Ajay Ghale skal egentlig bare en tur til Kyrat for å oppfylle sin avdøde mors siste ønske – å spre asken hennes i hjemlandet. Så kommer den stormannsgale diktatoren Pagan Min inn i bildet, og før han vet ordet av det løper han rundt i fjellet sammen med rebeller som forsøker å styrte et regime.
Det er egentlig veldig mye som er galt hjemme i Kyrat, og nå som Ajay har kommet tilbake er det visst hans jobb å rydde opp og skape fred i landet.
Se alle våre skjermbilder fra Far Cry 4 »
Familiære forhold
Ajay vokste opp i USA sammen med moren, men røttene hans er i fjellregionen Kyrat. Han har aldri besøkt landet før, og vet tydeligvis lite om konfliktene og uroen som råder. Det viser seg at han er sønn av den tidligere lederen av opprørsgruppen Golden Path, som nå er preget av uoverenstemmelser og krangling. Uten å avsløre for mye dras Ajay inn i borgerkrigen, og blir nødt til å ta opp kampen mot Pagan Min og hans undersåtter.
I begynnelsen av spillet går man gjennom en prolog som gir en kjapp innføring i historien og fungerer som en enkel opplæring før hele Kyrat åpner seg og man er fri til å utforske. Det er da moroa begynner.
Vakre fjell og daler
Det er ingen tvil om at Kyrat er et vilt og vakkert land, med sine snøkledde fjelltopper, frodige grønne skoger og fredfulle tempel. Jeg har aldri vært i verken Tibet eller Nepal, men jeg kan tenke meg at det er her Ubisoft har funnet inspirasjon når de skapte landet. Rundt omkring i Kyrat finnes det vakre Buddha-statuer og andre religiøse landemerker som skaper et eksotisk og interessant uttrykk. Den eklektiske musikken er med på å underbygge dette. Den høres ut som en blanding av verdensmusikk fra ulike deler av kloden, og setter tonen for de vakre og spennende stedene jeg utforsket i Kyrat.
Det er nemlig en hel del å se og gjøre i dette landet. En liten kikk på kartet viser at området rundt meg er fullpakket av ikoner som viser vei til spennende oppdrag, dyr som kan jaktes på eller beleirede steder som må befris fra fienden. I begynnelsen er riktignok store deler av kartet tåkelagt, men ved å ødelegge kommunikasjonstårn som spyr Pagans propaganda vil større deler av kartet åpne seg opp og vise enda flere ting man kan henge fingrene i.
Velkjente mekanikker
For de som har spilt forgjengeren vil nok en del av mekanikkene her være velkjente. Det å ødelegge kommunikasjonstårn og beleire steder som er befengt av fiender er ganske likt som før. Ajay er utstyrt med et kamera som gir han muligheten til å merke soldater mens han har god avstand til leiren de befinner seg i. Alle vil da få et ikon over hodet sitt, basert på om det er en vanlig soldat, snikskytter eller en kriger med kniv. Når dette er gjort kan man velge å enten snike seg inn og drepe fiendene lydløst, eller storme inn med automatvåpen og håpe på det beste. Det å velge sistnevnte vil by på større utfordringer, da fiendene utløser alarmer som sender ytterligere forsterkninger til leiren.
Jeg holdt meg som regel til sniking når jeg kunne, siden det både var effektivt og bød på utfordringer. Muligheten til å løfte opp og gjemme lik i busker og kratt er nå tilgjengelig fra starten, og gjør det mye lettere å unngå at andre soldater oppdager at det er fare på ferde.
Det å jakte på dyr er også en aktivitet som videreføres fra forrige spill. For å kunne bære flere våpen, ha mer penger og få mer ammunisjon må man nemlig drepe og flå en rekke ulike dyr som finnes i skoger og fjell for å lage større sekker og lommebøker. Noen dyr er verre å få has på enn andre, men belønningen er heldigvis deretter. I tillegg til å ta skinnet skjærer man ut en bit med kjøtt fra dyret. Dette kan brukes som agn til å lure rovdyr bort til fiender, slik at de kan meie de ned for oss. En velplassert brunbjørn hjalp meg en gang med å tillintetgjøre en hel leir full av fiender, mens jeg stod på trygg avstand og så på.
Riktignok er dyrelivet i landet veldig aggressivt, og det er viktig å holde øynene åpne når man beveger seg rundt. Det å stå for lenge på et sted kan få fatale konsekvenser, om et sultent rovdyr lusker rundt i nærheten. Jeg fikk mange ganger smake på dyrenes vrede da jeg minst ventet det, og måtte starte på nytt. Det gir spillet en ekstra dimensjon, at dyrene ikke kun går rundt og fungerer som blink i et skytegalleri. De er like farlige fiender som menneskene, og bør behandles deretter.
Elefant og tiger
For å bli en topptrent jeger er det nødvendig å oppgradere. Poeng tjenes for de forskjellige aktivitetene og oppdragene som fullføres, og disse kan brukes til å fylle ut to ulike grener fulle av nye ferdigheter. Den ene grenen er basert på tigeren og den andre på elefanten. Tigeren er fokusert på ferdigheter som gjør deg flinkere til å snike deg lydløst rundt, for eksempel evnen til å kunne flytte på fiender direkte etter du har tatt de av dage. Velger du å gå elefantens vei vil du blant annet kunne få ytterligere helsepoeng, bedre beskyttelse mot kuler og evnen til å kunne ri på elefanter du møter i skogen. Det å storme en leir full av fiender på ryggen til en sinna elefant er en utrolig morsom opplevelse.
Jeg tenkte i utgangspunktet at jeg skulle fokusere mest på en av ferdighetsgrenene, men etter hvert viste det seg at en god blanding av begge antakelig er den beste fremgangsmåten. Jeg fant også ut at ferdighetene ble låst opp ved at jeg fullførte ulike typer oppdrag, noe som gir incentiv til å gjennomføre et variert utvalg aktiviteter.
Sporet av
Historien i Far Cry 4 er i utgangspunktet forlokkende med en protagonist som har en mystisk familiehistorie han prøver å komme til bunns i når han ankommer Kyrat. Når verdenen åpner seg og jeg får rave fritt rundt er det derimot en hel del annet som frister. På vei til oppdrag fikk jeg øye på en flokk dyr jeg trengte å drepe for å lage meg en ny lommebok, og da var det gjort. En spennende hule i horisonten nærmeste ropte etter å bli utforsket. Og hva med den enorme fjelltoppen som frister meg til å klatre opp og kaste meg ut fra toppen med vingedrakta mi og suse nedover og inn mellom tretoppene.
Det er her spillet appellerer mest til meg, og det lykkes så til de grader med å underholde og vekke nysgjerrigheten min. Jeg får lyst til å utforske hver eneste krik og krok av dette landet, og oppdage alle hemmelighetene som lurer i fjellene, skogene og hulene som åpenbarer seg på veien.
Om man av en eller annen grunn blir lei av Kyrat, er det en helt annen verden som åpner seg i Shangri-La. Ved å lete frem gamle Thangka-malerier blir man dratt inn i en verden overfylt av demoner som må slaktes. Her bruker man utelukkende pil og bue, men får også hjelp av en hvit tiger som kan angripe fiender for deg. Det er en interessant avveksling i vakre og spennende omgivelser, som gir et større innblikk i kulturarven til Ajay.
Lagkamp
Om du trenger en avveksling fra jakt og utforskning fins det en flerspillerdel å ta fatt på. Først kan man velge mellom ulike modi, og får deretter være enten soldat i Golden Path eller Rakshasa-jeger. Det er fordeler og ulemper ved begge to, men i hver kamp er det to runder slik at man får spille på begge sider før det hele avgjøres.
Jeger-klassen baserer seg i hovedsak på snikangrep. Her er man utstyrt med pil og bue, og har evnen til å bli usynlig ved å sette seg på huk. Rakshasa kan også mane frem ulike rovdyr som kan tillintetgjøre fiender og skape kaos. Om ikke dette var nok er også elefantridning en del av arsenalet du har som jeger.
Soldatene i Golden Path har tilgang på det meste de måtte ønske av våpen, granater og kjøretøy. Etter hvert som man beskytter basen sin vil det starte å renne penger inn i kassa, og disse kan brukes på å oppgradere eller kjøpe våpen. Det blir en større utfordring for jegerne så fort bombekasteren kommer inn i bildet.
Flerspilleren er et artig sidesprang i en liten periode, men de ulike modiene er ikke variert nok til at det vil holde interessen min over lang tid. Det er mye mer fristende å dra tilbake til Kyrat for å utforske og boltre seg.
Konklusjon
I løpet av de snaue 15 timene det tok meg å komme gjennom historien har jeg knapt skrapt overflaten, så det sier sitt om hvor enormt og omfattende spillet er. Du kan gå hvor du vil nesten fra starten av, og det er en fantastisk følelse å bli sluppet fri i et vilt og vakkert land hvor eventyr venter hvor enn du snur deg.
En del av mekanikkene her er velkjente for de som spilte forgjengeren. Ubisoft har derimot tilført en del nye hjelpemidler når man skal snike seg rundt og ekspedere fiender lydløst. Dyrene i spillet tilfører en annerledes tilnærming. Det å kunne bruke agn for å lure de inn blant fiendene er en ny og spennende taktikk. Likevel må man selv være på vakt ute i skogen, for dyrene kan for finne på å angripe når du minst venter det.
Oppgraderingssystemet oppfordrer til å gjennomføre en stor variasjon av aktiviteter, siden ulike oppdrag låser opp forskjellige ferdigheter. Dette er et fint grep av Ubisoft, som bidrar til å friste spilleren til å teste ut et stort utvalg av alt Kyrat kan friste med.
Historien er ganske spennende, men det er fristende å spore av når situasjoner man møter på veien virker forlokkende. Etter min mening er det her spillet virkelig kommer til sin rett, når man får utforske fritt og får en drøss med spennende eventyr å begi seg ut på. Jeg har fullført historien, men jeg er på ingen måte ferdig med å oppleve alt Kyrat har å by på.
Om utforskning av store, vakre landområder appellerer til deg er The Elder Scrolls: Skyrim et ypperlig spill å teste. For den mer urbane utforskeren er kritikerroste Grand Theft Auto V et godt alternativ.
