Da jeg først hørte om De Blob var det nesten bare en idè som hadde kommet ut av noen smarte studenter ved et universitet i Nederland. Jeg la umiddelbart merke til spillet, fordi ideen virket morsom, og i den moderne spillverdenen er det ikke så ofte vi får spille spill som ikke har et tall i tittelen.
Når De Blob nå endelig er ute, skuffer det ikke. Det onde selskapet INKT har tatt kontroll over blobbebyen Chroma, og fjernet all farge fra den. Blobbene som bor i byen er undertrykt av makthaverne, og blir sørgelig av de fargeløse omgivelsene. Du tar rollen som en helteblob i en fundamentalistisk undergrunnsbevegelse som skal bringe fargene, og ikke minst gleden, tilbake til Chroma by.
Forstår du blobsk?
Historien i spillet er både morsom og sjarmerende. Blobbene er søte små vesener som snakker sitt eget blobbespråk. Mellomsekvenser mellom ulike oppdrag forteller historien om en nasjon totalt kontrollert av fargeløse makthavere. Spillet prøver å opptre som morsomt foran seriøst, og dette fører til at man trekker på smilebåndet eller ler opptil flere ganger.
En blobb er i utgangspunktet en rullende klatt med farge. For å male bygninger og omgivelser i de forskjellige bydelene må du først angripe noen av de vandrende malerobotene som kommer i fargene rød, gul og blå. Ved hoppe på en slik, tar blobben du kontrollerer fargen til maleroboten. Du kan også blande farger, og hvis du for eksempel skal være lilla, må du hoppe på en rød og en blå malerobot.
Malingen er det sentrale i spillet, og det blir også elementet som definerer hvilket spill dette er. Du maler nemlig ved å hoppe rundt i byen med blobben din (som du ser fra et tredjepersons perspektiv) og berøre de flatene du vil ha malt i fargen du besitter. Dette gjør De Blob til et plattformspill med puzzleelementer. På hvert av de tallrike brettene får du en rekke forskjellige utfordringer som går på å mestre blobben i det tredimensjonale rom.
Samle fargepoeng
Brettene er typisk delt opp i forskjellige faser, hvor man må ha samlet et visst antall fargepoeng for å komme seg videre til neste fase. Fargepoeng samles rett og slett ved å gjøre sideoppdrag, male bygninger og så videre. Sideoppdragene varierer fra å male et kvartal i en farge, til å male store avenyer i flere forskjellige farger på relativt kort tid.
I tillegg til de rent fysiske hindringene som går igjen i plattformspill, blir også INKT-politiet stadig mer var på dine herjinger. Du må slåss mot flere bransjer av deres militære styrker, og selv om dette virker enkelt i starten, kan det fort bli litt vrient. INKT-politiet angriper deg med sort blekk, og hvis du blir truffet har du et visst antall sekunder på å komme deg til en ren vannkilde og få vasket deg ren.
Kontrollsystemet er, for uten den flotte og nyskapende ideen som ligger bak spillet, et av De Blobs aller sterkeste kort. Jeg har flere ganger irritert meg over Wii-spill som prøver å gjøre absolutt alt med kontrollene. Det hele skal være så høykonseptuelt og nytt at man overmetter grensesnittet med alternativer. Dette gjør til syvende og sist at spilleren til slutt faktisk ikke sitter og spiller et spill, men snarere vifter febrilsk med kontrollerne, i håp på at i alle fall noe positivt skal komme ut av det.
De Blob er heldigvis ikke slik.
God kontroll
Du spiller med begge delene av Wii-kontrolleren, og den eneste gangen du trenger å riste, er når du vil ha blobben til å hoppe. Fartsretning og fremdrift styres ved hjelp av den analoge stikka, mens kameraet kan styres ved hjelp av noen få knappetrykk.
Kontrolloppsettet er i det store og hele svært intuitivt og velfungerende, men kameraet har en tendens til å svikte i kritiske øyeblikk, slik at du ikke raskt nok får styrt det rundt kvartalet akkurat der du måtte se. Det kan nok også diskuteres hvor ideelt det er å ha en så viktig funksjon som hopping på en så upresis form som å riste på kontrollen, men akkurat som i Mario Kart, skaper det ikke nevneverdig store problemer.
Det er mange og store områder å spre malingsglede i, og en gjennomspilling av spillet tar ganske mange timer hvis du har tenkt å gjøre alt. Det føres en hel del statistikk, og dette gjør at maniske samlere har gode muligheter for å gå tilbake og spille de ulike brettene på nytt.
Sentral historiemodus
Til tross for at historiedelen langt på vei er den mest sentrale modusen i spillet, låser du etter hvert også opp muligheten for å spille andre. I tillegg til en del ulike enspillermoduser som frimaling og så videre, er det også mulighet for å spille flerspiller. Dette er morsomt i små doser, men De Blob er i bunn og grunn et spill som er best egnet for å spille alene, dets oppbygning tatt i betrakting.
Lydsporet må være blant de mest sjarmerende jeg har hørt på lenge. Før du starter et brett får du også velge i hvilket humør blobben skal være i. Dette bestemmer musikken som blir spilt, og de koselige jazzrytmene påvirkes av din malejobb. Jo mer du maler, jo flottere og mer avansert blir musikken.
Selv om De Blob presterer jevnt over veldig godt på ting som kontrollere, historie og lydspor, er det følelsen av å spille det som er sentral. Det gir deg ikke samme mestringsfølelsen som når du klarer et vanskelig brett i N+ eller overkommer tre fiender i Team Fortress 2, men det gir deg følelsen av å skape noe – en smule uvant til et plattformspill å være.
Konklusjon
De Blob er et morsomt, sjarmerende og svært nyskapende spill. Chroma er et blankt ark, og du er fargestiften som skal sette ditt preg på den stakkars undertrykte byen. Ja, kameraet er litt forvirrende, vanskelighetsgraden litt laber, og spillet kan oppleves som litt barnslig for de eldre spillerne. Uansett skal ikke slike bagateller få ta fra dette spillet at det er i besittelse av evnen til å formidle stor, stor spilleglede. Sålangt et av årets beste spill på Wii.
