Vi har nådd slutten på nok et år og med det er tiden inne for å reflektere litt. Hvordan var egentlig spillåret 2024? Hva likte vi? Hva kunne vært bedre? Hvorfor var ikke Schick Hydrobot med på The Game Awards i år? Hvem har brødansvar når vi skal tilbake på kontoret første uka etter nyttår?
Spørsmålene er mange, og vi klarer dessverre ikke å svare på alle sammen. Det vi i Gamer.no har klart – akkurat som dere lesere gjorde før jul – er å stemme frem våre favoritter, og noen ankepunkter, fra året som gikk. Så har vi samlet alt sammen her i vår årskåring.
Formatet har endret seg noe de siste årene, fra full rulle med masse kategorier i 2022 til en renspikka topp ti-liste i 2023. Denne gangen kjører vi en slags hybrid. De ulike kategoriene er tilbake, men vi har for eksempel slått sammen beste enspiller og beste flerspiller til én definitiv kategori som peker ut årets spill på Gamer.no.
Som tidligere har vi plukket ut én vinner, etterfulgt av to spill som akkurat ikke nådde helt opp i hver kategori. Resultatene kan du kikke gjennom nedenfor.
Vi kommer for øvrig også til å dele personlige lister fra et utvalg av våre skribenter. Disse kan dere forvente i en egen artikkel som publiseres i morgen.
Årets spill
Final Fantasy VII Rebirth
«Det tok tid, men pokker ta om det ikke var verdt det.»
Det skrev vi om Final Fantasy VII Remake i 2020. Fire år senere fikk vi neste kapittel i oppussingen, og setningen passer like godt denne gangen også.
Final Fantasy VII Rebirth er en fest – ikke bare for alle de som anser originalen som et av de beste spillene noensinne, men også for de som opplever denne historien for alle første gang. Jo, det blir overdådig og kanskje på grensen til unødvendig noen ganger, men det funker.
Det er så mye å oppleve i denne gigantiske verdenen, som er utvidet så til de grader sammenlignet med den vi besøkte i 1997. Her er nye minispill, ferske figurer og kule nye sekvenser, samt selvfølgelig alle øyeblikkene vi husker så godt fra originalen.
Alt sammen flettes inn i en herlig pakke, som gjorde Final Fantasy VII Rebirth til årets spill hos Gamer.no.
Astro Bot
PlayStation har en ny maskot og han heter Astro.
Etter flere opptredener i mindre spill, fikk den kjære roboten endelig sitt store gjennombrudd i år. Med 3D-plattformeren Astro Bot, beviste Team Asobi at deres lille krabat kan være mer enn bare pauseunderholdning og teknisk demo-mat.
Utviklerteamet tok det beste fra PlayStation 5-overraskelsen Astro's Playroom og skrudde alle bryterne opp på fullt nivå. Her fikk vi leke oss med plattformmekanikker og verktøy som tidvis gir kamp til det aller beste fra Nintendo.
Som i Playroom er det også spedd på med flere doser nostalgi. Eventyret byr på utallige gjensyn med kjente (og noen mindre kjente) figurer fra PlayStations 30-årige historie, som er med å skape en heftig utforskertrang og iver etter å finne absolutt hver eneste hemmelighet som skjuler seg i dette spillet.
Moro for stor og moro for liten.
Prince of Persia: The Lost Crown
Det gikk mang et sukk gjennom redaksjonen da Ubisoft la Prince of Persia: The Lost Crown på is tidligere i år. Til tross for anmodninger fra utviklerteamet, følte spillgiganten at det ikke var verdt å satse på en oppfølger. Det er synd.
Det Metroidvania-inspirerte spillet smeltet sammen Prince of Persia-tradisjon med ulike nyvinninger for serien. Resultatet ble en opplevelse som ikke bare serverte god utforsking, men også et kampsystem som faktisk underholdt.
Spillelementene holdt spenningen i høygir hele veien, og sørget for at The Lost Crown grep fatt i spilleren selv i øyeblikkene der historien snublet. Det la også et knallgodt grunnlag for å se hva Ubisoft Montpellier-studioet kunne få til videre, men sånn skulle det altså ikke bli.
Største overraskelse
Helldivers 2
Det første Helldivers-spillet, lansert i 2015, fikk en solid mottakelse. Ovenfra-og-ned-skyteren hadde en litt vaklende start, men serverte mye moro for spillere som kastet seg på opplevelsen. Da Sony og Arrowhead kunngjorde en oppfølger åtte år senere, var det en hyggelig overraskelse, men ingen kunne ha sett for seg hvor enormt spillet skulle bli.
Overgangen til tredjepersons over-skulderen-kameravinkel, snasen grafikk og haugevis av nye måter å bekjempe romkryp på, ble en suksessformel så til de grader. Samtidig lansering på PC og PlayStation 5 gjorde også underverker for PlayStations utgiverarm, som meldte om 12 millioner solgte eksemplarer på like mange uker.
Helldivers 2 ble Sonys bevis på at «live service»-formelen virket, men i ettertid kan man jo spørre seg om det ikke heller var Arrowheads iherdige innsats som blidgjorde spillerne. Den svenske utvikleren har spedd på med innhold, ryddet opp i problemer og lyttet til tilbakemeldinger – som har bidratt til at fansen stadig vender tilbake til Helldivers 2.
Balatro
Balatro kom litt som lyn fra klar himmel på både fans og kritikere i 2024. Det enkle konseptet – der man spiller pokerhender for å sette stadig høyere poengsummer – spilte på alle de rette strengene og ble den perfekte «bare én runde til»-makkeren i en ellers travel hverdag.
Spillet satte også et tydelig preg på andre aktører i bransjen, og kan skilte med en rekke samarbeidsprosjekter. Utviklere har stått i kø for å få en bit av Balatro-kaken, med spillkort inspirert av alt fra Slay the Spire og Among Us til Cyberpunk 2077 og Divinity Original Sin 2.
At soloutvikler LocalThunk skyr alt som heter rampelys, har også bidratt til å skape en spennende mystikk rundt Balatro. Hvem er denne fyren som vant tre priser under årets The Game Awards og ikke engang møtte opp? Hvor kom han fra? Og hva blir det neste han finner på?
Animal Well
Det er mye som er overraskende med Animal Well: Ikke bare kom det underlige «metroidvania»-spillet bardust på de fleste av oss da det ble lansert i mai i år, men det imponerte med kvalitet som skulle tilsi at det var mer enn én utvikler som står bak prosjektet.
Men det er det altså, og for et univers solisten Billy Basso har satt sammen. Her får man dykke dypt inn i et endeløst nettverk av underjordiske huler, og spillet klarer på mesterlig vis å overgå seg selv gang på gang. Ikke bare i form av nye dingser og hjelpemidler, men også i form av hvordan den mørke labyrinten er satt sammen, hvilke gåter man skal løse og hva som er ordnede målet med spillet.
Det er ikke tilfeldig at Basso har nevnt både Fez og The Witness som inspirasjonskilder.
Spillet går simpelthen ikke tom for overraskelser, og når man tror man har sett og gjort alt Animal Well har å by på, avdekker man plutselig enda et lag. Overraskelse!
Største skuffelse
Nedleggelser og oppsigelser
Under pandemien satt vi innestengt på kontoret foran TV-en og datamaskinen, og underholdningsbransjen merket en enorm etterspørsel for nytt innhold. Spillbransjen steg til uante høyder. De investerte kraftig, men så kom korreksjonen.
For spillbransjen ble det brutalt. I 2023 kuttet bransjen over 10 000 stillinger, og i 2024 har nærmere 15 000 jobber forsvunnet. Selskap som Piranha Bytes, Paladin Studios og Arkane Austin har stengt dørene for godt. Embracer Group har kuttet i underkant av 8000 stillinger mellom august 2023 og mars 2024. Det er utrolige tall.
Her i Norge har selskap som Dirtybit og Snowcastle Games måtte nedbemanne for å skape sunnere drift.
For noen selskap har kuttene vært nødvendige for å overleve, mens for andre har det handlet om å øke profittmarginene. Den store tragedien er selvsagt de tusenvis av menneskene som står uten en jobb. Mye tyder på at bransjen vil ta mindre kreativ risiko fremover, som betyr flere oppfølgere og mindre nyskaping. Det er trist for alle.
Concord
Bare to år etter at Sony kunngjorde planer om å satse på såkalte live service-spill, gikk alt omtrent så galt som det kunne gå. Katastrofen fikk navnet Concord, og makan til rot har vi aldri sett før og får trolig heller aldri se igjen.
Selve spillet var det egentlig ingen ting i veien med, sett bort ifra mangelen på særegenhet. Å be spillere i 2024 om å betale hundrevis av kroner for en flerspillerskyter – en sjanger som er overmettet av gratisalternativer – var også en håpløs strategi, og det gikk som det måtte gå.
Sony trakk hele greia fra butikkhyllene og ga spillere pengene sine tilbake. Kanskje den største skuffelsen var imidlertid det som skjedde videre. Etter å ha utforsket nye muligheter for Concord, besluttet PlayStation-makeren nemlig å kaste spillet på dynga, legge ned utviklerstudioet og si opp de som hadde jobbet med det.
Situasjonen minner veldig om Redfall hos Xbox. Gigantisk selskap kjøper opp studio, gir null verdifull tilbakemelding til pågående prosjekt og så straffer de ansatte når ting slår feil. Utrolig skuffende å se.
Skull and Bones
Da Ubisoft lanserte Assassin’s Creed Black Flag i 2013, og så hvor mye spillere roste piratskipkampene, forsto selskapet at det satt på en potensiell gullkiste.
Fire år senere fikk spillere første smakebit på Skull and Bones. E3-traileren viste en fem-mot-fem-modus fokusert rundt å senke motstanderne og stjele loot fra dem, men ambisjonen var å lage det største piratspillet i en åpen verden Ubisoft kunne klare.
Og spillet skulle komme i 2018. Men 2018 kom og gikk, spillet ble utsatt til 2019, til 2020 og havnet i utviklerlimbo. Utviklerne slet med å finne retningen for skuta, og flere fikk sjansen ved roret uten å helt få det til.
Da spillet igjen ble vist sommeren 2022, ble det møtt med stor skepsis blant spillere. Og Skull and Bones ble utsatt for en femte og etter hvert sjette gang. I februar sat skuta seil for fullt ut i butikkene, og – neppe til noen stor overraskelse – ble møtt med skuldertrekk av både anmeldere og spillere.
Vi er mange som har ventet på et flerspillerspill i Black Flag-ånden helt siden 2013. Skull and Bones hadde kanskje vært en suksess for 7-8 år siden, men endte opp med å bli et realt forlis.
Beste lyddesign
Senua's Saga: Hellblade II
Etter at Hellblade: Senua's Sacrifice tok prisen for beste lyddesign i vår årskåring for 2017, var det vel bare passende at oppfølgeren gjentok bedriften syv år senere.
Senua's Saga: Hellblade II serverer en audiovisuell sanseopplevelse uten sidestykke. De hviskende stemmene protagonisten hører i hodet sitt legger seg som et teppe på ørene dine, og gjennomsyrer opplevelsen på en måte som er like imponerende som den er ubehagelig.
Og det er ikke bare stemmene. Absolutt all lyd i Hellblade II gir liv til spillet og setter stemningen for den ekstremt følelsesladde historien. Har du et par hodetelefoner er det bare å smelte inn i denne uhyggelige, men smellvakre verdenen.
Stalker 2: Heart of Chornobyl
Stalker 2: Heart of Chornobyl er i seg selv et aldri så lite mirakel. At et studio som måtte rømme fra invasjon og krig midt i utviklingen, klarte å stable et fullverdig spill på beina er rett og slett ganske utrolig. Greit nok, det var ikke alt som virket helt som det skulle ved lansering. Stemningen var det imidlertid vanskelig å klage på, og her i redaksjonen lot vi oss spesielt imponere av lyddesignet.
Lyden på alt fra våpen og monstre til vær og uregelmessigheter ute i verden er med på å skape en nærmest kvelende følelse. Det er vondt å leve i sonen, og lukker du øynene kan du nærmest kjenne på skrekken.
Vil du virkelig føle på at du lever, er det bare å ta turen ut i mørket eller inn i et av spillets mange monsterbefengte områder. Stille knurring og busker og kratt som rasler i vinden sørger stadig vekk for makspuls, mens du desperat prøver å finne et sted du faktisk kan være trygg.
Astro Bot
Til tross for all sin enkelhet, er Astro Bot et teknisk imponerende spill som begeistrer og overrasker fra start til slutt. Her benytter utviklerne i Team Asobi kraften til PlayStation 5 for alt det den er verdt: Ved siden av den nydelige grafikken og fantastiske animasjoner er spillets bruk av lyd spesielt bemerkelsesverdig.
Ikke bare har Astro Bot et vell av spennende og merkelige lydeffekter, men det er også noe eget med måten disse brukes, både inne i og utenfor spillet.
DualSense-kontrolleren spiller en sedvanlig viktig rolle, og vi lar oss stadig pirre av hvordan spakene vibrerer med stor detaljrikdom, helt i takt med hver minste lille bevegelse som forekommer på skjermen. Spillet bruker dette for å lage et lydbilde som føles enormt nostalgisk i det ene øyeblikket — som et typisk godt plattformspill bør — men også høyst moderne og minneverdig på sitt helt eget vis.
Beste musikk
Final Fantasy VII Rebirth
Akkurat som i kategorien beste lyddesign, følger årets beste musikk-vinner i fotsporene til sin forgjenger. Final Fantasy VII Remake tok trofeet i 2020, og i år stemte vi frem lydsporet til Final Fantasy VII Rebirth.
Også denne gangen var det Mitsuto Suzuki og Masashi Hamauzu som tok på seg jobben med å både skape fersk musikk og gi nytt liv til Nobuo Uematsus klassiskere fra Final Fantasy VII. Også denne gangen taklet duoen brasene på mesterlig vis.
Musikken gjennomsyrer opplevelsen fra start til slutt, og står som perfekt akkompagnement til alle øyeblikkene vi husker fra originalspillet. De nye låtene som har kommet til for minispill, sideoppdrag og sjefskamper glir også sømløst inn, og høres ut som om de like gjerne kunne vært med for 27 år siden.
Så skal vi være forsiktige med å avsløre deler av historien, men taktskiftet i musikken når det øyeblikket skjer – ren og skjær magi.
Stellar Blade
Stellar Blade tok oss med storm tidlig i år – dels på grunn av spillets flotte figurer og spennende kampsystem, men kanskje aller mest på grunn av det overraskende varierte lydsporet. Her har komponistene utforsket og blandet stilarter fra en rekke forskjellige inspirasjonskilder for å lage en pirrende, leken og helt unik lydopplevelse.
Spillet er både moderne og nydelig nostalgisk på en og samme tid, og musikken er en essensiell grunn til at samspillet fungerer så godt.
Stellar Blade er alt mulig på en og samme tid, og løper ofte fra rockete bosskamp til lounge-aktig utforsking flere ganger per time man spiller. Lydbildet er også fylt til randen med lekre vokalspor og store orkesterøyeblikk, og klarer med det å bli en smeltedigel hvor man får minneverdig musikk som minner om alt fra Final Fantasy og Nier, til Persona og Devil May Cry.
Indiana Jones and the Great Circle
Sier du «Indiana Jones» og «musikk», tenker nok folk flest på akkurat de samme strofene. Å da skulle skape musikk som beholder den samme ånden og samtidig leverer noe helt nytt, er dermed overhodet ingen enkel oppgave.
Men det var den oppgaven Gordy Haab tok på seg, og besto med glans.
Lydsporet til Indiana Jones and the Great Circle er lekende, det er spenningsfylt og det har akkurat nok av John Williams' kjenningsmelodi strødd inn i alle de riktige øyeblikkene.
Troy Bakers stemmeskuespill skal ha mye av æren for at The Great Circle høres ut som en Indiana Jones-opplevelse. Innlevelsen hadde imidlertid ikke vært den samme uten musikken fra Haab.
Beste visuelle opplevelse
Neva
Neva henter mye inspirasjon fra blant annet tegnefilmene fra Studio Ghibli. Med en malerisk stil med enkle, men tydelige former, og sterke kontraster maler spillet et helt spesielt bilde. Vi møter en vakker verden, som sakte blir ødelagt av noe mørkt og fælt. Naturen blir forvridd og vrengt til noe heslig vi som tilskuere må prøve å forstå. Vi får presentert en kavalkade av slående områder, situasjoner og nesten kryptiske sekvenser som kommuniserer hvordan råten har satt seg i et en gang så vakkert landskap.
Utviklerne kombinerer sitt slående visuelle design med helt nydelige figuranimasjoner, der vi uten at et ord blir sagt likevel forstår hva som skjer, og hvordan vi har kommet dit vi nå er. Vi får se den vakre naturen som blir ødelagt av noe nytt og fælt, men likevel vakkert på sin egen særegne måte. Neva er ikke bare en av årets mest unike visuelle perler, men også den største.
Senua's Saga: Hellblade II
Det var store forventninger til oppfølgeren av Hellblade: Senua's Sacrifice. At dette skulle bli den store maktdemonstrasjonen for Xbox, var det egentlig ikke mye tvil om. Spørsmålet handlet mer om hvor bra det faktisk kunne bli. Ninja Theory innfridde. Hellblade II er blant årets mest imponerende spill, og byr på en spillverden uten like.
Utviklerne har brakt Island til live på en måte vi ikke har sett maken til, og vi får vandre rundt i et farlig fotorealistisk landskap. Mest imponerende er likevel den utrolige animasjonen av figurene i spillet. Spesielt hovedpersonen Senua er så troverdig og realistisk portrettert at man lett blir sugd inn i fortellingen. Det stopper likevel ikke der. Utviklerne tar i bruk en drøss med visuelle og dramatiske virkemidler for å skape ulike emosjonelle situasjoner og hendelser, noe som er med på å gjøre Hellblade II til en av årets største visuelle opplevelser.
Dragon Age: The Veilguard
Mye kan sies om Dragon Age: The Veilguard, men vakkert, det er det. Fra digre byer som myldrer av sidegater og skjulte detaljer, til dype grotter som oser av stemning, er det mye å se på i spillet. Det er uhyre variert, og hvert sted du besøker byr på noe helt nytt. Om det er gotiske katedraler lyssatt og fotografert fra helt perfekt vinkel, eller vakre kanaler i en velstående og vakker by, får du i pose og sekk.
Det er mye å se på i dette spillet, og slikt kommer ofte med en bismak av dårlig bildekvalitet eller bildefrekvens, men ikke her. Spillet er teknisk bunnsolid og en maktdemonstrasjon som er uvanlig fritt for frustrasjoner og småkryp i systemet. Ikke minst byr det på den mest imponerende hårteknologien vi noen sinne har sett noe sted. Springer du rundt uten hår i dette spillet, vet du ikke hva du går glipp av.
Beste historie
Senua's Saga: Hellblade II
Senua's Saga: Hellblade II forteller historien om en ung kriger som tar opp våpen mot onde krefter for å beskytte seg selv, sitt land og sitt folk. Det er en sterk historie, som bare gjøres sterkere av alt det som skjuler seg under overflaten.
Som i seriens første innslag, plages protagonisten Senua av en intern strid mellom de gode og de onde stemmene i hodet sitt. Alt påvirker hennes, og dermed spillerens, syn på verden og alt man opplever på veien gjennom spillets brutale landskap.
Historien veves inn i absolutt alt i spillet – i hver kamp du kjemper, i hver gåte du løser og i hver figur du møter på. Alt du gjør, eller ikke gjør, tjener historiens gang og driver deg videre i Senuas mesterlige eventyr gjennom norrøn mytologi, mystikk og vonde tanker.
Final Fantasy VII Rebirth
Gjenfortellingen av en gammel historie fra 1997 rakk ikke opp i kategorien beste historie … men det var neimen ikke mye om å gjøre. For det er ikke bare en gjenfortelling Square Enix har levert i Final Fantasy VII Rebirth.
Det er større. Det er mer. Det er tidvis helt totalt spinnvilt.
Rebirth plukker opp fortellertråden der Final Fantasy VII Remake slapp, og tar for seg midtpartiet i dette storstilte eventyret. Akkurat som for 27 år siden får vi bli med Cloud og kompani på den lange ferden fra Kalm til The Forgotten Capital, men veien fra punkt A til punkt B er strødd med ny moro.
Greit, det kan av og til bli litt for mye av det gode på veien. For Final Fantasy-fans er det dog vanvittig mye spennende å sette tenna i, og ventetiden på tredje og siste kapittel ble ikke akkurat enklere å takle da rulleteksten feide over skjermen.
Neva
Det er ikke bare-bare å skape en historie som virkelig får folk til å bry seg. Der de som opplever den ikke bare ønsker å se hvordan det ender, men også er følelsesmessig investert i figurenes vel og ve.
Det har imidlertid Nomada Studio fått til med sitt herlige Neva.
Spillet tar oss med på en reise som ikke bare er pen å se på, men som slår knallhardt fra seg i temaene som takles. Her møter vi ungjenta Alba og hennes trofaste ledsager Neva, en ulv som vokser seg fra liten valp til fullvoksen.
Ferden er selvfølgelig ikke fri for farer, både i form av fiender som må bekjempes, men også en ond kraft som forderver alt den rører ved. Underveis må spilleren takle spørsmål om hva det betyr å ta vare på noen, og hva man gjør videre når den man tar vare på en dag kan passe på seg selv.
Beste originale idé
Balatro
«Huset vinner». Så sier den faste, gamle regla i poker. Balatro gir spillere riktignok sjansen til å grisebanke huset i en serie med stadig mer utfordrende og mer engasjerende runder.
Mens spillet er basert på reglene fra poker, har utvikler LocalThunk slengt på en haug med variasjon og spenning til det kjente kortspillet. Spesielt artige er de mange kortene man kan plukke opp underveis, som gir nytt liv til opplevelsen og hele tiden sørger for at man har noe nytt å lære og nye kombinasjoner å leke seg med.
Jakten på den perfekte hånden strekker seg langt forbi pyseting som fire like og hus. Med litt Balatro-triksing, og en dæsj flaks fra spillets tilfeldige tallgenerator, kan du jo bare spille fem like eller fullt hus i flush.
UFO 50
På overflaten virker UFO 50 som en god gammeldags mølje med forskjellige spill. I stedet for å levere mindre WarioWare-lignende opplevelser, har utviklergruppa Mossmouth imidlertid snekret sammen 50 fullverdige spill.
Og det er ikke bare spillene som imponerer, men også måten gjengen har pakket det hele inn. UFO 50 tar oss med på en reise gjennom historien til det oppdiktede utviklerstudioet UFO Soft. Som navnet tilsier er det (minst) 50 spill å takle, og for en variasjon.
Hver av opplevelsene ble i spillets historie lansert mellom 1982 og 1989. De har dermed et tydelig 80-tallspreg over seg, med blant annet begrensninger til grafikk og lyd. Likevel leverer opplevelsen både nyskaping og masse moro.
Pacific Drive
Bilspill er ikke noe nytt, ei heller overlevelsesspill eller roguelikes. Men vi tror aldri de tre sjangrene har blitt slått sammen før — i så fall aldri på en måte slik som i Pacific Drive.
Spillet, hvor man utforsker en ubarmhjertig og mannevond labyrint i jakten på en vei ut, er noe helt unikt. Absolutt alt man møter på er ute etter å ta deg av dage, samtidig som utviklerne leker seg med en helt spesiell kombinasjon av merkelige mekanikker, makabre monstre og morderiske mysterier.
Blandingen av de vidt forskjellige sjangrene bidrar til at man aldri helt vet hvor spillet bærer videre; hvilke absurde uhell og overraskende drapsfeller som venter rundt neste sving.
Enig i våre vurderinger? Del gjerne dine stemmer for de ulike kategoriene i kommentarfeltet nedenfor.
LES OGSÅ: Her er deres favorittspill fra 2024 »
