Jeg har i mitt voksne liv, alltid hatt en sterk fascinasjon og tiltrekning mot en kvinnes to fordeler. Det er vanskelig å si hva som er grunnlaget, men pupper er noe av det jeg liker aller best på kvinnekroppen. Psykologer og andre fagfolk vil kanskje konkludere med at jeg har det med meg fra barndommen da jeg, som alle andre, pattet melk fra min mors bryst. Jeg lurer på om gutta i Tecmos Team Ninja ble sulteforet på den næringsrike brystmelken, for makan til puppefiksering i Dead or Alive 4 skal du lete lenge etter. Jeg velger i mitt naive sinn å tro at majoriteten av de som går til innkjøp av dette spillet, ikke gjør det på grunn av de barmfagre damene, men de andre kvalitetene det er i besittelse av.
Dead or Alive-serien er med unntak av en liten volleyballglipp, en av de bedre slåssespillseriene som er ute på markedet. Når det er sagt, og det fjerde kapitlet har fått fritt leide og eksklusivitet inn i neste konsollgenerasjon, skulle det vel absolutt ligge til rette for at Tecmo åpner en boks med rævjuling på deg.
Angrip!
Slåssespill-sjangeren er den kanskje mest stillestående av alle. Den har etter sin oppvekst stagnert i en evig mørk middelalder, og vi går alle bare og venter på at dens renessanse med kreative krumspring og revolusjon skal slå ut i full blomst. Det er derfor beklagelig å måtte meddele at Dead or Alive 4 verken er Da Vinci, Michelangelo eller Gallieli. Det tar rennafart og rundsparker opp en dør som har stått på vidt gap i flere år.
Vi har riktignok opplevd små velfungerende reformer som introduksjonen av den analoge stikka, 3D, muligheten til å spille to mot to eller over Internett – men mesteparten av dette skyldes tekniske forhold som har påvirket alle spilltyper. Man kan kanskje spørre seg om det er noe særlig å gjøre med sjangeren – det dreier seg jo egentlig bare om å dele ut deng. Jeg bryr meg egentlig lite om hva eller hvordan, men utviklere må legge hodene sine i bløt og gjøre noe, for dette er en alt for underholdende sjanger til at den skal kveles av sin egen stagnasjon og fremskrittskvie.
Godt førsteinntrykk
Det er spesielt to ting som slår i mot deg når du fyrer opp dette spillet. Det første du legger merke til, er den nydelige grafikken med mektig detaljrikdom på spillfigurene så vel som omgivelsene. Elver, kroppsdeler og klesdraktene er veldig godt animert - jeg ble helt bergtatt av en liten spenne på Ryus ninjadrakt. Det er så ”ekte” at jeg føler nesten at skottene mellom ikonografi og virkelighet tar inn vann, noe som igjen betyr at vi er på et høyt nivå.
Spillets andre umiddelbare styrke ligger i den hurtige og pulserende spillmotoren, som på et høyt nivå aldri lar fingrene dine få hvile. Enten du er på offensiven eller ligger bakpå og lar motstanderen frese av seg, må du ha full konsentrasjon og trykke på de riktige knappene til riktig tid. Dette stiller igjen krav til utstyret, og det taktile på Xbox 360s kontroller skranter litt her. Jeg føler både at den analoge stikka blir noe upresis og at resten av knappene på en måte ligger litt langt unna hverandre. Det er bare noen millimeter, men det føles som en hel reise og komme seg hurtig fra sparkeknappen B til blokkeringsknappen X når det koker som verst. Det er mulighet for å sette opp kontrolleren på andre måter, uten at jeg synes det tar vekk noe av problemet.
Jeg er livredd for at jeg skal bli for gammel for slike spill, men i enkelte tilfeller må jeg bare innse at jeg ikke klarer å holde trutt. En ting er når en eller annen med flere bokførte kamper enn hjerneceller slår deg over nett. En helt annen ting, er når den relativt vanskelige datastyrte motstanderen kaster deg veggimellom. Alternativ A: Vanskelighetsgraden er en tøffing. Alternativ B: Jeg er for dårlig. En mann med mitt spillego, trenger verken ringe en venn eller bruke 50:50 for å ressonere seg frem til hvilket alternativ som er rett.
Syltynn historie
Selvfølgelig måtte de ta med en historie. Totalt uinspirerende og overfladisk som denne affæren er, handler det i korte drag om en gruppe som har vært slem mot noen andre som igjen skal ta hevn. En sensurert versjon kunne vært førskolelitteratur, og jeg kjøper ikke dette skvipet i det hele tatt. Historiemodusen er svært lik de andre, som igjen også er lik det vi har sett tidligere. I ”Time Attack” skal du slå ut et visst antall motstandere på best mulig tid. ”Survival” går ut på at du skal holde deg i live samtidig som du må konke ut et antall motstandere. I sistnevnte er du ute med en gang du taper en kamp, mens i ”Time Attack” er det mulig å prøve om igjen på samme nivå. Videre finnes moduser for spilling av lag mot lag (med bare en fra hvert lag i ringen samtidig) eller ”Tag” som er en to-mot-to kamp.
En sparringsmodus lar deg prøve ut og trene på de utallige triksene og kombinasjonene man kan utføre. Slår du dette sammen med en ålreit motangrepsdel, har du nok å henge fingrene i for å si det slik. Å fullt ut skulle mestre en av de over tjue karakterene, nye så vel som gamle, kan ta uker, ja kanskje endog måneder med mindre du har det som heltidsjobb. Det er mange ulike og interessante stilarter representert, og de forskjellige figurene oppveier hverandre godt. Skal man utsette noe på selve styrkebalansen, må det bli at enkelte av slåsskjempene har noen kombinasjoner med krutt i, og man kan ta litt vel mye skade om man skulle være så uheldig å ikke få opp blokken i tide.
Som alle slåssespill med respekt for seg selv har også Dead or Alive 4 god variasjon av de klassiske lydeffektene, med tilhørende stemningsfull musikk. Det jeg ikke liker, er at hele gjengen later til å snakke japansk. Uansett om figuren du spiller som kommer fra USA, Russland eller Japan, snakker han flytende japansk (eller hva det måtte være). Jeg vil høre, ikke lese hva de sier – og det hadde vel ikke vært for krevende å tilrettelegge den amerikanske og europeiske versjonen med engelsk tale?
Bærende flerspiller
Det som er den mest velsmakende frukten fra dette treet, er uten tvil flerspillerdelen. Enten det er med flere folk i sofaen eller over Internett, er det muligheten for å spille mot andre som er denne sjangerens gjennomgående og bærende styrke. Det at vi denne gangen ser en såpass solid og velutformet Live-del, er uten tvil et stort pluss i margen. Det føres statistikk over kampene, og alle spillerne deles inn etter oppnådd rank slik at du slipper å spille mot de virkelige høvdingene om du ikke orker. Det er allerede et stort antall spill oppe til enhver tid, og klassiske vinneren-står turneringer er både populære og morsomme. Det er ikke så mye å pirke på rent bortsett fra at det fort kan oppstå mye lagg når du spiller på amerikanske eller søreuropeiske servere.
For de av dere som er opptatt av å samle "gamer points", er det ikke alt for vanskelig å samle seg noen poeng her. Likevel må det, i og med at noen av målene er hemmelige, påberegnes litt tid og utforsking før man klarer å komplettere alt.
Konklusjon
Dead or Alive 4 har både fine pupper, triks og omgivelser, men det er noe som mangler. Jeg klarer ikke å oppnå følelsen av neste generasjon, og jeg tror mye av grunnen er at spillet egentlig ikke skaper noe nytt, men går i opptrådte stier. Det er uten tvil et spill med mye underholdningsverdi og kommer garantert til å falle godt i smak hos mange av dere, men Xbox 360 fortsetter sin hverdag uten noen reell stattholder som virkelig gjør det verdt å eie konsollen, og jeg stryker nok en tronekandidat fra listen min.
