Andreas Klebo-Espe
Spill: Den Lengste Reisen
Da jeg satt meg ned for å svare på dette spørsmålet gikk tankene umiddelbart til spill som Counter-Strike, World of Warcraft eller FIFA. Et spill med solide flerspillermuligheter – enten det er nettbasert eller i stua med venner – virker jo som det naturlige valget her. Etter lang betenkningstid falt likevel valget mitt på et pek-og-klikkspill uten noen form for flerspiller.
Året var 2000, og en god venn hadde akkurat introdusert meg for Den Lengste Reisen. I ukene som fulgte var vi begge fullstendig oppslukt av spillets historie, figurer og oppgaver, og når vi ikke spilte Den Lengste Reisen snakket vi om Den Lengste Reisen.
Friminuttene på skolen ble brukt til å tenke ut løsninger på spillets oppgaver, som den gang virket helt umulige. Etter skolen var det hjem for å prøve ut nye teorier, og hvis en av oss snublet over en løsning ringte han den andre med en gang for å forklare. Vi spilte sammen – på tross av at han satt hjemme hos seg og jeg satt hjemme hos meg.
Den Lengste Reisen er fortsatt ett av mine favorittspill gjennom tidene, mye takket være gleden som kom av å fullføre spillet sammen med en annen.
Magnus Mjørud
Spill: SpeedRunners
For meg og min spillinteresserte omgangskrets handler en engasjerende flerspilleropplevelse om konkurranse. Gjerne med hverandre. Spill som Mario Kart og Tekken lærte meg i ung alder å kjenne ubegrunnet hat for vennene mine, og jeg har ikke oversikt over hvor mange PlayStation-kontroller som har møtt sin skjebne som følge av skuffende resultater i FIFA. Som e-sportskribent er det naturlig å peke ut spill som Counter-Strike og Dota som de beste flerspilleropplevelsene, da det er disse jeg og vennene mine vier mesteparten av tiden vår til. Men jeg antar at dette er spill de fleste av dere er kjent med allerede, så jeg vil heller rette oppmerksomheten mot et av spillene vi har hatt glede av når vi vil bryne oss på noe annet enn de mer etablerte flerspillerkjempene.
Det er vanskelig å peke ut en favoritt, men et spill jeg har hatt stor glede av med andre i det siste er SpeedRunners. Det har en intensitet og krav til nøyaktig timing og presisjon som gjør det å vinne umåtelig tilfredsstillende, mens det å tape kan koste vedkommendes tastatur livet. Hver minste feilberegning kan ødelegge løpet for deg, og spillets tempo fører til en fremoverlent opplevelse av de sjeldne. Spillet har blitt beskrevet som Mario Kart til fots, og henter inspirasjon fra Nintendo-klassikeren ved å gi spillere tilgang til power ups med tilsvarende irritasjonspotensiale. SpeedRunners har for meg ført til glede, tårer, naboklager, samt et omfattende bidrag til det norske språks bestand av kreative banneord. Anbefales på det varmeste!
Bjarte Wathne Helgesen
Spill: GoldenEye 007
Trass i at den siste tidas fleirspelareskapadar for meg (og mange andre) stort sett har handla om det mykje omtala Rocket League, så må eg noko lenger tilbake i tid for å finna mitt utvalde spel. Som ein kanskje litt umoderne gamer, i den forstand at eg speler lite fleirspelar over nett, blei det naturleg å venda seg mot Nintendo denne gongen, nærmare bestemt Nintendo 64. Det finst berre eitt rett svar for meg her: GoldenEye 007.
Det er litt ironisk, på eit vis, at svaret for meg må bli eit skytespel. Eg er ikkje spesielt glad i sjangeren, både fordi eg ikkje er spesielt god på virtuell skyting og fordi eg fort keiar meg når oppskrifta stort sett er "skyt alt som rører seg, rykk framover til det kjem fleire å skyta på, gjenta til rulleteksten kjem". Men i fleirspelarmodusen License to Kill, der ein dør av ei einaste kule, og med berre enkeltskot-pistolar å skyta med, då blei nerven ein heilt annan. Brått var konkurranseforma endra, og heller enn å springa inn i alle rom guns blazing blei det nødvendig å vera forsiktig, strategisk, kald. Det skal seiast at eg nok ikkje var spesielt god i dette heller, men innimellom fekk eg inn eit lukketreff. Litt som i Rocket League. Og då er det verdt det.
Mathias Hynne
Spill: World of Warcraft
Spillet jeg definitivt har hatt det mest morsomt med på nett må være World of Warcraft. Antall timer jeg har lagt ned i spillet siden jeg kjøpte det på release i 2005 er jeg flau over, men jeg har møtt så uendelig mange folk både i tilfeldige møter og igjennom utallige laug. Følelsen av å være 40 og 25 mann som tar ned en av de hardeste fiendene i spillet kan man nesten ikke få i andre spill. Når i tilegg spillet stiller opp med en solid bakgrunnshistorie og engasjerende karakterer fungerer det også meget godt alene.
Selv om spillet nå er ganske mye lettere, er det fortsatt et ypperlig sosialt spill om man ønsker å utfordre andre sammen med venner. Nå har spillet tapt seg en del de siste årene, men jeg venter fortsatt i spenning og tripper ganske mye for å få høre lanseringsdatoen på den nye ekspansjonspakken.
Audun Rodem
Spill: Super Smash Bros. Melee
Opp gjennom årene er det ingen spill jeg har spilt mer sammen med andre enn Super Smash Bros. Melee – interessant nok nettopp fordi jeg ikke eide spillet selv. Alt begynte da en kompis skaffet seg en GameCube og spillet en sen sommerkveld, og inviterte vennegjengen på å prøve ut Nintendo-slåssespillet. Vi ble hektet umiddelbart. I tiden som fulgte ble kjellerstua hans et naturlig samlingspunkt, og vi kunne tøye spillingen i flerfoldige timer.
På et tidspunkt hadde vi et fast rituale. Etter skolen ble vi med ham hjem, kun for å se hvem som kunne denge hvem. Ved middagstider ble det ofte en pause, men vi kunne ofte fortsette utover kvelden etterpå. Vi gikk aldri lei, selv om vi titt og stadig kunne bli småirriterte på hverandre.
Siden den gangen har ingen av Smash-spillene vært like samlende, mye fordi vennegjengen nå har gått hver til sitt, i hver sin by. Jeg håper likevel at vi en gang i livet kan møtes for å ta en siste runde: "Final Destination, no items, 3 stock".
Vi vil gjerne høre fra dere lesere hvilke spill dere har hatt det mest moro med sammen med andre.
