Space Taxi
Det viser seg veldig ofte at når man går tilbake til gamle spill, er det de som imponerte med grafikk og kompleksitet som viser seg å tåle tidens tann dårligst (noe som også gjelder mange av spillene i denne artikkelen). Space Taxi har aldri hatt mer enn et herlig gameplay og fantasifult nivådesign å skryte av, men disse egenskapene har til gjengjeld ikke falmet særlig mye med årene. Dette spillet var et todimensjonalt actionspill der du styrte en svevende taxi, og måtte fly passasjerer mellom ulike landingsplasser samtidig som du tok hensyn til tyngdekraftens lover og drivstoffslukende rakettmotorer.
Spy Hunter
Spy Hunter ble raskt en klassiker i arkadehallene, og selvsagt kom det en versjon til Commodore 64. Denne var kanskje litt enklere, grafisk sett, men det herlige gameplayet var intakt, og den minneverdige musikken (tittelmelodien til TV-serien Peter Gunn) var like kul på Commodore 64 som i originalspillet. I Spy Hunter spilte du en superspion, og måtte kjøre bilen din gjennom en vei full av terrorister. Senere fikk du også tilgang på en båt. Spillet leverte enkel arkademoro, og er fortsatt artig den dag i dag.
Spy vs. Spy
Spy vs. Spy (basert på tegneserien ved samme navn) er et av mange spill i denne listen som vitner om en kreativitet vi ikke ser alt for ofte i dagens spillmarked. Her måtte den hvite spionen og den svarte spionen konkurrere om å finne en viss mengde gjenstander på kortest mulig tid, samtidig som de prøvde å sabotere motstanderens spill ved å sette opp feller. Takket være delt skjerm kunne to mennesker spille samtidig, men hvis du ikke hadde venner kunne du spille mot datamaskinen.
Summer Games
Dette var det første av Epyx sine populære sportsspill, og er fortsatt et av de beste. Her kunne en gjeng venner konkurrere i syv typiske OL-disipliner, inkludert stavhopp, leirdueskyting og stuping. Disiplinene var enkle nok til at man raskt lærte kontrollene å kjenne, samtidig som de hadde nok dybde til at de fortsatte å være underholdende etter mange gjennomspillinger. Etterfølgeren leverte mer av det samme, med disipliner som kayak, fekting, tresteg og spydkast. Spillet var muligens enda bedre enn forgjengeren, og om du hadde begge kunne de kombineres i én gigantisk OL-pakke.
Tau Ceti
Tau Ceti var et enormt romeventyr der du måtte finne ut hva som hadde skjedd med kolonistene på en fjern og ugjestmild planet. Spillet skiltet med rask og god 3D-grafikk (selv om størrelsen på 3D-skjermen var svært liten), og lot deg utforske planetoverflaten på jakt etter spor. Samtidig måtte du forsvare deg mot roboter, som av en eller annen grunn ikke likte deg spesielt godt. Tau Ceti dukket først opp på ZK Spectrum, men Commodore 64-versjonen var overlegen på alle måter.
The Last Ninja
I ettertid er det ikke så lett å vite om det virkelig var det beinharde og ultranøyaktige gameplayet som gjorde Ninja-trilogien fra System 3 så populær, eller om man rett og slett ble blendet av den herlige isometriske grafikken og den heftige musikken. Uansett hva som er tilfelle, er det umulig å komme utenom The Last Ninja i en artikkel som dette. Her måtte du utforske en rekke omgivelser, bekjempe ondsinnede motstandere og løse gåter som en ekte ninja.
The Train: Escape to Normandy
The Train er et unikt og spennende krigsspill som virkelig fortjener en moderne utgave med god grafikk og lyd (noe det er langt fra alene om, selvsagt). Spillet gir deg rollen som en alliert soldat som må rømme fra tyskkontrollert territorium med et tog fullstappet av nazi-skatter. Spillet har elementer av togsimulator, strategi og skytespill, og leverer et variert gameplay med mange ulike og varierte sekvenser.
Thrust
Thrust er et av mange eksempler på billigspill som virkelig slo an på Commodore 64. Da spillet opprinnelig ble lansert kostet det 1,99 britiske pund, men de som kjøpte spillet fant raskt ut at det var verd mye mer. I Thrust styrer du et romskip som må navigere seg gjennom en serie brett for å finne og hente opp verdifulle kuler. Disse blir så hektet på en slags kabel, og må slepes ut fra hulesystemene. Det hele kompliseres av realistisk fysikk og farlige kanonstillinger, og resultatet er et uvanlig vanedannende spill hvor du må være ekstremt nøyaktig for å lykkes.
Turrican II
Turrican og Turrican II regnes som to av de aller beste actionspillene på Commodore 64. Her fikk vi lekker grafikk, gigantiske verdener og flott musikk, samt et herlig gameplay med action, plattformhopping, utforskning og massevis av tøffe sjefsfiender. Om du har lyst til å se hva talentfulle utviklere klarte å tyne ut av systemet, er begge Turrican-spillene obligatoriske (selv om Amiga-versjonene er enda bedre – ta den, Commodore 64-fanboys!).
Uridium
I dette herlige romskytespillet måtte du ta knekken på en hel hær av gigantiske slagskip. Du kontrollerte et lite skip, og måtte fly over slagskipene og ta ut forsvarsmekanismene deres mens du hele tiden ble angrepet av fiendens jagere. Når forsvarssystemene var borte kunne du lande, og sprenge slagskipet til stjernestøv. Uridium hadde lekker grafikk, glatte animasjoner og et gameplay som belønnet millimeterpresisjon.
Way of the Exploding Fist
Dette kampspillet minner mye om International Karate-spillene (som kom omtrent samtidig), og er et karatespill hvor to figurer slåss mot hverandre ved hjelp av ekte karateangrep. Spillet gav poeng basert på hvor nøyaktige treffene var, og minnet nesten mer om en karatesimulator enn et kampspill av typen vi er vant med i dag. I tillegg til et godt og nyskapende gameplay leverte spillet flott grafikk og en artig minispill der du måtte overvinne eller unngå en sint okse.
Who Dares Wins 2
Commodore 64-versjonen av Commando ble vellykket nok til å regnes som en klassiker på plattformen, men den kanskje beste versjonen av spillet på Commodore 64 heter ironisk nok ikke Commando i det hele tatt. Who Dares Wins var en svært god Commando-klone som måtte trekkes tilbake etter at retten gav Elite (som stod for den offisielle versjonen) medhold i at det var for likt originalspillet. Utgiver Alligata hev seg imidlertid raskt rundt, og gav ut en Who Dares Wins 2, en modifisert utgave av spillet som var endret akkurat nok til at de ikke lenger var i strid med rettens kjennelse. Luringer.
Wizard of Wor
Arkadespillet Wizard of Wor minner litt om Pac-Man i utseende, men her er du ikke et forsvarsløst, pillespisende pizzatryne. I stedet er du en trollmann, som må drepe monstrene i labyrinten før de gjør det samme med deg. Wizard of Wor ser ikke akkurat lekkert ut, men det har et glatt og vanedannende gameplay, og Commodore 64-versjonen fungerer glimrende. Den var også kompatibel med en stemmesynthesizer som het Magic Speech, slik at den kunne «snakke» slik som arkadeversjonen.
World Games
World Games er en merkelig blanding av sporter og pseudo-sporter fra hele verden. Her får vi dra til Russland for å drive vektløfting, dra til Skottland for å kaste tømmerstokker og dra til Spania for å stupe utfor klipper ved sjøen, og det meste fungerer utmerket. Grafikken holder også et høyt nivå, med massevis av spenstige detaljer (slik som at vektløfteren din faller gjennom gulvet om du står for lenge). Som de andre sportsspillene fra Epyx, er World Games et spill som passer best i lag med andre.
