Den svenske spillutvikleren Legendo har laget et plattformspill basert på Alexandre Dumas’ klassiske roman om De Tre Musketerer. Du trer inn i rollen som Porthos, en ivrig liten bartemann som åpenbart har en hang til sterke drikker og en noe oppblåst selvtillit. Hans oppgave er å redde de tre resterende musketerene fra den onde Grev Xavier og hans farlige medsammensvorne.
Vakkert men kjedelig
Det første som møter deg er en fargerik verden i kjent fransk/belgisk tegneseriestil. Sammen med et muntert og stemningsfullt lydmiljø får man straks inntrykk av at noe godt er i vente. Det blir det imidlertid lagt en rask demper på så fort fortellerstemmen gjør sitt inntog, og vitner om et alt for komprimert norsk lydspor. Med ekstrem godvilje kan man overtale seg selv til å tro at de skjærende s-ene er bevisste forsøk på å etterligne gnissende kårder, men så mye godvilje er det ingen som har. Den påtatte liksom-franske aksenten kunne de godt latt ligge igjen hjemme, men den fortsetter å følge oss gjennom de små tegnefilmsnuttene som dukker opp mellom hvert brett for å drive historien fremover.
Vi ser stadig at Porthos er opptatt av å finne noe godt å drikke før han fortsetter sin søken etter de forsvunne musketerene, men morsomhetene og hintene om at Porthos er hard på flaska hadde nok passet bedre i en annen og mindre barnevennlig kontekst.
Digre slott, ruvende festninger og koselige landsbyer utgjør miljøene i brettene man skal gjennom. Din farefulle ferd fra den ene enden av nivået til den andre går stort sett ut på å løpe gjennom rom på leting etter en nøkkel som du er avhengig av for å låse opp neste verden. Legger du til klatring opp og ned i stiger og bekjemping av motkommende vakter og edderkopper, har du egentlig mesteparten av ingrediensene i dette spillet.
Vår rollefigur, som det snart er umulig å bli glad i, er 3D-animert. Resten av spillet er i 2D, og bevegelsesmulighetene begrenser seg derfor til frem, tilbake og hopp. I tillegg har man en knapp for å angripe, så man styrer altså spillet ved hjelp av fire taster. Litt mer variasjon og flere angrepsmetoder kunne nok gjort det hele litt mer spennende. Med kun én form for angrep blir bekjemping av fiender naturlig nok svært ensformig, særlig siden det også er lite variasjon i typen motstandere.
Ikke så uovervinnelig likevel
En rekke finurlige hendelser dukker opp underveis. En potensielt farlig motstander møter meg med hevet sverd, og mens jeg passer på å trykke ned den velkjente angrepsknappen i rett sekund for å unngå lemlestelse, skjer det absolutt ingenting. Vakten løper rett gjennom meg som om jeg var luft, og jeg får heller ikke denge ham med fektepinnen min etterpå når jeg forsøker å angripe ham bakfra. Jeg velger å anta at dette ikke har noen sammenheng med Porthos påståtte uovervinnelighet.
Senere skal et hus bestiges ved hjelp av en trampolinetønne. En tilsynelatende enkel oppgave som skal vise seg å bli langt mer tidkrevende enn først antatt, når hustaket tydeligvis er en halv meter lenger enn det man kan se med det blotte øye. Femten liv, åtte minutter og en bøtte med skjellsord senere kommer jeg med endelig opp på taket, for så å bli løpt ned av en hylende gris som krever mitt siste liv og sender meg tilbake til start. Dette begynner å bli nesten like festlig som en omgang Ludo.
Et annet og enda mindre morsomt opphav til irritasjon, som av en eller annen grunn er gjort med viten og vilje, er at man ikke får hoppe fra en hylle og ned på en annen. Man blir tvunget til å slenge seg over på stigen som knytter hyllene sammen, og deretter får man lov til å skli ned. Er man overmodig og hopper utfor kanten uten å ta tak i stigen først, vil man miste et liv. Porthos er etter sigende uovervinnelig, men å hoppe utfor en hyllekant kan man åpenbart ikke forlange at han skal klare.
Hadde man hatt mulighet til å slå av de unødvendige kommentarene som dukker opp med omtrent åtte sekunders mellomrom, hadde dette spillet kanskje vært mer overkommelig. Det nærmer seg punktet der jeg vil rive meg i håret hver gang Porthos skriker ”Kult!”, ”Jeg må redde musketerene!”, ”Porthos er best”, eller noe annet som understreker hans enorme ego. Faller jeg for fristelsen vil jeg antakeligvis være skallet og gråteferdig i løpet av en halvtime. Frustrasjonen som oppstår når Porthos skriker at han er uovervinnelig, samtidig som jeg står fast på en trampolinelignende tønne i et kvarter for å komme meg opp på et tilsynelatende simpelt hustak, er til å ta og føle på. Hamring på tastaturet og lavmælt banning hjelper selvsagt lite, men det er likevel nærmest uunngåelig.
Når jeg i neste øyeblikk tar et lite skritt til venstre og tønnen viser seg å bare være solid på høyre side, renner begeret over. Jeg har mistet mitt siste liv og må starte brettet på nytt, noe jeg har omtrent like mye lyst til som å velte meg naken rundt i glødende kull. Jeg har fått nok av Porthos, nok av skrytingen hans, og nok av de mange små irritasjonsmomentene denne verdenen har å by på. Plikten kaller likevel, og halvveis på gråten og rød i trynet presser jeg meg videre mens jeg lurer på om dette spillet ville vært et velegnet torturinstrument under krigen.
Konklusjon
De tre Musketerer skal være et spill for hele familien, og jeg er tydeligvis ikke en del av familien. Den eneste gleden jeg ser for meg at en hel familie kan ha av dette spillet, må være om far har dårlig samvittighet og spiller slik at småtrollene kan se på. Spillet er i vanskeligste laget for de yngste, men for kjedelig og banalt for de eldre ungdommene. Selv om kontrollalternativene er få, krever det mye timing og til tider et høyt tempo som kan være vanskelig for de minste. Synd for Legendo, for det eneste spillet kunne ha reddet seg på var mindre kvalitetsbevisste åtteåringer med sans for sterke farger.
