Dra på strippeklubb
Spillet kan anklages for å være en blek kopi av "Max Payne". Jeg er ikke helt enig i dette, samtidig som jeg ikke er helt uenig heller. Spillet benytter riktig nok seg av "Bullet Time", og det er også et forholdsvis kort spill. På den annen side følte jeg ikke det samme engasjementet for Jack Slate som jeg gjorde for Max Payne. Hovedpersonen er mer anonym i dette spillet, og representerer en slags sammensmelting av diverse helter vi har sett på film tidligere. Historien er også mer overflødig her. Det er verken i forbindelse med hovedperson eller historien at en finner humoren i spillet. Den ligger i de små detaljene som en får oppleve i løpet av spillets selve hendelser. Et eksempel er når Jack griper tak i den armen fienden holder våpenet i, bøyer den bak på ryggen hans og tvinger han til å skyte seg selv i bakhodet. Det er grusomt morsomt å se på. DtR tar oss med til de tøffeste strøkene av byen. Et av de første stedene vi får besøke er en strippeklubb. Det etableres raskt at Jack her en fortid med en av strippedamene der. I en av spillets mer morsomme og underholdende øyeblikker skal du styre denne stripperen, for å distrahere utkasterne mens Jack sniker seg forbi dem.
DtR minner ikke bare om "Max Payne", men også om "Enter the Matrix". Først og fremst så ser dette spillet stilig ut. Her er det snakk om måten slåssingen utføres på. Det ser unektelig stilig ut mens Jack kaster seg bakover i sakte film med en pistol i hver hånd. Det er moro, men det utfordrer sjelden spilleren i noen stor grad. Du trenger ikke bekymre deg for å gå tom for "Bullet Time", da denne fylles opp rimelig fort. Det kryr av våpen og helse. Du vil sannsynligvis oppleve at du ikke klarer å takle alle situasjonene på strak arm, men det kreves ikke så mange forsøk på å komme seg gjennom det. Det finnes flere vanskelighetsgrader å velge mellom, men jeg mistenker at de færreste faktisk vil benytte seg av disse. Varigheten er følgelig ganske begrenset, men fy så moro det er mens det holder på.
DtR gjør en god jobb med å by på variasjon gjennom spillet, men dessverre henger ikke grafikken helt med i svingene. Ideene er gode, og stedene vi presenteres for har potensiale for virkelig skape den riktige stemningen. Synd er det da at halvdårlig grafikk får lov til å trekke ned på dette. Det fungerer, men det er vanskelig å ikke tenke på hvor mye bedre dette kunne ha sett ut. Det er mye ved dette spillet som er glemt så fort det er over, og musikken stiller først i rekken i denne forbindelsen. Det er nesten så en lurer på om det hadde vært bedre å bare rett og slett droppe den. På den annen side så har de som har spilt inn stemmene her gjort seg flid. Alt i alt så veier dette opp for hverandre, og resultatet er at DtR leverer det som kan ventes av det på lydsiden.
Konklusjon
"Dead to Rights" er så politisk ukorrekt som det kan få blitt, og er like lærerikt som en episode av "Walker, Texas Ranger". Spillet er herlig hjernedødt, samtidig som det er litt skummelt. Først og fremst er det bare morsomt. Det handler om å slippe seg løs, for å tillate seg å gjøre ting en aldri kan gjøre i virkeligheten. Dersom det er kvantitet eller pen grafikk du er ute etter, finnes det bedre alternativer ute på markedet. Er du villig til å se bort fra dette, er "Dead to Rights" et godt valg. Det er bare å kose seg uhemmet med dette spillet, og samtidig varme opp til "Dead to Rights 2: Hell to Pay".
