unnskyldning til å loppe penger ut av fansen, men neida. Jeg kjøpte Deathsmiles for under 200 kroner.
Minimalisme
Så til selve spillet: Deathsmiles er som kjent en skyter, men ikke av det vertikale slaget som Cave er kjent for. Her foregår handlingen horisontalt, og du styrer en avatar som kan skyte både til høyre og venstre for seg.
Til forskjell fra for eksempel Gradius-serien, har Deathsmiles en forkjærlighet for å la fiender komme fra alle kanter av skjermen. Å måtte forholde seg til dette kan virke panikkskapende i begynnelsen, men du lærer veldig fort. Hjelpsomme piler forteller deg at det kan være en idé å snu på kulestrømmen, og før du er ferdig med første brett, veksler du mellom å bekjempe flaggermus fra venstre og amfibier fra høyre som det er den mest naturlige ting.
Alternativet er ganske enkelt. Du dør hvis du ikke gjør ting riktig. Deathsmiles går for det man i kondisjonsidrettene kaller en forsiktig åpning, en mulighet til å akklimatisere seg til sjangerens luner, før det tar av som et jumbojet. Kulene blir flere, fiendene større og settingen mer absurd.
Dette bidrar til at Deathsmiles virker mye mer komplisert enn det egentlig er. Du har to skyteknapper, en for høyre og en for venstre, samt en spesialangrepsknapp. Du styrer avataren din med venstrestikka, og det er egentlig det. Det er ingen muligheter til oppgradering av figuren du har valgt. Kjedelig, sier du kanskje. Men når du beveger deg ut og inn av kulestrømmer som gjør geometri til den leken matematikkgenier oppfatter den som, plukker opp gjenstander som gir deg poenger før de forsvinner, tenker du på mer presserende ting som ganske enkelt å holde deg i live.
Kulemani
Deathsmiles har visse nyanser i tillegg til dette. Hvis du holder inne skyteknappen forsterkes angrepene dine samtidig som du blir mindre mobil. Det som er litt interessant med dette velbrukte trikset i sjangeren er at det her, hvor figuren din beveger seg svært fort, gir deg muligheten til å finsikte når en spesielt stor kulestorm kommer din vei.
Dette er spesielt hjelpsomt i sjefskampene som venter deg på slutten av hvert av de åtte brettene. Ikke bare er det en fordel å forsterke angrepet ditt for å bli kvitt styggedommen, men mengden med kuler, som ofte beveger seg på kreative og nyskapende måter, gjør feinschmecker-arbeidet den ekstra kontrollen åpner for til en fryd. I tillegg har du en viss frihet når det kommer til hvilken rekkefølge du ønsker å ta brettene.
Poenget med alt dette er selvsagt å skaffe seg poeng. Med Xbox Live tilgjengelig kan du vise resten av verden akkurat hvor god du er. For de som synes at det er litt skummelt å utfordre folk som lever og ånder for skyting, har Deathsmiles en rekke prestasjoner du kan låse opp på veien mot å kunne utfordre toppen av poenglista. Disse fortjener å nevnes fordi få spill har en så balansert tilnærming til prestasjoner som Deathsmiles.
Bare ved å spille gjennom spillet låser du opp en serie bedrifter, uavhengig av hvor mange «continues» du bruker. Hver av de fire figurene, alle med forskjellige egenskaper, gir deg prestasjonspoeng. Og i tillegg til dette kommer det ekstremprestasjoner som å gjennomføre spillet uten å bruke «continues», å velge det vanskeligste nivået (du kan velge mellom fire vanskelighetsgrader på hvert enkelt brett) på alle brettene eller å gjennomføre spillet uten å bruke bomber.
Konklusjon
Deathsmiles er et typisk Cave-spill samtidig som det stokker om på formelen nok til å gjøre spillet forfriskende. Som skytespill fungerer det glimrende. Det har mye av den kreativiteten og galskapen som gjør sjangeren så besnærende på sitt beste. Hvis du ikke forventer deg en dyp historie eller produksjonsverdier som strekker lengden på enspilleropplevelsen til det kjedsommelige, vil du ha mye moro med å mestre de mange fasettene som er bygd rundt de enkle premissene.
De gjennomtenkte prestasjonene gir i tillegg spilleren det incentivet som noen ganger mangler i spill av denne typen, samtidig som det å konkurrere over nett tar arkade-følelsen hjem til sofaen for de som ikke er redde for å dumme seg ut. Det at du kan velge mellom brett er en kjærkommen forandring til det skinnedesignet skytere vanligvis har lagt seg på. Her kan spillet minne litt om klassikeren U.N. Squadron.
Hvis du liker sjangeren og Cave er Deathsmiles et selvsagt kjøp. Den fine innpakningen og den lave prisen gjør også spillet til et veldig fint sted å begynne for tvilere samt for dem som ganske enkelt vil prøve noe som skiller seg fra strømmen av første- og tredjepersonsskytere. La oss krysse fingrene og åpne lommeboken slik at vi får se flere Cave-spill i esker her til lands.
