Mayhem in Monsterland
Dette plattformspillet, som ble utgitt via postordre svært sent i det kommersielle livet til vår kjære brødboks, klarte faktisk å få poengsummen 100% i Commodore Format. Utviklerne benyttet seg av alt de hadde lært seg i løpet av en lang karriere med Commodore 64, og leverte et spill som fikk den vesle maskinen til å levere grafikk i særklasse – uten å svette. Gameplayet var dessuten svært glatt, og spillet hadde et morsomt konsept hvor man måtte gjennom to utgaver av samme brett, hver med unik grafikk og unike mål.
Miami Vice
Egentlig hører ikke Miami Vice hjemme i en liste over de beste spillene på Commodore 64. Det er rett og slett ikke moro nok å spille det seriøst. Men etter å ha kost meg med GTA IV er det likevel fristende å skrive noen ord om dette spillet, som kan sees på som en av GTA-seriens viktige forfedre. Her kjørte du rundt i en «levende» by, på jakt etter banditter som skjulte seg i de mange etablissementene byen huset. Det var nok ytterst få som faktisk fullførte Miami Vice, men på det enkle åttitallet var det underholdende å bare kjøre rundt i byen for moro skyld.
Monty on the Run
Muldvarpen Monty var en av de mest ikoniske spillfigurene på Commodore 64, og spilte i en serie vanskelige plattformspill. Det kanskje beste av disse er Monty on the Run, hvor du som vanlig måtte navigere Monty gjennom en serie livsfarlige skjermer. I ettertid vil man nok påpeke at spilldesignen var tidvis urettferdig og at spillet kunne være mer frustrerende enn det var moro, men slikt tenkte vi ikke på åttitallet. Sjansene var uansett store for at vi bare lastet inn spillet slik at vi kunne lytte til den herlige tittelmelodien – en av Rob Hubbards desidert beste låter.
Mutants
På åttitallet var det ikke helt uvanlig at utviklere lot kreativiteten løpe løpsk, og leverte spill vi ikke har sett maken til (verken før eller siden). Mutants er et slikt spill. Dette er i bunn og grunn et romskytespill der du reiser rundt i en serie merkelige miljøer på for å utrydde noen farlige mutanter, men med ekstremt fantasifulle brett (ofte med unike spillregler) og tidvis svært merkverdig presentasjon, ble Mutants et spill uten like.
Night Mission Pinball
Dette er et av de eldste spillene i denne listen (noe skjermbildet kanskje gir et lite hint om), men det regnes likevel som det beste kommersielle flipperspillet på Commodore 64. Her får vi bare ett brett, men dette er til gjengjeld godt designet, og har et gjennomført krigstema. De stemningsskapende lydeffektene passer dessuten godt til det som skjer på skjermen. Fysikken fungerer greit, men den er selvsagt alt for simpel etter dagens standard. Godt over 20 år etter at Night Mission Pinball kom ut ble det imidlertid sparket ubønnhørlig av flipperspilltronen – av en uoffisiell Commodore 64-versjon av Amiga-klassikeren Pinball Dreams.
Park Patrol
Spill blir knapt hyggeligere enn Park Patrol, hvor du spiller en parkvokter som må plukke søppel, redde svømmere med problemer og – selvsagt – passe på at ikke skogsmaurene stikker av med all maten din. Ved hjelp av en liten gummibåt kan du navigere deg raskt rundt i parken, men om du treffer en flytende tømmerstokk eller noe annet guffent i vannet, kan du raskt ende opp på elvens bunn. Park Patrol var enkel moro for hele familien, og tilbød god grafikk og superkoselig musikk.
Pitfall
Pitfall er nok en multiplattformklassiker fra Activision, som tidlig på åttitallet var kjent som en av spillindustriens mest kvalitetsbevisste utgivere. I Pitfall måtte du navigere deg gjennom en farlig jungel, slenge deg over krokodilleinfesterte innsjøer og generelt leke helt i ekte Indiana Jones-stil. I dag virker nok dette spillet latterlig enkelt, men tidlig på åttitallet gjorde det sterkt inntrykk på de som testet det.
Planetfall
Teksteventyrenes ubestridte mestre, Infocom, lagde spillene sine i et maskinvareuavhengig system som het Z-code, og kunne dermed raskt oversettes til nye plattformer. Listen over Infocom-klassikere til Commodore 64 er lang, og inneholder fantasytitler som Zork-trilogien og Enchanter-trilogien, science fiction-spill som The Hitchhikers Guide to the Galaxy, og alt fra skrekkspill (The Lurking Horror) til spionasjethrillere (Border Zone). Planetfall var et av de beste spillene deres, og er et fremtidsspill der du måtte redde en planet fra en grusom epidemi. Spillet inneholdt også en av historiens mest minneverdige bifigurer, roboten Floyd.
Project Firestart
Hvis du besøker et nytt sted, og det første du møter er et liket av et menneske som har klart å skrive «fare!» i sitt eget blod før det trakk sitt siste pust, vil jeg anta at du er smart nok til å snu. Det er ikke hovedpersonen i Project Firestart, et futuristisk grøsserspill fra Dynamix og Electronic Arts. Her måtte du finne ut hva som hadde skjedd på en forskningsstasjon der man hadde drevet genetiske eksperimenter, og det tok selvsagt ikke lang tid før livet ditt kom i stor fare. Project Firestart var stort, intelligent og skummelt, og staket ut en kurs som fortsatt følges i skrekksjangeren.
Raid on Bungeling Bay
Dette var The Sims-skaper Will Wrights første spill, og er et overraskende taktisk helikopterspill der du måtte angripe det militære produksjonssenteret til det mektige Bungeling Empire. Naturligvis var ikke bungelingerne særlig glade for det, og gjorde alt de kunne for å stoppe deg. En interessant sak er at Will Wright synes det å designe industriområdene i spillet var mye artigere enn krigselementet, noe som inspirerte ham til å skape Sim City – spillet som startet Maxis og Sim-revolusjonen.
Rally Speedway
Hvis du tester dette enkle bilspillet alene, er det lite som tilsier at det er verd å ta med i en oversikt over de beste spillene på Commodore 64. Men poenget med Rally Speedway er å spille sammen med en venn. Da blir det plutselig langt heftigere, med et Micro Machines-aktig gameplay hvor det gjelder å kjøre så raskt at motstanderen faller «ut» av skjermen. Rally Speedway var også et av de tidligste bilspillene som kom med et lettfattelig baneredigeringsverktøy, slik at spillerne kunne kjøre på egenproduserte baner.
Rick Dangerous
Lara Croft var ikke den første karismatiske eventyreren som ble kokt opp hos den britiske utvikleren Core Design. Før barmfagre Lara tok til å røve graver, hadde nemlig Indiana Jones-karikaturen Rick Dangerous gjort det samme i en årrekke. De to spillene hans var relativt enkle plattformspill med små hjernetrimelementer, der ett eneste feilsteg kunne bety døden. I dag ville vi nok raskt ha blitt frustrert over prøve-og-feile-fokuset i Rick Dangerous, men på åttitallet lot vi oss forføre. Vi var nok rett og slett barskere i den tiden.
Sanxion
Sanxion er enda et Commodore 64-spill som er like mye kjent for musikken (i dette tilfellet den fabelaktige låten som ble spilt mens spillet ble lastet inn) som selve spillbarheten, men heldigvis er spillet godt nok til at det fortjener populariteten. I bunn og grunn er Sanxion et sideskrollende skytespill der du kontrollerer et romskip og må skyte ned hundrevis av andre romskip, men det har den artige vrien at skjermen er todelt, og at du også får se romskipet ovenfra. Dette er mer en gimmick enn noe annet, men det gjorde likevel at Sanxion stakk seg ut i en overfylt sjanger.
Skate or Die
Om du ville være kul på åttitallet, måtte du ha Skate or Die på Commodore 64. Electronic Arts første rullebrettspill gav deg en samling heftige disipliner, som alle var velproduserte og vanedannende. Her hadde vi alt fra kappkjøring utfor bratte bakker til høydehopp og half-pipe. På den tiden var Electronic Arts langt mindre enn de er i dag, men til gjengjeld var EA-logoen et kjent kvalitetsstempel, og Skate or Die skuffet ingen. Flott grafikk, tøff musikk og et glatt gameplay gjorde dette spillet til en klassiker.
