Darkness Within: In Pursuit of Loath Nolder foregår i en verden der det er mer mellom himmel og jord enn det vanlige mennesker aner. Og godt er det, for hemmelighetene som holdes skjult er av en slik karakter at de helst burde begraves for alltid. Du spiller politietterforsker Howard Loreid, som får en tilsynelatende normal mordgåte i fanget. Det hele viser seg imidlertid å være langt mer komplisert enn det virker, og det tar ikke lang tid før Howard surrer seg inn i et eldgammelt mysterium som lett kan ende opp med å ta livet av ham.
Gjensyn med Cthulhu?
Utviklerne av dette tradisjonelle pek-og-klikk-eventyret har hentet inspirasjon fra skriveriene til grøsserforfatteren H. P. Lovecraft (kjent for det intrikate Cthulhu-mytoset), og det kommer ganske tydelig frem under spillingen. Darkness Within er et tungsindig, dystert og mystisk spill, hvor handlingen foregår i en evigvarende skumringsverden og ensomheten er til å ta og føle på. Følelsen av at man er steder man ikke bør være og gjør ting man ikke bør gjøre kommer raskt sigende, sammen med en visshet om at under den gufne fasaden lurer noe enda verre, enda farligere og enda skumlere.
Rent teknisk sett, er Darkness Within veldig simpelt, med todimensjonal grafikk og trinnvis navigering gjennom omgivelsene. Her pøses det ikke på med effekter, og du tvinges aldri til å slåss mot zombier eller andre fæle monstre. Dette er et tradisjonelt eventyrspill, og ikke et typisk grøsserspill som Silent Hill eller Resident Evil. Likevel opplevde jeg det som veldig ekkelt og uhyggelig, og til tider var det genuint skummelt. Jeg merket faktisk panikken gripe tak i skuldrene ved et par anledninger.
Mye av grunnen til dette tror jeg vi finner på lydsiden. Tidlig i spillet skal du utforske et gammelt hus, hvor du konstant hører ekle bakgrunnslyder. På tross av at jeg var fullstendig klar over at lydene som ble spilt i bakgrunnen ikke stammet fra noe annet enn en eneste lang lydfil, tok jeg meg selv i å snu kameraet rundt for å se etter hver gang jeg hørte noe litt utenom det vanlige. Faktisk kunne jeg finne på å forlate rommet jeg var i, for å se om lyden stammet fra ett eller annet på utsiden, omtrent som jeg ville ha gjort om jeg plutselig hørte et mystisk dunk et annet sted i det virkelige huset mitt mens jeg satt her og skrev denne omtalen.
Ikke like skummelt hele tiden
Uheldigvis klarer ikke spillet å holde det samme skumle nivået hele veien gjennom. Stemningen er praktisk talt alltid litt ekkel, men de skumle segmentene blir mindre og mindre skremmende etter hvert, fordi de i stor grad bruker de samme virkemidlene hver gang. Etter noen svært vellykkede sekvenser i den tidlige delen av spillet blir det gradvis mer og mer forutsigbart, og minner sånn sett nesten litt om følelsen jeg fikk av å «monsterskapene» i Doom 3.
Det hjelper selvsagt at mysteriet du står overfor føles litt troverdig, i alle fall i starten. Jeg mener ikke at jeg til daglig går rundt og er overbevist om at det finnes spøkelser, skyggefolk og andre åndevesener som vil oss vondt, men måten spillet presenterer mysteriet på gjør at det er lett å la seg rive med. Ved hjelp av troverdige journaler, brev og bøker veves en uvirkelig virkelighet i spillernes hoder, og man begynner å tro på det som skjer.
Samtidig faller det også her litt sammen etter hvert, fordi utforskingen bare gir begrensede svar på spillerens spørsmål, og det hele blir rett og slett veldig forvirrende mot slutten. Og mens mysteriet kanskje er troverdig, er spillfigurens handlinger det motsatte. Det blir ganske tidlig klart at dette er en sak Howard bør holde seg unna, og han får den ene sjansen etter den andre til å trekke seg bort. Han blir til og med tatt av saken og permittert fra politijobben.
Dette bryr han seg imidlertid lite om, og det opplever jeg faktisk som litt problematisk. Et viktig element i skrekkhistorier er vanligvis at noen stakkarer havner i en ekstremt farlig situasjon uten å egentlig ville det selv, som de så gjør alt de kan for å komme ut av (noe som vanligvis er lettere sagt enn gjort). I Darkness Within havner hovedpersonen i stadig farligere situasjoner enkelt og greit fordi han oppsøker dem selv. Det er som om han ønsker å dø, helst på grusomst mulig måte, og da er det egentlig litt vanskelig å bry seg om skjebnen hans.
Tekstene i spillet kunne også med fordel kunne ha vært litt mer velskrevne. De er ikke akkurat dårlige, men det er til tider åpenbart at de er skrevet av noen som ikke har engelsk som morsmål. Darkness Within stammer fra Tyrkia, og i listen over medvirkende finner vi raskt ut at de samme tre navnene går igjen og igjen. Den vesle gjengen har riktignok gjort en langt bedre jobb med Darkness Within enn team på over hundre har gjort med flere spill som har budsjetter i millionklassen, men noen steder – som de ikke helt perfekte oversettelsene – er det åpenbart at dette er et spill som har blitt utviklet på sparebluss.
Dessuten virker det litt som utviklerne ikke har hatt nok spilltestere, for Darkness Within har et par situasjoner hvor man rett og slett lurer litt på hvorfor ingen på noe som helst tidspunkt stoppet opp og spurte «hei, er dette egentlig en god idé?». For eksempel må du ved flere anledninger stresse veldig for å få Howard til å forstå ting du har forstått for lenge siden, og det er lite som er så irriterende som å sitte fast fordi du rett og slett ikke klarer å få hovedpersonen til å gjøre det du vet han må gjøre.
Vanskelige gåter
Gåtene i Darkness within er forresten jevnt over ganske vanskelige. Dette er et spill som fokuserer på detektivarbeid. Du må løse noen logiske nøtter også, men fokuset går stort sett på å studere omgivelsene nøye, og lete etter spor i de mange tekstene i spillet. For å hjelpe deg med dette har du en rød markørpenn, som du kan bruke til å streke under ord og fraser som du tror er viktige. Hvis Howard også oppfatter dem som viktige, vil han kunne bruke dem i spillets «tenkeskjerm», hvor han kan kombinere ulike ideer og tanker for å resonnere seg frem til ny informasjon.
Også her kludrer den litt uintelligente hovedpersonen det hele litt til, for flere ganger må du gå over samme tekst mer enn én gang. Howard må nemlig selv skjønne at noe skal være viktig før han gidder å legge merke til det, og det resulterer i at du ofte vil streke under fraser som du selv skjønner har betydning, uten at det har noen effekt. Først senere i spillet, når Howard selv begynner å skjønne tegningen, får du uttelling for å streke under de samme frasene. Så vidt jeg kan se kan du fullføre spillet uten å få med deg alle disse frasene, men det er likevel irriterende.
Darkness Within har forresten tre ulike vanskelighetsgrader, og på den laveste vil Howard selv gjøre arbeidet med å lete etter spor i dokumentene. Dessuten vil spillets innebygde hint alltid være tilgjengelige, om du skulle trenge dem. Det er variabelt hvor hjelpsomme disse tipsene er, men de hjelper om du sitter fast. På medium vanskelighetsgrad vil tipsene først bli tilgjengelige etter at spillet føler du har sittet fast lenge nok (noe som heller ikke fungerer helt optimalt - noen ganger låses de opp uten at du sitter fast i det hele tatt, og andre ganger kommer de tilsynelatende aldri), og på høyeste vanskelighetsgrad får du ikke tips i det hele tatt. En stor bonus er at du kan skifte vanskelighetsgrad underveis.
Selve gåtene er like uansett vanskelighetsgrad, og selv om de holder et rimelig nivå gjennom hele spillet, er det få virkelig gode gåter her. Jeg opplevde også noen av dem som litt ulogiske, men alt i alt lot jeg meg underholde av utfordringene jeg fikk underveis.
Jeg synes utviklerne har gjort en veldig god jobb med grafikken. Omgivelsene er svært detaljerte, og virker for det meste autentiske. I tillegg bringes de til live ved hjelp av små animerte detaljer, som møll som sirkler rundt lamper og støv som svever i luften. Alt er selvsagt i god, gammeldags 2D, men det er resultatet som teller, ikke spillmotorens tekniske spesifikasjoner.
Konklusjon
Darkness Within: In Pursuit of Loath Nolder er et halvveis vellykket grøssereventyr. Det er til tider ganske skummelt, og leverer i tillegg en spennende historie og massevis av stemning. Vanskelige og delvis ulogiske gåter og enkelte irriterende designvalg hindrer imidlertid spillet i å underholde hele tiden, men stort sett vil du ha det greit sammen med Howard Loreid. Er du en erfaren eventyrspiller som synes det virker fristende, bør du vurdere å gå til innkjøp, for om du klarer å se bort fra irritasjonsmomentene vil spillet sannsynligvis fungere som grei underholdning. Om du ikke har mye erfaring med sjangeren, vil jeg imidlertid anbefale at du holder deg unna. Uerfarne eventyrspillere vil utvilsomt bli mer frustrert enn underholdt av Darkness Within.
Avslutningsvis vil jeg si at, på tross av at Darkness Within ikke er et spill jeg uforbeholdent vil anbefale, håper jeg likevel det selger nok til at utviklerne får laget en etterfølger. Det er nemlig massevis av potensial her, og hvis utviklerne tar lærdom av kritikken de får, tror jeg det neste spillet i den planlagte trilogien om Howard Loreid kan bli vel verd å glede seg til.
