Fem år har gått siden begivenhetene i Dead Rising, og en overlegen majoritet av rastløse vandøde vakler nå rundt på det nord-amerikanske kontinentet, med dertilhørende bekymringer for de overlevende. Oppfølgeren plukker opp tråden i Fortune City, en Las Vegas-aktig kasino-by med høy zombie-tetthet og et knippe innesperrede eksentrikere som varter opp for noen uforglemmelige festdøgn på byen.
En av dem er hovedpersonen og motorcross-utøveren Chuck Greene og hans datter Katey. Chuck får til stor fortvilelse vite at han er mistenkt for å ha forårsaket utbruddet av zombie-viruset, og han har nå 72 timer på seg til å renvaske seg før militæret ankommer for å løse problemet på sitt sedvanlige vis. Samtidig må han sørge for jevnlig medisinering av datteren, som ble bitt av en zombie, for å forhindre at hun forvandles til en av de kjøttsultne kadaverne.
Deretter starter bokstavelig talt stoppeklokken og setter deg i en stram tidsklemme så snart introsekvensen er ferdig. Spillet stålsetter deg sporenstreks og planter en lett nervøsitet i mageregionen helt fra starten, og for undertegnede var dette anslaget faktisk effektivt nok til å utsette den kritiske distansen en smule. Så allerede her får Dead Rising 2 sitt første godkjent-stempel, selv om totalopplevelsen dessverre er noe blandet.
Legalisert likskjending
Den talende tittelen levner i grunnen liten tvil om hva det handler om, men for de uinnvidde er det altså industriell nedslaktning av zombier, disse velbrukte skrekk-rekvisittene, som vil fylle den tette timeplanen.
De snublende sjarmtrollene reduseres riktignok her til noen slags brysomme statister, for de ekte antagonistene du møter langs historielinjen er som oftest mennesker av den dødelige sorten, om enn med lugubre motiver og planer. Kampen for å motbevise din delaktighet i den pågående epidemien skjer i form av obligatoriske deloppdrag ispedd frivillige digresjoner med ulik belønnings -og vanskelighetsgrad, alt med utgangpunkt i et fredet "safehouse".
Fullførte oppdrag og drap på zombier gir erfaringspoeng som igjen gir tilgang på flere kampknep, mer liv og ikke minst våpenkombinasjoner i form av såkalte "combo cards" som gir deg oppskrifter på nye måter å bygge våpen på for å effektivisere arbeidet. I Dead Rising 2 kan du nemlig sette sammen forskjellige, og ofte usannsynlige, gjenstander for å skape hittil usette og neppe tidligere påtenkte anti-zombie-verktøy.
Du kan se frem til mange familievennlige kosestunder med motorsag-padleårer, drillhjelmer, flammekaster-vanngevær og andre fantasifulle lemlestelses-hjelpemidler, og siden bruk av kombo-våpen gir ekstra poeng er det bare å fråtse skyldfritt i de morbide forlystelser så lenge helsa holder.
Og bare det kan fort bli en fulltidsbeskjeftigelse. Dead Rising 2 byr nemlig på et fulltallig zombiekorps med løstsittende lemmer, og en av spillets største severdigheter er selve antallet som utviklerne her har masseprodusert, med et like imponerende antall individuelle variasjoner. Her møter du en knapt gjennomtrengelig masse av mørt, blodrikt og slaktemodent kjøtt som bare venter på respektløs behandling.
Samtidig rommer spillets vide arealer et tilnærmet uendelig antall redskaper av typen som enten kan brukes som våpen, som tunge slegger og skarpe brannøkser, og objekter hvis eneste funksjon er å gi deg billige, men gjerne vedvarende latterkick. Det lar seg for eksempel vanskelig gjøre å ikke nappe i smilebåndet i det du planter en nyttårsrakett i pannen på en intetanende zombie og/eller sprayer vedkommende i trynet med grønn grafittifarge. Alle redskaper har ulike skadevirkninger og reaksjoner, og det å simpelthen observere disse, gjerne til lyden av blod som surkler eller plasker, er rett og slett rasende festlig.
Det er det også om du, som i mitt tilfelle, skulle bli overfalt av butikkplyndrere og frastjålet klærne for deretter å løpe panisk slalåm mellom udyrene i hjerteprydet underbukse til tonene av munter kjøpesentermusikk for senere å ende opp i staselig dressantrekk med ikke-matchende russisk pelslue tilfeldig ervervet ved en av de tallrike butikkene.
Du har med andre ord stort handlingsrom i Dead Rising 2 og innholdsrike, åpne og organiske omgivelser som inviterer til lek og eksperimentering og som tilrettelegger for spontane, utilsiktede iscenesettelser av situasjoner som kunne vært hentet direkte fra en tøysete lavbudsjetts-skrekkomedie.
Det samme gjelder historie, dialog og karakterer, alle umiskjennelige og sjarmerende referanser til spekulativ undergrunns-kultur som alle fans av b-filmverstinger vil nikke gjenkjennende til. Hele det filmatiske uttrykket er således av den fornøyelige typen du sitter og kaster popcorn til på kino, men plottet er likevel måtelig engasjerende.
Ingen tid å miste
Selve zombiene er også generisk riktig designet og animert, og det er den klassiske, tålmodige Night of the living Dead-rasen som for det meste befolker spillet, med noen mer initiativrike avvikere innimellom. De er sjelden akutte trusler, men graviterer heller sakte mot deg så snart du befinner deg innenfor luktesansens rekkevidde. Og om de ikke er av den aggressive, offensive typen, bidrar likevel den konstante tilstedeværelsen til å opprettholde den klaustrofobiske stemningen vi kjenner igjen fra spillets inspirasjonskilder.
Det er fort gjort gjort å undervurdere dem, og om du presses opp i et hjørne og har glemt å fylle lommene med noe som kan stikke, kutte eller skjære, må du sette din lit til strategisk manøvrering og uortodokse forsvarsteknikker som gjerne involverer serveringsbrett, kassaapparater eller potteplanter.
Samtidig er kanskje tiden i ferd med å renne ut på deloppdraget ditt som har kommet tikkende inn og som du ikke rakk å prioritere på grunn av at datteren din trenger zombiemedisinen Zombrex som ikke alltid er like lett å oppdrive, og på toppen av det hele blir du drept av en macho-gjøk på motorsykkel med fastmontert sagblad. Så dør du og må tilbakelegge store avstander på nytt fordi du glemte å lagre. For eksempel.
Så ja, i Dead Rising 2 må du påregne plutselige temposkifter, og spillet holder deg aktiv og engasjert ved å både lokke deg og piske deg på samme tid. At distraksjonene er mange og tidsfristene korte er likevel ikke ubetinget positivt, særlig ikke for de med lav stresstoleranse og dårlig impulskontroll.
Teknisk upolert
Når det gjelder de frivillige oppdragene innebærer disse ofte å redde mennesker i nød og lignende for solide mengder bonuspoeng, og du har gjerne flere å velge mellom samtidig, en annen viktig komponent i sandkasse-klassifiseringen som spillet tilstreber. De historie-relaterte oppdragene er ofte både varierte og spennende, men avdekker også raskt spillets svakheter.
Det å gå fra å kverke hjernedøde zombier til å konfrontere dine menneskelige motstandere er en ganske stor overgang, og du vil oppdage at spillet i grunnen ikke er utstyrt med et kampsystem smidig nok til å gjøre bossmatcher og deloppgjørene underveis spesielt lystbetonte og tilfredsstillende.
Den kunstige IQ'en er ikke akkurat Mensa-verdig, for å si det mildt. Dekningssystemet mangler, og hele kontrollsystemet føles rett og slett litt stivt og dårlig tilpasset situasjoner som krever raske og presise bevegelser. Undertegnede lot seg for øvrig også irritere ved flere anledninger over å måtte holde zombiene på avstand samtidig som du skal prøve å ekspedere angripende bad-guys, og i slike tilfeller blir de udøde simpelthen en plage.
Dette kan de også bli under oppdrag hvor du skal guide folk til trygghet og må brøyte deg gjennom hordene. Du kan utveksle objekter og våpen med andre i spillet, noe som hjelper, og et godt tips er å alltid ha noe helsebringende spiselig i bakhånd.
Men, det mest ødeleggende aspektet ved Dead Rising 2 er definitivt de utallige lastesekvensene du pines gjennom i overgangene mellom områdene i spillet. De er ikke nødvendigvis lange, men de er hyppige og ubeleilige nok til å forårsake stor skade på spillets flyt og rytme og forblir en ondartet svulst som forringer mye av spillegleden.
Her tas det forbehold om at undertegnede kanskje er av den sensitive typen når det gjelder slike ting, men jeg kan ikke la være å tenke at utviklerne muligens kunne redusert litt på antall zombier til fordel for mindre lasting og bedre bilderate for den saks skyld, for denne er strengt tatt heller ikke ideell. Ellers noterte man seg også en og annen grafisk glitch og en teksturbehandling som ikke vitner om spesielt høye ambisjoner, men ellers er den audiovisuelle presentasjonen helt på det jevne.
Konklusjon
Dead Rising 2 er et rocka, fyldig og uselvhøytidelig spill med mange aktiviteter, hardtslående sort humor, stor frihet og god fremdrift. Show-faktoren dominerer kanskje en smule, og hvor gjennomført den enn er, går den delvis på bekostning av spillmekanisk finjustering. Likevel har spillet en særegenhet og underholdningsverdi som til syvende og sist trer frem og overvinner mye av skepsisen. God hogst!
Dead Rising 2 lanseres til PS3, Xbox 360 og PC. Det er kun PS3-utgaven som er testet.
Les også:Anmeldelse: Dead Rising
Les også:–Resident Evil 6 kommer så fort som mulig
Les også:Sega avslører grøsserspill for Kinect
