Endelig har det skjedd. Etter å ha spilt birolle i en rekke titler basert på Marvels tegneserieunivers har antihelten Deadpool fått sitt eget dataspill. Deadpool er Marvels «Merc with a Mouth», en leiesoldat og snikmorder som utviklet evnen til å kunne helbrede seg hurtigere enn normalt under et forsøk på å kurere sin egen kreftsykdom. Behandlingen resulterte også i en aldri så liten sinnsykdom. Dette førte til at han er klar over at han er en fiktiv figur, og den såkalte «fjerde veggen» ble aldri helt det samme.
Bak spillet står High Moon Studios, hvis forrige produkt var Transformers: Fall of Cybertron. Overgangen fra høyoktan robotaction til akrobatisk sverdsvinging har gått overraskende greit for utvikleren, men Deadpool faller til slutt mellom to stoler. Fjerner du den syke humoren, de popkulturelle referansene og den kule hovedpersonen sitter du igjen med et klossete produkt som aldri blir mer enn helt OK.
Merkelig metanarrativ
Én ting er i hvert fall sikkert: utvikleren har et godt grep om personligheten og hva som gjør ham til en spennende rollefigur. Grunnet den uspesifikke sinnsykdommen kan Deadpool strengt tatt være hvem som helst avhengig av hvem som skriver manus. I tegneseriene har han vært alt fra en tolvåring i kroppen til en morder, til en mer dypere person med skjulte sider. High Moon prøver å vise alle disse aspektene ved karakteren, men fokuset ligger i høyeste grad på det førstnevnte.
Her kommer kjappe replikker og popkulturelle referanser på løpende bånd enten du vil det eller ei. Det er fort gjort å bli lei av de stadige humoristiske krumspringene, men humoren fungerer heldigvis i omtrent 70% av tilfellene. Vitsene som serveres er ikke akkurat av det mest sofistikerte slaget, så forvent flere referanser til både kjønnsorgan og kroppsvæsker. Dette er infernalsk, sjåvinistisk og pubertal humor som likevel klarer å frembringe gapskratt og humring, såvel som oppgitt risting på hodet. Det virker lit som om manusforfatterne har spurt seg selv hvor langt de kan tøye grensene, for så å tøye dem enda lenger.
Handlingen er pakket inn i et metanarrativ som tar for seg utviklerens noe turbulente forhold til hovedpersonen. Deadpool tar ofte en kjapp telefon til High Moon Studios for å be dem spytte mer penger inn i budsjettet eller få dem til å fikse ulike tekniske feil og mangler. Dermed blir opplevelsen mer som en parodi på et actionspill.
For det meste fungerer parodien ganske greit, med utallige referanser til både moderne og klassiske dataspill. Godt stemmeskuespill fra Nolan North bringer figuren til livs, og det høres ut som North virkelig har kost seg under innspillingen. Han går for en manisk og løssluppen karakterisering av den berømte leiesoldaten, samt stemmene i hodet hans. En særlig subtil rolletolkning er det absolutt ikke, men han gjør likevel en ganske irriterende og utrolig barnslig fyr lett å like. Det i seg selv er ganske godt gjort.
Handling? Hvilken handling?
Etter å ha tvunget utvikleren til å lage et spill om ham drar Deadpool ut på oppdrag for å ta livet av den korrupte mediemogulen Chance White. Planen går dessverre skeis når White kidnappes av superskruken Mr. Sinister. Kidnappingen er selvsagt en del av en ond plan for verdensherredømme. Et lengre handlingsreferat utover dette er ikke særlig enkelt å gi, for hovedpersonen bryr seg relativt lite om historien.
Det legges nemlig mer fokus på gamle 'Pools surrealistiske krumspring enn på å fortelle en særlig givende historie. All utredelse av handlingen blir rask avvist eller regelrett oversett grunnet hovedpersonens manglende evne til å fokusere på én enkelt ting. Helt ærlig, så gjør det meg fint lite. Sinisters plan er ikke spesielt nyskapende hva tegneserieskurker angår. Deadpools formål i historien er hevn for tap av inntekt og i dette tilfellet trengs det ikke mer for å drive handlingen videre.
Med på leken er mer eller mindre kjente tegneseriefigurer som Cable, Wolverine, Psylocke og Rogue. Deres deltagelse i handlingen er stort sett begrenset til minimale gjesteroller med noen få unntak. Cable og Deadpools tidligere partnerskap hentydes til flere ganger, og kjemien mellom de to figurene er god. Det blir også gitt mye skjermtid til leiesoldatens forhold til den fysiske inkarnasjonen av døden. Disse øyeblikkene er kjempegode, karakterdrevne scener, og jeg skulle gjerne sett flere av dem.
De andre gjesterollene virker derimot overflødige, som om de vandret inn fra en helt annen historie og ble fanget opp i Deadpools ablegøyer. Rogue gjør ikke annet enn å bli kidnappet, mens Wolverine og Psylocke er toppen med i to scener og bidrar fint lite til å drive handlingen videre. Jeg har ikke noe imot gjesteroller i seg selv, så lenge de tjener et formål, noe de absolutt ikke gjør her.
Mangler et skikkelig fokus
Livet som leiemorder tas ikke nødvendigvis særlig alvorlig når du lider av en uspesifisert sinnsykdom. Deadpool foretrekker å utøve sitt yrke med så mye vold og ødeleggelse som overhodet mulig, gjerne med sverd og pistoler. Dette fungerer som utgangspunkt for hugg-og-slå-mekanikken. I tillegg til sverd og pistoler finnes det en rekke ulike måter du kan bruke til å gjøre dine motstandere om til kjøttfarse.
Ønsker du å gå mer uelegant til verks kan du blant annet låse opp to digre hammere og et par lasergevær for å gjøre kort prosess i slåsskampen. Med tre nærkampvåpen og fire skytevåpen å velge mellom kan du utøve stor skade, men opplevelsen er ikke lang nok til at du får utnyttet alt til sitt fulle potensiale. Kampanjemodusen kan gjennomføres på omtrent fem timer. Den korte tiden til tross føles spillet vattert ut slik at det føles lenger.
En sekvens der Deadpool leter etter sjelene til døde mutanter i en rekke katakomber gikk til syvende og sist ingensteds, og var ikke annet enn overflødig fyllstoff. Det samme gjelder historiens siste kapittel, der High Moon kaster så mange anonyme fiender mot deg som mulig i et forsøk på å skape utfordring. Det hele resulterer i en ganske antiklimatisk avslutning på det som viser seg å være en ganske meningsløs historie. Meningsløs, men likevel litt morsom.
Kjøp alle tingene!
For hver motstander du tar livet av blir du tildelt poeng du bruker til å kjøpe oppgraderinger eller nye våpen. Selv om utdelelsen av disse poengene er ganske liberal er du regelrett tvunget til å spesialisere deg. Oppgraderingene er nemlig ganske dyre, og hvert våpen har hvert sitt sett med funksjoner du kan utvide. I tillegg kan du låse opp mer helse og nye angrepskombinasjoner. Om du dermed går for å låse opp alle våpnene sitter du knapt igjen med nok poeng til å gjøre stort annet.
Det virker litt som om Deadpool-spillet ikke helt klarer å bestemme seg for hva det ønsker å være. Hugg-og-slå-mekanikken er en klossete variant av den vi finner i Devil May Cry, men når du går fra nærkamp til skyting befinner du deg plutselig i et tredjepersons skytespill. Overgangen mellom de to er ganske klønete, og mange av slåsskampene innebærer både sverd og pistoler. Slå dette sammen med et kamera som lever sitt eget liv og det er vanskelig å få god flyt, for ikke å snakke om oversikt over situasjonen.
Slåssingen foregår stort sett i korridorer, eller i større arenaer. Det var også her jeg støtte på flest problemer. Utallige motstandere svermer rundt deg til enhver tid, og de som bærer maskingevær har en tendens til å holde seg langt unna der du er. Dermed er det lett å bli gjort om til sveitserost mens du forsøker å ta hånd om folkemengden som omringer deg.
Konklusjon
Deadpool-spillet er for min del et polariserende produkt. På den ene siden likte jeg de dumme vitsene, de popkulturelle referansene og hovedpersonens pubertale personlighet. Til tross for at utvikleren litt for ofte går for de enkleste referansene og de billigste vitsene lo jeg høylytt opptil flere ganger. Manuset er velskrevet og stemmeskuespillet er godt nok til å bære en hel historie og gjøre en irriterende figur tålelig.
Men så var det den delen du faktisk skal kontrollere selv. High Moon Studios har skapt et gameplay-system som fungerer helt greit, men som har blitt gjort langt bedre i lignende actiontitler. Bytting mellom nærkamp og skytevåpen er generelt ganske klønete, men er likevel mulig å venne seg til. Det som derimot ikke er så lett å venne seg til er kameraet, som tilsynelatende lider av ADHD. Det er i og for seg passende med tanke på hovedpersonen, men noen særlig god opplevelse blir det ikke. Det blir et gjennomgående problem at du aldri har helt oversikt over hvor motstanderen befinner seg.
Er du blodfan av figuren vil nok Deadpool gi deg mye moro, men hardbarka actionspillfans kan nok lett hoppe over denne.
Deadpool er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3 og Windows.
