For noen uker tilbake tok vi en omfattende titt på historien til verdens mest populære mikrodatamaskin, Commodore 64. Gjennom over tolv år på markedet fikk den tusenvis av spill, og det er spillene vi skal se nærmere på denne gangen. I to artikler vil vi presentere i alt 111 flotte Commodore 64-spill, som alle fortjener å huskes selv om maskinen de kjørte på er død.
Selv om 111 spill høres svært mye ut, var det likevel en rekke klassikere som ikke fikk plass selv om de egentlig hadde fortjent å være med, men slik må det nødvendigvis bare være – savner du et spill eller flere får du heller fortelle om det i artikkeltråden. Men det er i stor grad tilfeldig hvilke spill som har havnet denne delen, og hvilke som har havnet i del to, så sjansene er store for at om vi ikke har nevnt en virkelig klassiker i denne omgangen, gjør vi det i neste.
Alter Ego
Hva ville du gjort om du fikk leve livet ditt på nytt, fra vuggen til graven? Det var spørsmålet du fikk mulighet til å svare på i Alter Ego, en ambisiøs livssimulator fra Activision og Dr. Peter J. Favaro. Spillet gav deg en lang serie skriftlige situasjonsbeskrivelser, og lot deg velge hva personen din skulle gjøre. Her fikk du en rekke velkjente dilemmaer, og oppleve både gode og vonde øyeblikk i personens liv. Alter Ego var et unikt spillprosjekt, som viste seg å bli svært populært på Commodore-markedet. Kanskje på tide med en etterfølger, Activision?
Arkanoid
Japanske Taito husket utvilsomt godt den enorme suksessen det gamle arkadespillet Breakout hadde hatt på syttitallet, og med Arkanoid tok de Breakout-konseptet til et helt nytt nivå. Gameplayet var i utgangspunktet såre enkelt – ved hjelp av en bevegelig plate i bunnen av skjermen måtte du sørge for å holde en ball i spill lenge nok til at den klarte å knuse alle brikkene på spillområdet. Men i Arkanoid implementerte implementerte Taito massevis av ekstrafunksjoner, som svevende fiender og bonuser. Commodore 64-versjonen fungerte glimrende, og Martin Galways tittelmelodi for spillet er i tillegg kjent som den første låten på Commodore 64 som benyttet seg av digitaliserte lyder («samples»).
Barbarian 2
Hvem har vel ikke drømt om å få rollen som barbaren Conan, og redde lettkledde prinsesser mens vi overlegent drepte de fæleste monstre uten et snev av frykt? Barbarian II var ikke et offisielt Conan-spill, men det hadde alt vi elsket fra Conan-universet, inkludert en lekker valkyrie portrettert av den britiske nakenmodellen Maria Whittaker (som forøvrig hadde sitt eget Commodore 64-spill, som ikke har fått plass i denne artikkelserien). Her måtte vi navigere oss gjennom flere labyrintaktige og stemningsfulle brett, for til slutt å møte den onde trollmannen Drax i kamp. Atmosfæreskapende grafikk og stilige animasjoner gjorde Barbarian II til en minneverdig opplevelse, på tross av et til tider frustrerende kampsystem.
Blue Max
Blue Max gir deg rollen som en ensom pilot på oppdrag dypt inne i fiendens territorium. Her flyr du en gammeldags dobbeltdekker som du ser skrått ovenfra, og må bombe mål på bakken samtidig som du skyter ned fiendens fly. Uheldigvis har du begrenset drivstoff, så du må lande for å fylle tanken (og få litt ammunisjon) ved jevne mellomrom. Blue Max kom tidlig i plattformens liv, men selv om det har enkel grafikk og lyd er det fortsatt mange som har gode minner fra dette hyggelige spillet.
Bounder
Dette er et erketypisk eksempel på hvordan enkle konsepter ble til fabelaktige spill på Commodore 64. I Bounder (og etterfølgeren Rebounder) spilte du en hoppende tennisball, sett ovenfra. For å vinne måtte du komme deg helskinnet gjennom en serie vertikalt skrollende miljøer, fulle av stup som du kunne falle utfor og andre farlige hindringer. Som så mange andre Commodore 64-spill var det nok litt for vanskelig for sitt eget beste, men det hindret det ikke i å bli en stor suksess både hos kritikere og spillere.
Bubble Bobble
Det søte plattformspillet Bubble Bobble ble raskt en klassiker i arkadehallene, og dukket selvsagt opp til det meste av datidens plattformer. En av de beste versjonene av spillet er for Commodore 64 – den ser kanskje ikke like lekker ut som originalen, men presentasjonen er ren og pen, musikken er sprettende lykkelig, og gameplayet er så glattpolert som overhodet mulig. Bubble Bobble på Commodore 64 er, ganske enkelt, det perfekte plattformspillet.
Commando
På åttitallet dukket det opp en haug av krigsspill der vi fikk rollen som en eller annen Rambo-inspirert muskelbundt, og måtte kjempe oss gjennom store miljøer sett ovenfra. Commando, som opprinnelig kom fra Japan, var et av de beste, og takket være en flott konvertering til Commodore 64 (og en av de mest populære låtene fra legendariske Rob Hubbard) ble det raskt en klassiker i Commodore 64-miljøet. Her lærte vi at kriger kan vinnes av enkeltpersoner, og at man enkelt kunne løpe bort fra fiendens kuler om man var rask nok.
Curse of the Azure Bonds
Det er umulig å skrive en artikkel om de beste spillene til Commodore 64 uten å inkludere et rollespill fra SSI – selskapet som hadde lisensen til å produsere spill basert på Dungeons & Dragons. Curse of the Azure Bonds er kanskje det beste Dungeons & Dragons-rollespillet på plattformen, og er et episk eventyr hvor det endelige målet er å overvinne onde Tyranthraxus (ærlig talt, hvis man kaller ungen sin for Tyranthraxus bør man nesten forvente at det går litt galt med stakkaren). Spillet var SSIs andre Gold Box-spill, og var etterfølgeren til det minst like kjente Pool of Radiance.
Dan Dare: Pilot of the Future
Den engelske tegneseriehelten Dan Dare fikk en hel spilltrilogi på Commodore 64. Pilot of the Future var det første spillet hans, og var et actioneventyr der du måtte infiltrere basen til det onde romvesenet Mekon og, vel, redde verden. Spillet hadde en svært vellykket tegneseriepresentasjon, og et interessant gameplay som kombinerte enkel oppgaveløsning med utforskning og action. Og hvem kan forresten glemme Dans ultrasøte kjæledyr, Stripey?
Deflektor
Det er overraskende lett å glemme de mange små hjernetrimspillene når man ser tilbake på tiden med Commodore 64, på tross av at vi koste oss med dem i time etter time. Og det er synd, for ofte er det slike spill som har tålt tidens tann best. Deflektor er et godt eksempel på dette – et intelligent og variert spill som engasjerer like mye i dag som det gjorde da det ble lansert for over tjue år siden. Her må du manipulere ulike speil for å lede lysstråler rundt på spillbrettet.
Donald Duck
Donald Duck var et av de tidligste pedagogiske barnespillene som faktisk holdt en høy kvalitet, og det er fortsatt et av de hyggeligste. Her måtte du, som Donald Duck, prøve deg i en rekke ulike yrker for å tjene penger til å bygge en lekeplass for barna i Andeby. Blant annet måtte du ta ansvaret for at togene kom dit de skulle, laste bagasje på byens flyplass og pakke grønnsaker fra de lokale bøndene. Etterpå måtte du kjøpe leker og plassere dem ut i lekeplassen, før du kunne leke med dem som Ole, Dole og Doffen.
Dropzone
Tidlig på åttitallet var Defender en stor suksess i spillehallene, og fikk mange kloner på hjemmeplattformene. Dropzone var en av disse, men å avfeie dette herlige skytespillet som en enkel Defender-klone ville være urettferdig. Her spilte du en astronaut som måtte beskytte en gruppe figurer på bakken mot romvesener som ønsket å bortføre dem (slik romvesener liker å gjøre). I tillegg til å skyte romvesenene i fillebiter måtte du eskortere vitenskapmennene til en base, hvor de var trygge mot angriperne. Dropzone var utfordrende og ekstremt vanedannende.
Elite
Få ord beskriver Elite bedre enn «vanvittig». Dette romskipspillet rommet en hel galakse full av planeter, pirater og handelsstasjoner, og gav deg totalt frie tøyler. Ville du tjene til livets opphold som handelsreisende, pirat eller lovmann? Du kunne gjøre hva du ville. Elite skapte en hel sjanger, og var et av historiens mest banebrytende spill i forhold til det å skape en åpen, levende verden hvor spilleren fikk total frihet.
