thatgamecompany-avhopperen Matt Nava og hans nystartede utviklerstudio imponerte enormt da de debuterte med det undersjøiske eventyret Abzû i 2016. Spillet var en fargerik og minneverdig ferd gjennom et magisk univers, tett pakket inn i godt regisserte sekvenser og melankolske toner fra den Grammy-nominerte Austin Wintory.
Mye av det samme gjelder fortsatt når utviklerne nå er tilbake med deres andre spill, The Pathless. Denne gangen har de laget en betraktelig friere verden og gitt spilleren massevis av spillerom, i en opplevelse som etter hvert viser seg å være svært inspirert av The Legend of Zelda: Breath of the Wild. Og det er ikke noe å kimse av.
Frodig univers
Men det begynner litt annerledes, og mer enn noe annet blir jeg slått av minner fra Rime og Shadow of the Colossus idet jeg ankommer et massivt landområde med ett enkelt oppdrag for øye: Bekjemp mørket og redd lysets siste bastion.
Nærmere bestemt er vi den siste i en lang rekke jegere, og vi seiler i land på en forhekset øy som nå truer med å mørklegge resten av verden. Det tar ikke lang tid før vi kommer ansikt til ansikt med både de gode og de onde kreftene som holder til her; mørket har følgelig fordervet lysets voktere, og dermed etableres premisset raskt som en litt typisk fantasy-affære.
Med på reisen får vi en ørn med uante krefter og jegerens trofaste pil og bue, og så bærer det ut i det vidstrakte universet. I motsetning til studioets forrige spill, er The Pathless satt i en åpen verden som blir gradvis større etter hvert som man bringer flere og flere voktere tilbake fra mørkets rand, og det fungerer svært godt.
Fra den relativt lille fliken av skog man begynner i, går turen smått om senn innom både snødekte fjelltopper og tåkelagte ruiner. Universet sogner riktignok ofte til disse frodige skogene og en og annen regntung eng, men verdenen piffes opp av spennende rester fra en fortapt sivilisasjon og et sånn passe yrende dyreliv.
Snakker om Zelda!
Hvor hen man snur seg, er det som regel noe som stikker fram blant trær og kratt, og man blir organisk dratt fra ett unikt område til det neste. Det er med andre ord en flott designet verden, med overraskelser og lysglimt rundt hver en sving. Allerede her begynner The Pathless å minne mer om Breath of the Wild, og flere likheter skal det bli.
Det som skjuler seg innenfor de ulike områdene er nemlig én av to ting: gjenstander man kan bruke for å oppgradere figuren sin, eller enkle gåter som må løses for å åpne veien til fire separate sjefsfiender som beveger seg rundt omkring i verdenen. Man må også opp i digre tårn med jevne mellomrom, hovedsakelig for å låse opp nye muligheter og speide etter hvor man skal videre.
Pastisjen er god, selv om progresjonen og utviklingen underveis i spillet aldri flyter like naturlig som det det gjør i Hyrule og omegn.
Full fart
Bevegelsesfriheten er imidlertid både større og bedre her enn det den er i Zeldas univers, og det skyldes i all hovedsak de tidligere nevnte verktøyene man har til rådighet. Jegeren får som sagt hjelp av en ørn, og denne kan både sveve og fly med spilleren i klørne sine. Underveis lærer fuglen seg å flakse mer og mer, slik at man etter hvert kan holde seg i luften i lang, lang tid uten å måtte berøre bakken.
Pil og bue brukes overraskende nok også for å ta seg fram i verdenen, og dette er kanskje spillets mest interessante mekanikk. Overalt på øya finnes det nemlig talismaner som svever rundt omkring i luften, og ved å skyte disse, samler man inn energi som kan brukes for å løpe lynraskt gjennom omgivelsene. Hver talisman gir deg i tillegg en øyeblikkelig fartsboost, slik at man konstant belønnes for å fyre av en pil.
På denne måten farter man fram og tilbake på øya, og det er ekstremt intuitivt og lettspilt. Jeg savner riktignok enda større presisjon i figurens bevegelser, men dette gjør utviklerne nesten opp for ved hjelp av strålende animasjoner som viser hvor kvikk og smidig jegerskikkelsen er. Hun sklir ned åskammer, henger uanstrengt i luften og spurter silkemykt gjennom tåken i en elegant runddans som aldri tar slutt.
Med hjelp fra ørnen kan man – hvis man er dyktig og har mange nok oppgraderinger innabords – antagelig ta seg fra én ende av det enorme kartet til den andre uten å lande noensinne, og sånn sett minner opplevelsen paradoksalt nok litt om det energiske Xbox-spillet Sunset Overdrive.
Fremragende flammer
Det nøysomme animasjonsarbeidet bæres også videre i spillet grafiske preg, som stort sett er aldeles nydelig. Her viderefører utviklerne deler av stilen fra Abzû for å lage en tegneserieaktig, fargerik og minimalistisk eventyrverden som virkelig stråler. Det er en helhetlig stil hvor absolutt alt, være seg det er figurer, omgivelser eller effekter, smelter sammen for å lage et spill som ser fenomenalt ut i aksjon.
Spesielt fornøyelig er det å se hvordan spillet benytter seg av flammer og ild når man snubler over sjefsfiendene for å forvandle kartet til et levende inferno. Da kaster man seg sømløst gjennom omgivelsene mens fiendene spruter svovel og helvetesild for å hindre deg i å nå fram til de svake punktene på lemmene deres.
Etter en lengre jaktsekvens utvikler kampene seg til litt mer unike sammenstøt som kombinerer kjappe reaksjoner og små gåtesekvenser, før man omsider vender beistet tilbake til lyset.
Hele veien blir man akkompagnert av Austin Wintorys smått hjemsøkende lydspor. Musikken i The Pathless når riktignok aldri opp til de majestetiske tindene Wintory nådde i både Journey og Abzû, men det er likefremt en herlig blanding av hjerteskjærende, truende og eventyrlig. Særlig imponert blir jeg hver gang komponisten på en eller annen måte lurer fengslende strupesang inn i det ellers ganske tilbakelente lydbildet.
Overkvalifiserte stemmer
Til tross for den audiovisuelle styrken spillet besitter, er det likevel ikke til å komme utenom at det er noe som mangler i The Pathless, hvert fall sammenlignet med spillets åndelige forgjengere. Det er ikke lett å sette fingeren på nøyaktig hva det er, men for meg virker det som om spillet har mistet noe i overgangen til den langt mer åpne verdenen.
Historien bruker naturlig nok mye lenger tid når man også farter fram og tilbake og gjør andre ting innimellom slagene, og det går lenger mellom de eminent regisserte øyeblikkene som følger av et mer lineært spill.
Det faktum at figurene også snakker denne gangen, er noe rart. Språket er uforståelig og fantasy-aktig, men det tar likevel litt vekk fra den mystiske, visuelle fortellerteknikken som har vært så sentral i lignende spill. Jeg skjønner meg for øvrig ikke på valget av stemmeskuespillere, hvor de erketypiske ringrevene Laura Bailey og Troy Baker spiller de to hovedrollene. De er selvfølgelig ekstremt dyktige, men de er så velkjente på dette tidspunktet at det blir smått forstyrrende i roller hvor de strengt tatt er overkvalifiserte uansett.
Som et resultat av alt dette treffer ikke historien meg like hardt som det jeg hadde håpet. Det er for all del vakkert, rørende og mektig når alle kluter settes til, men det går altså ikke like mye innpå meg som i for eksempel Abzû.
Det er vakkert, rørende og mektig når alle kluter settes til.
Nå venter det riktignok enda en slutt – en såkalt «true ending» – hvis man samler alle gjenstander i spillet, og denne er kanskje litt mer gripende. Å flakse rundt, løse gåter og oppdage samlegjenstander er i hvert fall morsomt nok i og for seg selv til at jeg kanskje kommer så langt en dag.
Konklusjon
The Pathless er en leken kombinasjon av premisset fra Breath of the Wild og de kunstneriske faktene til spill som Journey og Abzû. Det er en sammenslåing som fungerer akkurat så bra som forventet, med praktfulle enkeltøyeblikk, solid flyt og mange spennende gåter strødd på tvers av de drøye fem timene det tar å fullføre moroa.
Spillets sterkeste kort er helt klart hvor sømløst de forskjellige elementene fungerer sammen, enten man sklir ned en skråning og snubler over et lite tempel eller skyter sjefsfiender med pil og bue fra ørneperspektiv. Det skader heller ikke for flyten at spillet både kjører og ser feilfritt ut på PlayStation 5.
Alt er imidlertid ikke fryd og gammen, for i sitt forsøk på å ta de nøye regisserte øyeblikkene fra spill som Journey og Abzû inn i en vidåpen verden, mister The Pathless noe av den mektige slagkraften som gjorde disse spillene så enestående. Det er for all del flott, men tempoet sitter ikke som det skal, og jeg blir aldri grepet på samme måte som i tidligere spill.
Når spillet i tillegg har litt vel enkle gåter og styring som famler og sjelden gang, må The Pathless nøye seg med å være et svært godt eventyr som ikke når helt opp til det som har kommet før. Ikke at det er noen skam i det – The Pathless er likefremt fartsfylt, unikt og strålende vakkert, og noe jeg ville anbefalt nesten alle uten å blunke.
Vil du ha andre engasjerende plattformeventyr, kan vi anbefale Rime og Arise: A Simple Story med to tomler opp.
The Pathless er ute på PlayStation 5 (testet), PlayStation 4, macOS, iOS og Windows.
