Spillåret 2020

Beste musikk

1. 

   Final Fantasy VII Remake

Tilgjengelig på PlayStation 4.

Å komponere ny musikk for Final Fantasy VII Remake, samt omarrangere den gamle musikken fra 1997-versjonen av spilet, må ha bydd på utallige fallgruver. Det høyt elskede originallydsporet er hellig for enkelte, men sannelig greide Masashi Hamauzu og
Mitsuto Suzuki (med et lite innslag av originalkopmonist Nobuo Uematsu) brasene.

Opening (Bombing Mission) kommer til live på en helt ny måte enn tidligere, mens Tifa's Theme er en nydelig variant. Og de barskeste Final Fantasy VII-fansene lot seg nok røre av Aerith's Theme når temaet begynte. Quickening / Jenova's Theme treffer også svært godt, og er noe av den beste sjefsmusikken i serien. Det er rett og slett for mange knallsterke varianter av samtlige låter her til å nevne aller.

Samtidig er det en utrolig stor variasjon i musikken her. Orkestrale spor, noe som nærmest er teknolåter og selvfølgelig hard rock veksler om hverandre, men føles likevel aldri splittet. Final Fantasy VII Remake-musikken er et amalgam av forskjellige sjangre, og det virker! Vi skal ikke stikke under stol at nostalgi nok er en stor faktor her, men det er så mange måter dette kunne blitt helt forferdelig på. I stedet mestret komponistene den monumentale oppgaven, og leverte årets sterkeste lydspor.

1. Ori and the Will of the Wisps

   

   
   

   Tilgjengelig på Xbox One, Xbox Series X/S og Windows.

   Musikken i Ori and the Will of the Wisps er som forventet ikke bare god, den er eksepsjonell. Gareth Coker vender tilbake fra originalspillet for å lage et lydspor som kontinuerlig balanserer hårfint mellom hjerteskjærende melankoli og livsglad eventyrlyst, og det klarer han med omtrent den samme strålende bravuren som sist.

   Spillets hovedtema skinner sedvanlig sterkt, men utenom dette er det færre gjenkjennbare enkeltlåter å spore denne gang. Det er ikke nødvendigvis en dum ting, da vi i stedet får en mer sammenhengende lydopplevelse – de forskjellige stykkene glir naturlig over i hverandre etter hvert som man utforsker det fantastisk vakre og mystiske universet, og resultatet er simpelthen fremragende. Dette er musikk som griper godt tak i spilleren, holder fast og plent nekter å gi slipp før man enten lar seg inspirere til dristige plattformsprang, kaster seg i strupen på et digert beist eller lar seg røre til tårer.

2. Hades

   

   
   

   Tilgjengelig til Windows, MacOSX og Nintendo Switch.

   Darren Korbs musikk har vært et av de viktigste ingrediensene i ethvert Supergiant Games-spill, helt tilbake til Bastion. Med en gang den ørkentørre, bortkomne akustiske gitaren setter inn, vet vi at vi skal til en verden fylt med magi, mystikk og attraktive mennesker med forførende stemmer.

   Det to og et halv time lange lydsporet til Hades underbygger virkelig spillets mantra om å gjøre gresk mytologi kulere enn all verdens historiepensun og BBC-dokumentarer kan klare. De forventede akustiske gitarene, sitarene og mandolinene suppleres med synthesizere og en sunn dose heavy metal – mens vi holder oss til sørgmodig og mystisk harmonisk moll. Som sagt, mye kulere enn BBC...

   Korb har også fått større tiltro til sine egne sangferdigheter. Han synger på langt flere sanger enn han gjorde på lydsporet til Pyre, og duettene med hans faste sangpartner Ashley Barrett er enda vakrere enn før.

   Hades er absolutt et historiedrevet spill, og sangtekstene er direkte med på å fortelle historien som utspiller seg på skjermen. Helten vår, Zagreus, er «steadfast; endlessly toiling, doomed to remain» slik «Hymn to Zagreus» forteller oss. Med mindre vi klarer å hjelpe han ut, selvfølgelig.

Beste lyddesign

1. 

   The Last of Us Part II

   Tilgjengelig til PlayStation 4.

   Lyd påvirker oss emosjonelt oftere enn vi tror: Når skal musikken komme inn, og hvor høy er den? Hva hører vi i skogen rundt karakterene, og hvor stille er det i huset der de deler et intimt øyeblikk? Uler vinden i veggene? Hører vi pusten deres? Låter pistolskuddene lette og ufarlige, eller drønner de – tunge fulle av konsekvens? Alt dette er lyddesignerens jobb, og spiller en viktig rolle i å styre følelsene våre i den retningen utvikleren ønsker. Vi er alle enige i at jobben Naughty Dogs lydteam gjør med de forskjellige infected-fiendene i The Last of Us Part II er imponerende, og til tider fryktinngytende – et lydarbeid som setter dem på nivå med de beste i filmbransjen.

   Men det som hever dem et hode over de tradisjonelle lyddesignerne, og følgelig det som imponerte oss aller mest med lyddesignet i spillet, er måten det påvirker oss spillmekanisk, eksempelvis gjennom Abby og Ellies hørsel og pust: Den oppgraderbare lyttemodusen finspisser spillerens hørsel i retning fienden, og man blir mer oppmerksom på omgivelsene. Blir du oppdaget, går pusten opp i tempo og volum. Er du skadet, kommer det ett og annet smerterop innimellom skrittene når du løper. Stopper du opp, vil hun være andpusten en stund – noe som overstyrer ansiktsanimasjonene til å matche pustetempoet. Så roer det seg ned, og pusten forsvinner tilbake i lydmiksen når konflikten er over.

   Dette er gripende lyddesign, og utvilsomt en avgjørende del av hva som gjør dette spillet så solid som det er.

2. Ghost of Tsushima

   

   
   

   Tilgjengelig på PlayStation 4.

   Lydbildet er sjelden første punkt på lista når man snakker om spill, men det betyr på ingen måte at det ikke er et viktig element. Mens utseendet i Ghost of Tsushima unektelig er den store stjerna, er spillets lyddesign nemlig limet som holder alle de smellvakre bitene på plass.

   Naturlyder som vind og fuglekvitter følger Jin Sakai på hvert skritt gjennom Tsushima – enten det er på hesteryggen eller til fots – og står som en forsiktig kontrast til de mange visuelle inntrykkene som hele tiden kjemper om oppmerksomheten din.

   Kontrastene er også svært slående i lyddesignet, med taktskifter som alltid står perfekt til hva som skjer på skjermen. I kampens hete slår lydene seg opp flere hakk, med stål mot stål og gjerne en opptakt i det flotte lydsporet som hele tiden lurer i bakgrunnen. Neste øyeblikk sakker Ghost of Tsushima helt ned på farten, med stille meditering og haikudikt til lyden av måkeskrik og bølger som slår mot stranden.

3. Demon's Souls

   

   
   

   Tilgjengelig til PlayStation 5.

   Lyd er viktig for å skape ikke bare god stemning, men riktig stemning. Vi merker fort hvis lyder mangler eller ikke fremstår som passende, og slikt kan fort ta oss ut av opplevelsen. Heldigvis har utviklerne bak Demon’s Souls tenkt på dette, og skapt et univers der musikk er sjeldent, men lydeffektene helt sentrale.

   Å svinge sverdet kjennes ekstra tungt fordi lyden er skarp og til stede, og å gå eller løpe over steingater eller gjørme høres akkurat slikt det burde. En tung rustning gir en fyldigere lyd enn enkle klær, og de forferdelige monstrene, enten de spytter flammer eller ler av deg, tilføyer det hele noe unikt. Likevel er nok det aller kuleste hvordan Demon’s Souls bruker lyd for å få opplevelsen til å «poppe». Å kaste magi fra tryllestaven er ekstra digg på grunn av den utenomjordiske lydeffekten som spilles av, avhengig av hvilken formel du bruker. På samme tid må Demon’s Souls skape en skremmende opplevelse gjennom lydeffekter ettersom musikk bare blir benyttet i et fåtall av steder. Å bane seg vei gjennom «Prison of Hope» blir desto skremmende når du hører skrik fra andre siden av fengslende, raslende lenker og lyden som suser gjennom åpningene, og blant annet er lyden ansvarlig for å gi hvert eneste område særpreg.

Beste visuelle opplevelse

1. 

   Ghost of Tsushima

   Tilgjengelig på PlayStation 4.

   I et år med både ny konsollgenerasjon og superkraftige skjermkort har vi fått en haug med rålekre spillopplevelser. Årets absolutt vakreste spill – stemt frem av Gamer-redaksjonen – kom riktignok til PlayStation 4, og det heter Ghost of Tsushima.

   Etter en kort og dyster introsekvens åpner samuraispillet seg opp og klasker deg i fleisen med en verden som oser av skjønnhet. Utvikler Sucker Punch har latt stil og slående visuelle inntrykk gjennomsyre hele opplevelsen, og alt fra fredelige rideturer gjennom gylne skoger til brutale kamper med sylskarpe samuraisverd er en sann fryd for øyet.

   Ghost of Tsushima er kanskje ikke noe teknisk vidunder på linje med The Last of Us Part II. Ei har det nestegenerasjonsglansen man finner i for eksempel Demon's Souls. Det skilter imidlertid med en visuell totalpakke som overgår det meste og som fortsatt er like imponerende hver gang man hopper inn for å utforske den stilistiske gjengivelsen av Tsushima-øya.

3. The Last of Us Part II

   

   
   

   Tilgjengelig til PlayStation 4.

   At Naughty Dog skulle lage et pent spill var det vel liten tvil om. The Last of Us Part II har sett pent ut helt siden de første gameplay-videoene har blitt vist. Og det er et av de peneste, og mest vellagde spillene i 2020, og kanskje også noen gang.

   Den ene tingen som kanskje slår meg mer enn noe annet er at alt er så ekstremt gjennomført og detaljert. Ingenting er overlatt til tilfeldigheter, og hver eneste bakgrunn, hvert eneste rom og hver eneste lille detalj er som det skal være. I tillegg presenterer Naughty Dog også en variasjon i nivådesign og områdene du beveger deg i gjennom. Her har du trange, klaustofobiske bygg og kjellere, du har store, åpne landskap og du har frodig skog.

   I tillegg til dette er spillet et mesterverk når det kommer til animasjoner. Måten figurene uttrykkes gjennom ansiktsanimasjoner, kroppsspråk og små detaljer er helt enormt. The Last of Us Part II ser fantastisk ut, både i stillbilder og i bevegelse.

4. Demon's Souls

   

   
   

   Tilgjengelig til PlayStation 5.

   Kanskje er det rart å tenke på at en nyutgave av et spill fra 2009 vinner prisen for beste visuelle opplevelse i 2020, men hvis du fortsatt lurer på hvordan dette er mulig, har du nok ikke sett ordentlig på Demon’s Souls helt enda. For med kraften fra PlayStation 5 tar dette konsoll-eksklusive utgivelsesspillet utbytte så det gjelder, og blir en tittel som virkelig serverer en visuell opplevelse verdig den nye generasjonen.

   Selv om Demon’s Souls finner sted i en grå og forlatt verden betyr ikke det at det ikke lenger eksister skjønnhet. For hver eneste flamme, hver eneste lille vannpytt og refleksjon er gjengitt på en så troverdig og vakker måte at man nesten skulle tro man befant seg i en animasjonsfilm. Rustninger har dybde og skinner vakkert når fakler lyser dem opp, borgene man tar seg gjennom er laget av steinblokker som er detaljerte og viser tegn på slitasje, og enten du befinner deg i gråvær, regnstorm eller sjeldent varmt sollys, er det noe helt eget med Demon's Souls’ gjengivelse av verden. Det hele kommer sammen i The Nexus, hub-området der vakre pilarer og tente lys legger grunnlaget for en beskyttende, men samtidig truende atmosfære.