Mister Mosquito (Playstation 2, 2001)
Hvem har vel ikke ruget på en eksotisk fantasi om å innta rollen som blodsugende mygg fra tid til annen? Japanerne i spillstudioet Zoom syntes i alle fall dette høres ut som en glimrende spillidé, formodentlig lettere ruset på kreativitetsfremmende substanser. I Mister Mosquito styrer du en listig mygg som skal suge blod fra intetanende familiemedlemmer. Du får oppdrag som går ut på å hente blodet fra bestemte kroppsdeler, og målet er å ikke bli oppdaget.
For å gjøre jobben lettere kan du distrahere «fiendene» ved å for eksempel slå av og på lysbrytere, skru på stereoanlegg og lignende. Utfordringen ligger i at ofrene dine har såkalte «stressmetre», og om du suger blod for raskt eller for sakte øker stressnivået slik at sjansen for å bli oppdaget blir større.
Mister Mosquito ble lansert både i Japan, Nord-Amerika og Europa. Utenfor Japan solgte spillet imidlertid svært dårlig, noe som er grunnen til at det ikke er spesielt kjent på våre breddegrader. Spillet fikk likevel en brukbar mottakelse av anmeldere. Det kjente spillmagasinet Game Informer inkluderte attpåtil spillet på sin liste over de ti særeste spillene noensinne, og det var også flere som påpekte at spillet kunne være et velegnet verktøy til å kurere insekt-fobi.
Om sistnevnte er en god nok grunn til å spille spillet er usikkert, men etter beskrivelsene å dømme ser det i alle fall ut til å ha potensiale til å fremkalle hittil ukjente sinnstilstander ved langvarig spilling.
Boong-Ga Boong-Ga (Arkade, 2001)
Boong-Ga Boong-Ga er spillet for de med noe avvikende preferanser, for å si det diplomatisk. Spillet ble utviklet som arkadespill av det sørkoreanske selskapet Taff Systems og utgitt i Japan i 2001. At spillet ikke fikk en verdensomspennende lansering kan ha sammenheng med konseptet. Boong-Ga Boong-Ga er nemlig intet mindre enn en såkalt «kancho»-simulator. Kancho er en japansk form for narrestrek som går ut på å forme hendene som en pistol for deretter å kjøre begge pekerfingerne så langt inn i offerets rumpe som mulig.
I enkelte land kunne denne leken fort blitt ansett som seksuell trakassering, men i Japan er det bare rasende festlig underholdning. Så artig er det at man altså lager et arkadespill av aktiviteten. Arkademaskinen har en tro kopi av en menneskelig bakende bygd inn i kabinettet og en tilhørende plastfinger som spilleren presser inn i hullet mellom skinkene. Jo hardere man klarer å presse, jo flere poeng ruller inn. Du kan velge mellom åtte ulike figurer du kan avstraffe: Eks-kjæresten (jente og gutt), en gangster, svigermor, en «golddigger», en prostituert, en barnemishandler og en svindler.
Underveis i spillet vises ansiktsuttrykkene til personene på skjermen. Dette gir deg en pekepinn på dine talenter innen anal tortur, i tilfelle dette noen gang skulle dukke opp i en fremtidig stillingsbeskrivelse. Maskinen deler også ut kort som rangerer prestasjonen din, og om du gjør en ekstra god innsats vanker det en spesiell premie i form av et lite plasttrofé som forestiller en ladning avføring. Hvilket prestisjenivå en slik tildeling ligger på skal det ikke tas stilling til her.
Seaman (Sega Dreamcast, 1999)
Segas Dreamcast-konsoll ble som kjent en kortlivet affære, men jammen rakk ikke et og annet sært spill å finne veien til også denne maskinen. Seaman er kanskje det beste eksemplet. Denne heller ukjente tittelen ble kun utgitt i Japan og USA og havnet i den relativt smale kategorien kjæledyrspill. Seaman var et av veldig få spill som ble laget for Dreamcastens mikrofonfunksjon, det vil si at spillet hadde støtte for muntlig interaksjon.
I spillet starter du med å ta vare på et egg, som senere klekkes og blir til Seaman. Seaman er en slags ferskvannsfisk, og målet i spillet er å gi fisken riktig fôr og leveforhold slik at den kan vokse og utvikle seg. Fisken har imidlertid den illevarslende egenskapen at den besitter velutviklede talegaver. I tillegg til å blant annet informere deg om hvilke ernæringsbehov den har, kan den også engasjere seg i temaer som fisk flest ikke vanligvis har reflekterte meninger om, slik som politikk, film og musikk.
Seaman er blant annet i stand til å spørre spilleren om når han/hun har bursdag og kan fortelle om diverse historiske begivenheter som fant sted på akkurat denne datoen. Det som drar Seaman over grensen fra smått bisart til komisk absurd er blant annet det faktum at fisken har et menneskelig hode, nærmere bestemt hodet til en av utviklerne. Det rolige, kultiverte stemmeleiet til fisken bidrar også til å gjøre Seaman til en av de opplevelsene som kiler deg i hjernebarken.
Seaman ble møtt med moderat begeistring på markedet, og spillet vant også flere priser, blant annet for beste originale spillfigur ved Game Developers Choice Awards i 2002.
The Typing of the Dead (Arkade, 1999)
Du har sikkert hørt om The House of the Dead-serien, som går ut på å knerte zombier med lyspistol. The Typing of the Dead, derimot, har nok passert stille under radaren til de fleste. Spillet er en modifisert utgave av The House of the Dead 2, og her er våpenet byttet ut med noe som i de rette hender kan gjøre minst like mye skade, nemlig et tastatur. The Typing of the Dead går, som du sikkert allerede har gjettet, ut på å drepe zombier ved å taste inn bokstaver, ord og setninger så raskt som mulig.
Ordene dukker fortløpende opp i bokser på skjermen, og jo lenger inn i spillet du kommer, jo mer kompliserte blir oppgavene. Sjefskampene består gjerne av ekstra lange setninger eller spørsmål som må besvares riktig innen en tidsfrist. Ellers foregår spillet på mer eller mindre samme måte som originalversjonen.
Det kjedelige faktum at The Typing of the Dead egentlig havner under kategorien «edutainment», det vil si at det blander læring og underholdning, gjorde nok ikke spillet direkte uimotståelig for den gemene hop. Skolevennlige spill er jo ikke akkurat noe som utløser elleville jubelrop hos den gjennomsnittlige spilleren, men nå er det vel også usannsynlig at konseptet vil inngå i den norske læreplanen med det første. Og det er jo synd, for spillet kunne jo utvilsomt vært en effektiv måte å smugle litt ordforråd inn i skoletrette ungdomssinn.
En ubestridelig frisk idé er det åkke som, og spillet greide til og med å raske med seg noen positive anmeldelser for sin humoristiske originalitet. Magasinet Game Informer klasket til med å utrope The Typing of the Dead til det merkeligste spillet i historien.
Cho Aniki (PC Engine, 1992)
Cho Aniki er det første spillet i Cho Aniki-serien og ble kun utgitt i Japan på retrokonsollen PC Engine, også kjent som TurboGrafx-16. Spillet ble imidlertid lansert på den amerikanske og europeiske Virtuale Console-plattformen til Wii i senere år, til glede eller sorg for nye spillere. Cho Aniki er et sideskrollende skytespill litt i samme gate som R-Type og Gradius-spillene, men med et par iøyenfallende attributter som skiller det fra den grå massen.
Historien i spillet dreier seg om at en kroppsbygger som har vunnet det galaktiske mesterskapet i kroppsbygging ti år i strekk er i ferd med å gå tom for sitt mest vitale hjelpemiddel, protein. I et forsøk på å skaffe mer har han startet en invasjon av omkringliggende planeter for å plyndre disse for samtlige proteinreserver. Spilleren inntar rollen som enten Idaten eller Benten, to flygende, muskuløse helter som har fått i oppdrag å avverge invasjonen.
Som om ikke denne feberfantasien av en bakgrunnshistorie var nok til å plassere Cho Ani utenfor hverdagskosten, har spillet også visuelle egenskaper i stand til å heve et øyenbryn eller to. De sedvanlige romskipene som vanligvis dominerer skjermen i denne type spill er nemlig fraværende. I stedet er det særdeles lettkledde menn som pryder bildene, og ikke bare noen få heller. Spillet viser muskuløse, maskuline mannskropper så ofte det kan, gjerne i utfordrende positurer og kun iført en speedo. Nøyaktig hva som er årsaken til det tydelig homoerotiske tilsnittet er uvisst, men det spekuleres i om det kun var en måte å gi et ellers generisk skytespill et visst særpreg.
En smule ekstraordinært er det uansett, og noen har til og med kalt spillet en psykoseksuell reise. Spilljournalisten Lucas M. Thomas hos nettstedet IGN anmeldte Virtual Console-versjonen og kalte spillet det rareste som noensinne var lansert til plattformen. Om du synes konseptet høres forlokkende ut, skal det altså også være tilgjengelig i Europa.
Les også: De rareste historiene fra spillbransjen
Les også: Hva startet egentlig Naughty Dog, Blizzard og Codemasters med?
