Dra på strippeklubb
Spillet kan anklages for å være en blek kopi av "Max Payne". Jeg er ikke helt enig i dette, samtidig som jeg ikke er helt uenig heller. Spillet benytter seg riktig nok av "Bullet Time", og det er også et forholdsvis kort spill. På den annen side følte jeg ikke det samme engasjementet for Jack Slate som jeg gjorde for Max Payne?. Hovedpersonen er mer anonym i dette spillet, og representerer en slags sammensmelting av diverse helter vi har sett på film tidligere. Det hele blir på en måte mer harmløst. Det føles ikke så viktig om Jack overlever eller ikke. Han er bare en nok en figur. Historien er også mer overflødig her. Det er verken i forbindelse med hovedperson eller historien at en finner humoren i spillet. Den ligger i de små detaljene som en får oppleve i løpet av spillets selve hendelser.
Et eksempel er når Jack griper tak i den armen fienden holder våpenet i, bøyer den bak på ryggen hans og tvinger han til å skyte seg selv i bakhodet. Det er grusomt morsomt å se på. DtR tar oss med til de tøffeste strøkene av byen. Et av de første stedene vi får besøke er en strippeklubb. Det blir raskt kjent at Jack har en fortid med en av strippedamene der. I en av spillets mer morsomme og underholdende øyeblikker skal du styre denne stripperen, for å distrahere utkasterne mens Jack sniker seg forbi dem. Det blir også tid til å besøke et massasjeinstitutt. Det tar ikke lang tid særlig lang tid før klientellet blir mer opptatt av deg, enn av de aktivitetene som vanligvis foregår der.
DtR minner ikke bare om "Max Payne", men også om "Enter the Matrix". Først og fremst ser det stilig ut. Her er det snakk om måten slåssingen utføres på. Det ser unektelig stilig ut mens Jack kaster seg bakover i sakte film med en pistol i hver hånd. Det ser faktisk såpass stilig ut, at det er lett å glemme å følge med på helseindikatoren. Flere ganger opplevde jeg en følelse av forbauselse, når jeg døde i spillet. Jeg følte meg på en måte litt snytt. Det rakk såvidt å begynne å bli skikkelig moro, før det plutselig var slutt.
Uansett utfordrer DtR sjelden spilleren i noen stor grad. Et lite snev av konsentrasjon er alt som skal til. Du trenger ikke bekymre deg for å gå tom for "Bullet Time", da denne fylles opp rimelig fort. Det kryr av våpen og helse. Du vil sannsynligvis oppleve at du ikke klarer å takle alle situasjonene på strak arm, men det kreves ikke så mange forsøk på å komme seg gjennom det. Det finnes flere vanskelighetsgrader å velge mellom. Hver gang du laster spillet, kan du velge vanskelighetsgrad. Det betyr at du kan starte å spille på det letteste, og skru vanskelighetsgraden opp et hakk høyere når du føler deg varmere i avtrekkerfingeren.
Den kan selvfølgelig også skrus ned, dersom forholdene blir litt for intense. Jeg mistenker at de færreste faktisk vil benytte seg av disse mulighetene. For det første må spillet må lastes på nytt for at dette valget skal komme opp. For det andre er det lite trolig at en vil endre på vanskelighetsgraden, når en først har kommet litt inn i spillet. DtR frister heller ikke til å spille gjennom mer enn en gang. Til det er spillet rett og slett for overflatisk. Varigheten er følgelig ganske begrenset, men fy så moro det er mens det holder på.
DtR gjør en god jobb med å by på variasjon gjennom spillet. Dette gjøres ved å gi spilleren små utfordringer av forskjellige typer med jevne mellomrom. På et punkt i spillet befinner du deg som Slate bak lås og slå. Inne i fengselet fungerer røyk som valuta, og oppdraget ditt blir dermed å skaffe 25 pakker med røyk. Disse anskaffer du deg ved hjelp av armbryting, boksing og vektløfting, for å nevne noe. Disse aktivitetene er artige, samtidig som noen av de er vanskelige nok til å være interessante.
Stedene vi presenteres for i DtR er basert på gode ideer. De har potensiale for virkelig skape den riktige stemningen. Synd er det da at halvdårlig grafikk får lov til å trekke ned på dette. Den henger ikke helt med i svingene, og det er vanskelig å ikke tenke på hvor mye bedre dette kunne ha sett ut. Det er mye ved dette spillet som er glemt så fort det er over, og musikken stiller først i rekken i denne forbindelsen. Det er nesten så en lurer på om det hadde vært bedre å bare rett og slett droppe den. På den annen side har de som spilte inn stemmene her gjort seg flid. Alt i alt så veier dette opp for hverandre, og resultatet er at DtR leverer det som kan ventes på lydsiden.
Konklusjon
"Dead to Rights" er så politisk ukorrekt som det kan få blitt, og er like lærerikt som en episode av "Walker, Texas Ranger". Det kryr av klisjeer i dette spillet, og de presenteres nådeløst uten noen form for skam. Til tider er det artig, andre ganger er det rett og slett bare flaut. Spillet er herlig hjernedødt, samtidig som det er litt skummelt. Først og fremst er det bare morsomt. Det handler om å slippe seg løs, for å tillate seg å gjøre ting en aldri kan gjøre i virkeligheten. Dersom det er kvantitet eller pen grafikk du er ute etter, finnes det bedre alternativer ute på markedet. Er du villig til å se bort fra dette, er "Dead to Rights" et godt valg. Det er bare å kose seg uhemmet med dette spillet, og samtidig varme opp til "Dead to Rights 2: Hell to Pay".
