Som spiller danner man seg av og til en følelse av hvordan enkelte sjangre skal være, hvor man nesten er skeptisk til å prøve noe nytt. For meg er plattformspill en av disse sjangrene. Mitt første virkelige møte med dataspill var Super Mario Bros. , og jeg har aldri egentlig fått smaken på 3D-plattformspill. Joda, de kan være underholdende, og det har vært flere gode utgivelser gjennom årene - men i mine øyne har de manglet noe av sjarmen fra de gode, gamle NES-dager.
Derfor gikk De Blob meg hus forbi da det ble sluppet i 2008, på linje med de fleste andre moderne plattformspill. Men av og til må man utfordre sine egne sjangersynspunkter, og jeg bestemte meg for å gi denne litt merkelige malingboblen en sjanse med De Blob 2.
Grå sekterisme
De Blob finner sted i en opprinnelig fargerik verden, som har vært under angrep av diktatoren Comrade Black. Hans mål er å utrydde all farge i verden, ved hjelp av militærorganisasjonen INKT Corporation.
I oppfølgeren er Black tilsynelatende borte, men fargene har fått en ny fiende. Papa Blanc, en fanatisk sektleder, er i ferd med å utslette fargene i Prisma City. Innbyggere hjernevaskes og døpes i blekk, bygninger males i gråtoner, og det er vår jobb å bringe fargene tilbake.
Til å begynne med fremstår De Blob 2 som en relativt enkel og grei tidtrøyte – man ruller seg gjennom nivåene, slenger maling på bygninger og innbyggere, og løser ulike småoppdrag. Vanskelighetsgraden er lav, og det hele virker svært trivielt. Dette endrer seg heldigvis før man går lei. Etter hvert innføres det flere og flere forskjellige fiender, og stadig mer komplekse gåter og oppdrag.
Grunnprinsippene er i utgangspunktet veldig enkle og greie – vi starter som en hvit boble, og kan fylle opp maling fra forskjellige dammer. Størrelsen og mengden maling bestemmer hvor mye liv vi har, og hvis vi taper liv kan vi lade oss opp igjen ved å etterfylle maling. Skulle vi være uheldige og bli tilgriset av blekk, eller bli satt i brann, er det heldigvis vanndammer og dispensere tilgjengelige for å rette på situasjonen. Etter hvert får vi muligheten til å blande farger for å få riktige nyanser. Ulike midlertidige oppgraderinger blir tilgjengelig når vi trenger det – her har vi alt fra skjold til masseødeleggelsesvåpen og en forvandling av boblen til metallkule.
Alle disse forskjellige kombinasjonene av egenskaper og farger blir etter hvert nødvendige for å fullføre nivåene. Vi møter fiender som bare kan angripes når vi bruker riktig maling, tunge enheter som krever større mengder maling og riktig type angrep, og ikke minst brytere og mekanismer som krever planlegging for å ha riktig farge når man endelig er klar til å aktive dem. Dette kombineres med en akkurat passelig mengde luftakrobatikk og absurde påfunn, og gir utfordring og underholdning i massevis. Skulle man ønske det, er det også mulig å sette ned vanskelighetsgraden – men av en eller annen grunn har utvikleren valgt å gjøre dette til et permanent valg, så det kan ikke endres tilbake. Uansett er spillet mer enn overkommelig uten å endre dette.
Nostalgi
De Blob 2 skifter også mellom 3D- og 2D-sekvenser, med akkurat passe mellomrom. Jeg lot meg særlig begeistre over en del av 2D-sekvensene, som til tider vekket nærmest nostalgiske følelser – særlig noen av sluttkampene fungerte veldig bra. For det aller meste er begge komponenter av spillet veldig godt utformet, særlig i de senere delene av spillet – og vekslingen i modus gjør at man sjeldent går lei.
Hvert nivå har også en tidsbegrensning. Denne er stort sett ikke et problem, siden man får ekstra tid ved å male bygningskomplekser, og frigjøre dem som bor der. Men av en eller annen grunn er dette veldig ujevnt – jeg opplevde ved noen anledninger å bli sittende fast på grunn av lite tid, uten mulighet til å endre på situasjonen. I andre brett kunne jeg holde på i det uendelige uten å nærme meg tidsgrensen. Her kunne jeg ha ønsket meg et litt mer konsekvent utfordringsnivå, siden noen nivåer ble alt for enkle på grunn av dette, og andre unødvendig vanskelige.
Når hovedoppdragene på ett nivå er overstått, oppheves tidsbegrensningen, og vi får mulighet til å fullføre renovasjonen av området. Man kan plukke opp en viss mengde tilleggsoppdrag på hvert nivå, og disse gir igjen belønninger vi får bruk for senere – deriblant inspirasjonspoeng, som kan brukes til å oppgradere boblen med større malingskapasitet, flere liv og andre nyttige ting.
I tillegg til generelt veldig godt gameplay, er De Blob 2 preget av en veldig sjarmerende humor gjennom hele spillet. Det er vanskelig å gå lei av Prisma City, med alle sine fargerike innbyggere, småabsurde bygninger og innretninger, og ikke minst uante muligheter til å sette sitt eget preg på byen når hovedoppdragene er fullført.
Vellykket estetikk
Et kapittel for seg selv i De Blob 2 er designen, både av nivåene og de fantastiske videosekvensene mellom nivåer. Disse er ikke bare utrolig sjarmerende, men også svært humoristiske og fantasifulle. Skulle det noen gang bli laget tegnefilm av dette, finner du meg garantert fremst i billettkøen.
Og som nevnt flere ganger er nivåene utrolig godt designet, både visuelt og spillteknisk. Prisma City er begredelig som fy i sin fargeløse tilstand, men etter hvert som man skrider fremover i renoveringen, åpnes det en sprudlende verden jeg sjeldent har sett maken til. Ikke minst er det imponerende hvordan tunge, dystopiske militærbygninger forvandles til rene fornøyelsesparker, når man bare har kvittet seg med blekksoldater og andre ufyseligheter.
Musikken er dessverre ikke et lyspunkt i mine øyne. I noen nivåer er denne helt grei, men andre steder har utvikleren bommet totalt. Deler av lydsporet er så lite variert at man kan bli gal etter å ha tilbrakt nok tid på samme nivå. Jeg var ofte fristet til å slå musikken helt av – trist, ettersom den estetiske stilen ellers er svært godt gjennomført.
I tillegg til en innholdsrik enspillerdel, har De Blob 2 en samarbeidsmodus, hvor spiller nummer to kan innta rollen som Pinky, hovedfigurens assistent. Det låses opp flere tospillerbrett etter hvert som man fullfører hovedkampanjen, og begge figurene kan også oppgraderes når man spiller alene.
De Blob er absolutt en verdig utfordrer til tradisjonelle partyspill, både for voksne og barn. Dessverre er det ingen online-modus, her må man ha både flere håndkontrollere og samarbeidspartner fysisk tilgjengelig. Jeg skulle gjerne ha sett at utvikleren inkluderte begge deler, men på den annen side har man jo alltids godt av å være sosial fra tid til annen.
Konklusjon
De Blob 2 er gjennomført sjarmerende, og preges av gjennomtenkt gameplay, god variasjon og store doser humor. Etter en litt triviell start, utvikler spillet seg fort til å bli både utfordrende og oppfinnsomt.
I vår kamp for å bringe fargene tilbake til Prisma City, møter vi et stadig økende utvalg av fiender og gåter som må bekjempes og løses ved å kombinere malingboblens potensial til det fulle. Spillmekanikken er i utgangspunktet svært enkel, men oppgavene vi møter utnytter de forskjellige egenskapene godt.
Spillet varierer også mellom 3D- og 2D-modus, og klarer derfor hele tiden å skape nok variasjon til at det er vanskelig å gå lei. De todimensjonale oppdragene vekker nostalgiske følelser for dem av oss som husker plattformsjangerens gylne dager, og begge delene av spillet er i all hovedsak veldig godt utformet. I tillegg inkluderer spillet en lokal samarbeidsmodus, men det er dessverre ingen mulighet til å spille online.
Det er lite å utsette på De Blob 2. Tidsbegrensningen er litt lite konsistent, og skaper derfor for høy variasjon i vanskelighetsgrad, og lydsporet kan til tider bli uvariert og litt irriterende. Men ingen av delene er egentlig nok til å trekke betydelig ned. De Blob 2 er enkelt og greit god, ukomplisert og uhøytidelig underholdning, og et glimrende plattformspill for alle aldersgrupper.
De Blob 2 er i salg for Xbox 360 (testet), PlayStation 3, Wii og DS.
