Actionrollespillet Dawn of Magic kan kjapt og enkelt beskrives som en Diablo-klone som fokuserer mer på magi enn typisk nærkamp. Spillet foregår i en rimelig generisk fantasiverden, truet av en ond figur kalt Modo. Bakgrunnshistorien er litt komplisert, men det eneste du trenger å vite er at Modo har sine grunner for å ville ødelegge verden, og at du kan velge om du vil stikke kjepper i hjulene hans eller slå deg sammen med galningen for å sende verden ut i katastrofe.
Sigøynere og bakerkoner
I starten av spillet kan du velge mellom fire figurer, og selv om Dawn of Magic på mange måter følger Diablo-sjangeren slavisk, blir det raskt klart at utviklerne har et visst glimt i øyet. Du kan nemlig ikke velge mellom typiske klasser som riddere, trollmenn og druider, men får i stedet velge mellom en merkelig sigøynerkvinne, en overvektig bakerkone, en gammel prest eller en pinglete akademiker. Det påvirker riktignok ikke gameplayet så mye om du spiller som bakerkone i stedet for en ridder, men det er litt artig å denge løs på fienden med kjevle.
Som vanlig i denne sjangeren ser du helten din ovenfra og styrer han eller henne rundt ved hjelp av musen. Ved å klikke på en fiende går du til angrep, og ved å høyreklikke på samme offer sender du av sted et valgt magisk angrep. Jo flere fiender du dreper, jo mer erfaring får du, som igjen kan brukes til å forbedre egenskapene dine slik at du blir enda dødeligere. I forhold til det grunnleggende gameplayet, gjør Dawn of Magic svært lite nytt.
Livløs fantasiverden
I begynnelsen virker det som spillet foregår i livlige og interessante omgivelser, men det viser seg raskt at byene bare er tomme kulisser hvor folk vandrer frem og tilbake uten mål og mening, og villmarkene bare er tilfeldige landskap fulle av monstre (som alle hater deg mens de merkelig nok klarer å leve i fred med hverandre). De beste rollespillene forsøker gjerne å overbevise deg om at verden de foregår i er ekte, men Dawn of Magic bruker nesten en hver anledning på å minne deg på at det motsatte er tilfelle.
Oppdragene du får er generiske og forutsigbare av typen "drep ti stein-coyoter og gi meg skinnene deres" og "tre tyver er på vei mot person x, stopp dem!". Dialogene er uinteressante, og kommer ofte med stemningsbrytende elementer som "gjenta dette oppdraget flere ganger for å tjene mer erfaring!". I tillegg er områdene du besøker så pregløse at de er glemt med en gang du forlater dem – faktisk er sjansene store for at det kun er den besynderlige mangelen på fiender som får deg til å skjønne at du har vært et sted tidligere.
Dawn of Magic er altså ikke spillet for deg som liker å leve deg inn i virtuelle verdener eller setter pris på dype historier og interessante figurer og oppdrag. Det du får her er horder av monstre som må drepes, og massevis av utstyr og skatter som du kan dra med deg og selge, eller forsøke å bruke selv. Nøyaktig hvorfor termitter og ulver mister gullpenger og helsedrikker når de dør blir aldri forklart, men så lenge du ikke stiller spørsmålstegn ved slike ting, er det lett å la samlemanien ta overhånd. Målet blir å renske hvert sted for monstre og finne hver eneste skjulte skatt, uten å noensinne stoppe opp og lure på hvorfor du gjør det du gjør.
Vanedannende – i en periode
De russiske utviklerne i Sky Fallen Studios har altså klart å fange opp noe av Diablos vanedannende magi. Gameplayet er som oftest akkurat utfordrende nok til at det er underholdende å drepe den ene fienden etter den andre og plukke opp hva nå enn det er de dropper når de dør. Tilfredsstillelsen over å renske bort de røde prikkene som symboliserer fiender fra minikartet driver deg også fremover gjennom de uinteressante omgivelsene, i alle fall til du oppdager at frekkingene begynner å dukke opp igjen når du har vært borte lenge nok.
Dessuten klarer spillet noen ganger å overraske. Fiendene er for eksempel ofte litt fantasifulle – de tidligere nevnte stein-coyotene, for eksempel, følges av en eller annen grunn av et lokalt meteorskur som skader alle som innlater seg på nærkamp med dem, og i tillegg får brølene deres fart i andre coyoter som kommer springende til unnsetning. Andre fiender angriper ved å mane frem giftskorpioner som løper mot deg, mens andre igjen bruker ulike magiske angrep (som å få lik til å eksplodere, noe som raskt forvandler en blodig slagmark til et minefelt).
Dawn of Magic har også klart å trylle frem en av tidenes mest irriterende fiender; en slamp som plukker med seg alle skattene som droppes, og så prøver å stikke av (gjerne gjennom områder som er fulle av andre fiender, noe som gjør forfølgelse ekstra vanskelig). Når du først får has på drittsekken, finner du gjerne igjen kroppsdeler fra tidligere versjoner av deg selv i ryggsekken hans (hvis du dør, og spiller på normal vanskelighetsgrad, fødes du nemlig på nytt ved den forrige portalen du gikk gjennom, mens kroppen din blir liggende igjen). Det er litt surrealistisk å labbe rundt med din egen hodeskalle i ryggsekken.
Fokus på magi
Spillet fokuserer kraftig på magi, og her får du en rekke muligheter. Du kan gjøre alt fra å forvandle deg selv til et monster, til å gjenoppvekke de døde for å tjene deg. Selvsagt får du også tradisjonelle muligheter som å kaste flammepiler og så videre. En ting som er litt interessant er at magiske angrep ikke alltid er like treffsikre, så det nytter ikke å bare klikke løs og forvente at de finner målene sine som om de skulle vært varmesøkende missiler.
Magien er delt opp i flere klasser, som kan oppgraderes uavhengig av hverandre. For å forbedre de magiske egenskapene dine holder det imidlertid ikke bare med erfaringspoeng, du må også ha det aktuelle magiske formularet. Om du ikke finner det i villmarken, kan det med andre ord bli dyrt å oppgradere egenskapene dine, for slike ting er ikke billige hos handelsmennene. Underveis kan du også få magiske tatoveringer på kroppen din (som gir deg ulike bonuser), og spillet kommer dessuten med rike muligheter for å gi utstyr magiske egenskaper.
Dette fokuset på magi er forfriskende, og selv om du kan bruke både sverd og slegge, blir du i stor grad tvunget til å utvikle en figur som også mestrer magi. Nærkamp fører nemlig raskt til at du mister verdifulle helsepoeng, og som regel blir du overfalt av mange motstandere samtidig med en gang du kommer for nærme. Da er det bedre å fyre av noen flammeballer og andre smarte magiangrep, før du eventuelt beveger deg inn for å avslutte sakene ved hjelp av sverdet.
Når alt kommer til alt, fører likevel ikke fokuset på magi til at Dawn of Magic blir spesielt unikt. Uansett om du bruker sverd eller magi for å drepe fiendene dine, går gameplayet ut på det samme. Og selv om spillet gjør nok ting annerledes til at det kan rettferdiggjøre sin eksistens, er det likevel et spørsmål om hvor lenge det ensformige gameplayet klarer å underholde. Etter som det aldri backes opp av en interessant historie eller omgivelser du faktisk ønsker å utforske (og ikke bare arbeider deg gjennom for å drepe det som måtte befinne seg der), bærer det hele spillet på sine skuldre. Når du finner ut at du har fått nok av monsterdrepingen, har Dawn of Magic ingen ting som kan friste deg til å fortsette, og når du først forlater spillets generiske verden, har den ingen ting som får deg til å se lengselsfullt tilbake.
Brukergrensesnittet i Dawn of Magic fungerer som regel helt greit, men det kan noen ganger være lett å klikke feil. Dessuten er pengesekker, magiske drikker og andre ting du kan plukke opp veldig små, slik at det er lett å gå glipp av dem. Det er også passe tåpelig at monstre slipper en haug pengesekker med noen få mynter i hver, i stedet for å slippe én stor sekk, slik at du manuelt må plukke opp fem-ti knøttsmå sekker. I tillegg har utviklerne valgt en kronglete løsning i forhold til ryggsekken din, slik at det å se gjennom alt stoffet du har plukket med deg tar unødvendig mye tid.
Konklusjon
Dawn of Magic er et spill for deg som liker å drepe virtuelle kryp og plukke med deg skattene de mister når de dør. Som mange andre Diablo-kloner er det underholdende og vanedannende i en periode, men takket være den fullstendige mangelen av historie, interessante oppdrag og spennende omgivelser klarer det ikke å holde oppmerksomheten spesielt lenge. Derfor er det vanskelig å anbefale spillet, selv om det på ingen måte er direkte dårlig. Håndverket er stort sett solid, men på tross av spillets fokus på magi, mangler det den herlige rollespillmagien som gjør at denne sjangeren har fått en spesiell plass i hjertet til mang en gamer.
Merk: Spillet støtter flerspiller, men jeg klarte av en eller annen grunn aldri å koble meg opp mot andre spillere på nettet. Derfor er vurderingen kun basert på enspillerdelen.
