Med to tredjedeler av kåringen unnagjort står vi igjen med tre kategorier og ni spill. Her skal vi hedre spillene som med sitt fantastiske lyddesign sørget for gysning langs ryggmargen, de spillene som sørget for at vi falt av stolen av latter, og de spillene som engasjerte oss med sine eminente fortellinger.
Husk at du allerede fredag kan lese om våre personlige favoritter fra året som gikk. Der kan du banne på at du finner minst én person du kan enes med, i hvert fall om noe.
Lørdag åpner vi også brukerkåringen, der vi lar leserne stemme frem de spillene de synes fortjener honnør. Vi gleder oss til å se hva dere mener er de beste spillopplevelsene fra året som gikk.
Beste lyddesign
Journey
Utgitt til PlayStation 3.
Fra det øyeblikket Journey begynner inviterer spillets lyddesign til en introvert og personlig reise. Etter de første forvirrende åpningssekundene befinner man seg med ett i en forlatt ørken. Vinden suser kaldt om ørene, og den eneste lyden man hører er føttene som tasser i sanden mens man jobber seg opp den første store sanddynen.
Når kameraet så sveiper opp og over de grå ruinene som stikker opp i horisonten, setter en dyster og ensom cello inn med spillets ikoniske hovedtema. Den rolige introduksjonen er et perfekt eksempel på hvordan Journey bruker veksling mellom tilnærmet stillhet og romslige musikkstykker til å skape en stemning som er helt ulikt alt annet gitt ut i år.
Så er det grammynominerte lydsporet komponert av Austin Wintory også blant årets ypperste spillmusikkbegivenheter. De strykerinstrumentdomninerte låtene pensler opplevelsen perfekt i en så stor grad at det er vanskelig å forestille seg spillet uten.
Halo 4
Utgitt til Xbox 360.
Halo-serien har alltid hatt et bra lyddesign. Bare den storslagne og majestetiske sangen som ljomer mens man navigerer i menyene har vært verdig en pris. Til Halo 4 har Neil Davidge komponert en ny sang som kanskje ikke slår like mye som den gamle, men som er minst like vakker og rørende som tidligere. Musikken underveis i spillet skaper også en god stemning det er vanskelig å ikke legge merke til. De fornøyelige lydene er med musikken skrudd perfekt sammen for å stresse deg enda mer når det begynner å bli tett med fiender.
Stillhet er også en del av et lydbilde, og dette utføres på eksemplarisk vis i Halo 4. Når en actionfylt scene er over, brer stillheten seg og man får et øyeblikk til refleksjon. Refleksjonen avbrytes når det igjen dukker opp fiender noen sekunder senere. Våpenlyden er som forventet også meget forsegjort, og skuddsalvene gir inntrykk av at de slår godt fra seg.
Dishonored
Utgitt til Windows, Xbox 360 og PlayStation 3.
Dishonoreds lyddesign føles mest av alt naturlig. Den maritime kystlinjen ved byen Dunwall fylles av bølgesus og måkeskrik, ekkoet fra soldatenes skritt spretter mellom byens høye vegger, og regndråpene hamrer mot de kalde brosteinsgatene.
Lyddesignet gjør også mye for spillet. Når Corvo lister seg rundt omkring i de omfangsrike husene, er lydbildet til stor hjelp for å få pekepinn på vaktenes bevegelser. Og hvem har vel ikke tumlet seg til sikkerhet etter å ha hørt den brautende alarmlyden fra byens mange forsvarsstasjoner?
Selv om stemmeskuespillet og musikken er helt brukbar er det dog den stemningen Dishonored klarer å mane frem med sitt subtile lydbilde som vi setter mest pris på. I et snikespill bør det legges opp til spenning og en redsel for å bli oppdaget, og Dishonoreds lydbilde gjør at vi sitter med hjertet i halsen mens vi hopper fra skygge til skygge.
Beste humor
Borderlands 2
Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3 og OS X og Windows.
Borderlands introduserte oss for en småbarnslig, men svart humor som mange satte pris på. I Borderlands 2 har de forsøkt å videreutvikle dette, og gjort det både mørkere og morsommere. Her møter vi alt fra ei morderisk småjente til en flåsete bondetamp, og alle er utstyrt med vittige replikker og morsom stil. Vitsingen er morsom i seg selv, men en gjennomført stil og fantastiske stemmeskuespillere gjør det til en innertier.
En ting de virkelig har gjort riktig denne gangen er å få med en karismatisk, arrogant og uspiselig slemming. Handsome Jack er mannen du skal bekjempe denne gang, og han er en morsom type. Han slenger fornærmende bemerkninger støtt og stadig, noe som for det meste er lattervekkende. Han er rett og slett en fyr som man elsker å hate.
Humoristiske innslag kommer hele tiden i løpet av spillet, men en annen som utmerket seg som hysterisk morsom var den lille jenta Tiny Tina. Hun har en forkjærlighet for bomber, men også en ganske særegen måte å uttrykke seg på. Hun høres ut som en avdanka rapper som er høy på kaffe, og er en av de beste underholderne i spillet.
Vi håper Gearbox fortsetter å være en pådriver for god humor i spill, og ser frem til neste gang vi får le av og med de mange rare beboerne i Pandora.
Catherine
Utgitt på Xbox 360 og PlayStation 3.
Å beskrive Catherine er ingen enkel oppgave. Det kombinerer klassisk pek-og-klikk-eventyr med kasseflyttende gåteløsning. Samtidig handler det om hverdagslig kjærlighetsproblematikk servert gjennom dyptgående samtaler og absurde drømmeverdener, bare avbrutt av tilfeldig alkoholtrivia. Så krydres det hele med japansk særhet, og ikke minst noen demoner.
Spillet balanserer hele veien mellom å være selvhøytidelig seriøst, og lattermildt absurd. Personer i spillets univers blir i drømmene til protagonisten omgjort til sauer som må klatre med livet som innsats. Hovedpersonen selv løper rundt i trusa og fremstår like usikker og fortumlet i drømmene som i det virkelige livet.
På toppen av absurditeten som gjennomsyrer Catherine ligger det et humoristisk preg som et mørkt svøp over hele spillet. Selv om man sympatiserer med spillets anti-helt er det like fullt ustyrtelig morsomt å se hvordan han ror seg ut av den ene ukomfortable situasjonen etter den andre. Catherine viser hvordan humor kan brukes for å dempe alvorlighetsgraden og gjøre underholdning av tunge tema. Dette spillet er gøyalt fra første brek.
The Ratchet & Clank Trilogy
Utgitt til PlayStation 3.
De tre første Ratchet & Clank-spillene har mye å by på, men det er først og fremst den saftige humoren som gjør de intergalaktiske eventyrene til noe helt spesielt.
Narsissistiske tomsinger, dysfunksjonelle mesterhjerner og dryppende sarkastiske butlere er bare toppen av den såkalte kransekaka, og ved siden av humoristiske personligheter briljerer Insomniacs klassikere med et fabelaktig manus, og kløktige vitser. Det går sjelden lang tid mellom hver punchline, og påfølgende gaplatter.
Det aller beste med disse spillene er dog det faktum at det siktes mot alle målgrupper, og fremfor å levere halvhjertede vitser i to ulike leire treffer Rachet & Clank Trilogy midt i blink. Med slapstick og gestikuleringer på den ene siden av spekteret, og satire og ironi på den andre siden er dette humor som både små og store kan få stor glede av.
Beste historie
The Walking Dead
Utgitt til Windows, OSX, Xbox 360, PlayStation 3 og iOS.
Den engasjerende fortellingen om den eks-kriminelle universitetsprofessoren Lee og den bortkomne ungpiken Clementine bergtok redaksjonen mer enn noen annen spillhistorie i år. Gjennom fem episoder fikk vi følge de to gjennom tykt og tynt i en post-apokalyptisk verden, der vandøde og desperate umoralske mennesker truer bak hver sving.
Det som likevel holdt oss mest på pinebenken gjennom det siste halvåret var de mange mellommenneskelige relasjonene Lee måtte forholde seg til. Spillet gjør det allerede i åpningstimen tydelig at uoverveide og tilsynelatende uskyldige valg kan komme tilbake og hjemsøke oss i lang tid. Ofte kan det handle om liv og død.
Den strabasiøse reisen gjennom den amerikanske sørøst-kysten stilte oss overfor dilemma og tematikk vi aldri har sett i spill tidligere. Grusomhetene tar aldri slutt, men det gjør også de få personlige lysglimtene til en desto større begivenhet når de inntreffer. Og etter en dramatisk, emosjonell og hjerteskjærende slutt i siste episode klarer vi knapt å vente med å se hvor Telltale tar elendigheten videre i neste sesong.
Spec Ops: The Line
Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3 og Windows.
Spec Ops: The Lines fabel lot redaksjonen reflektere over egne handlinger, men dette var langt fra tydelig da spillet ble sluppet på sommeren. På overflaten virket det hele som nok et tredjepersons skytespill, en krigsforherligende ruslebiffsaga om tre soldater som hadde forvillet seg inn i et forkrøplet Dubai på jakt etter en svunnen skvadron. Etter hvert som spilleren, i kaptein Martin Walkers sko, tar seg lenger og lenger inn i byen begynner spillet dog å gi flere og flere hint om at ikke alt er som det virker.
Det går mer og mer fra å være en fortelling om Walkers inntreden i Dubai, til å handle om konsekvensene av krig, moral og hva som egentlig skiller Walker og hans kumpaner fra fienden. Dette er konsepter som har blitt utforsket til døde i andre medier, men som fremdeles føles ferskt i en videospillkontekst.
Tilsynelatende ønsker Spec Ops: The Line å stille spilleren til veggen, og prøve å forklare hvilke konsekvenser ens handlinger har. Det er sjelden vi opplever en slik grad av selvrefleksjon i videospill, og selv om Spec Ops: The Line rent mekanisk sett ikke skiller seg fra røkla er Yagers forsøk på å sette spillvold og ludonarrativ dissonans på agendaen et velkomment bidrag til mediet.
Mass Effect 3
Utgitt til Xbox 360, PlayStation 3, Wii U og Windows.
Det kan ikke ha vært enkelt for BioWare å skulle avslutte Mass Effect-serien. Spillene om kommandør Shepard har vært et ambisiøst prosjekt for den kanadiske spillutvikleren, med tusenvis av fans verden over. Til tross for en brå og kontroversiell slutt leverte BioWare en spennende og gripende konklusjon på sin populære romopera.
Historieskribentene har ikke glemt at Mass Effect-serien sin styrke ligger like fullt i de små øyeblikkene som de store. Samtalene med følgesvennene er like velskrevne som før, og alle figurene føles like forseggjorte som alltid. Disse rolige, figur-fokuserte scenene er noen av spillets sterkeste, og føles som verdige avslutninger på deres individuelle historier. Det var trist å ta farvel med gamle venner, men Mass Effect 3 gjorde det klart fra begynnelsen av at ikke alle figurene kom til å overleve til rulleteksten.
For å forene galaksen må kommandør Shepard løse de ulike rasenes historiske konflikter, og spillerens valg bestemmer hvordan disse utspiller seg. Om utfallet er et hjerteskjærende nederlag eller en tilfredsstillende seier vil være opp til spilleren og valgene man tar.
Den avsluttende historien om kommandør Shepard leder deg gjennom hele følelsesspekteret og byr på både gledelige gjensyn, spennende overraskelser og uventede avsløringer.
