Øyvind Sund
Spill: Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest
Når de fleste har dratt hjem etter en kveld med Mario Party eller GoldenEye, er det greit å ha den ene trofaste kameraten som blir igjen for å hjelpe deg med et av de mest utfordrende plattformspillene som finnes. Jeg styrte som regel Diddy Kong, og kameraten spilte som Dixie Kong. Jeg var den hodeløse og utålmodige som ville komme i mål så raskt som mulig; han var den tålmodige og presisjonsbevisste som brukte Dixies flyveegenskaper til å faktisk få oss helskinnet gjennom brettene.
Og for noen brett det var! De drømmeaktige miljøene, den fantastiske musikken og den høynede vanskelighetsgraden gjorde dette til et utrolig minneverdig spill som vi fortsatt kommer tilbake til den dag i dag. Visse ting knytter vedvarende bånd, og det å erobre Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest sammen står for oss to som et av barndommens definerende øyeblikk.
http://img.gfx.no/1588/1588564/DSC02189.jpg
Jens Erik Vaaler
Spill: Flerspilleropplevelser på Nintendo 64
Det kan hende at jeg har blitt litt blendet av nostalgi, men hodet mitt hopper umiddelbart tilbake til Nintendo 64-perioden når jeg leser et sånt spørsmål. Mario Kart 64, Goldeneye, Donkey Kong 64, Super Smash Bros. og Conker’s Bad Fur Day rager høyt på lista over morsomme flerspilleropplevelser. Delvis fordi spillene var veldig morsomme, men også fordi det var utrolig ålreit å sitte samme med en stor gjeng venner foran samme TV-skjerm. Drittslenging, latter og krangling om juks var naturligvis en del av opplevelsen, gjerne islengt litt fysisk mobbing også.
Det var for eksempel veldig moro å se hvem som var best i Mario Kart 64 mens to andre satt og kilte ham. I Goldeneye skrudde vi av alle våpnene for å se hvem som var best med kun håndflateslag. Den type spillopplevelser er noe jeg virkelig savner, for det skjer ikke like ofte lenger.
Jonas Magerøy
Spill: Rayman 2
Flerspill var for meg på topp da Nintendo 64 var den dominerende konsollen. Skoledagene endte ofte med at jeg inviterte klassekamerater hjem på Mario Kart 64. Dette var utvilsomt det mest populære valget når vi var mange, men det jeg likte best, og kanskje det som definerte meg mest som spiller, var å spille enspillerspill sammen.
Det morsomste var å ha en kompis på overnattingsbesøk, slik at vi kunne sitte til langt ut på natt og bytte på hvem som spilte og hvem som heiet. Rayman 2 er et av de spillene jeg likte best å spille på denne måten, sammen med min venn Robert. En kveld, da vi nesten hadde klart spillet, fikk vi lov av mamma å sitte til vi fullførte det. Jeg husker hvor sliten jeg var i øynene etter de intense rakettbanene mot slutten av spillet.
Det var kanskje ikke sunt for døgnrytmen, men det er ett at mine beste spillminner fra barndommen.
