MELBOURNE (Gamer.no): Hjertet som hamrer i brystet, hendene som skjelvent prøver å trykke på de riktige knappene og en følelse av genuin redsel som glir over i eufori i det man plutselig oppdager at sjefskampen man har slitt med i flere timer endelig er ferdig.
Det er dette som for mange kjennetegner den såkalte «Soulsborne»-serien – Demon’s Souls, Dark Souls, Dark Souls II og Bloodborne – fra utvikler From Software, og som for meg løfter spillene et hakk over de fleste andre rollespill jeg har spilt.
Alle fire rager høyt på listen min over favorittspill gjennom tidene, men Bloodborne er hittil det eneste i serien som gang på gang gir meg et adrenalinrush som jeg aldri har opplevd fra andre spill. Det var i hvert fall inntil jeg spilte Dark Souls III tidligere denne måneden.
Dark Souls møter Bloodborne
På PAX Australia-messen i Melbourne fikk jeg endelig prøve det tredje spillet i Dark Souls-serien, og etter å ha kranglet meg gjennom den intense demoen kan jeg ikke si annet enn at jeg gleder meg som en liten unge til lanseringen i april.
Uten noen form for introduksjon – med mindre du teller et bilde av spillets kontrollerkonfigurasjon – blir jeg kastet inn i en verden som blander Dark Souls’ arkitektur med Bloodbornes dystre fargepalett. Jeg begynner på toppen av en slags borg, og etter å ha tent det første bålet – som jeg vet jeg kommer til å bli godt kjent med, ettersom jeg vil bli sendt tilbake hit hver gang jeg dør – legger jeg nervøst, men bestemt ut på den farefulle ferden mot sjefskampen som jeg vet venter på meg.
Ned en trapp støter jeg på den første gjengen med vandøde, og selvfølgelig et bakholdsangrep fra en irriterende fyr med pil og bue som tvinger meg til å løpe opp trappen igjen for å hamle opp med ham. Jeg har valgt meg ridderklassen, så med mitt trofaste sverd og skjold hugger jeg selvsikkert ned det som er av… Hei sann, der var det bålet igjen.
Raskere kamper
Kampsystemet i Dark Souls III er merkbart raskere enn i spillets forgjengere, men likevel ikke fullt så raskt og flytende som i Bloodborne. Hvert hugg med sverdet føles som en kraftanstrengelse for figuren min, som krever et øyeblikks restitusjon før han er klar for et nytt angrep.
De korte pausene mellom hvert angrep skaper spenning og tvinger meg hele tiden til å tenke strategisk før jeg svinger sverdet. Ukontrollert hamring på angrepsknappen straffer seg alltid, selv mot de første, tilsynelatende svakere motstanderne jeg støter på.
I min tunge rustning virker det likevel som om jeg er litt raskere og lettere til bens enn det jeg bør være. Dette kan riktignok være fordi vektmekanikken som regulerer hvor fort jeg kan bevege meg, avhengig av hvor mye jeg bærer på, er ikke implementert i demoen så jeg går ut ifra at dette vil endre seg før lansering.
Battle arts
Nytt for denne gang er et spennende system From Software kaller «battle arts», som åpner for flere nye angrep for hvert våpen. Avhengig av våpentypen som brukes kan man, ved å trykke på L2-knappen på PlayStation-kontrolleren, enten utføre ett kraftig angrep eller gå inn i en ny kampstilling som lar deg fly på fiendene med flotte kombinasjoner.
Med battle arts gjør du mer skade enn med vanlige angrep, men bruken er begrenset til et bestemt antall angrep før du enten må hvile ved et bål eller drikke av den nye «Ash Estus»-flasken for å kunne bruke dem igjen. I tillegg legges skjoldet ditt på ryggen, noe som gjør deg mer eller mindre forsvarsløs mens du er i battle arts-posisjonen. Her kommer også det nye skjoldsystemet inn i bildet, hvor de mindre skjoldene lar deg parere angrep som i tidligere spill, mens de større variantene er designet for bruk med battle arts-systemet.
I begynnelsen virker dette som nok en greie å holde styr på i de allerede hektiske Dark Souls-kampene, spesielt med tanke på flere av fiendenes uforutsigbare angrepsmønstre. Etter hvert som man blir vant til systemet blir det imidlertid lettere å vite hvilke angrep som passer seg til ulike situasjoner, og det er herlig å bekjempe fiender med godt timede kombinasjoner.
Flott å se på
Jeg beseirer flere vandøde, ser det forbaskede bålet enda et par ganger og bruker alt for lang tid på toppen av et lite tårn som viser seg å være en blindvei. Dark Souls-spillene er kjent for sine intrikate nivådesign, der enhver vei du tar fører deg til noe nytt, så jeg irriterer meg over at jeg sitter fast allerede så tidlig i spillet.
Flausen er stor når jeg går tilbake til det første bålet og finner en annen trapp på motsatt side av der jeg har tilbragt de siste ti minuttene. Jeg tilgir dere, From Software. Som vanlig i spillene deres var det min skyld at jeg feilet.
All surringen har i det minste gitt meg tid til å studere verdenen rundt meg uten fare for å bli slått i hjel. Overgangen til nyere konsoller er tydelig i Dark Souls IIIs grafikk, og spillets lyseffekter er spesielt flotte å se på. Jeg spilte på PlayStation 4 og merket at bildefrekvensen av og til slet med å holde seg jevn, noe jeg håper utviklerne vil forbedre til lansering.
Mens jeg speider utover fra den høye muren jeg befinner meg på blir jeg nok en gang minnet om Bloodborne i måten området strekker seg i høyden fremfor utover et større areal. De brune steinbygningene skyter høyt opp fra bakken og skjuler alltid en rekke etasjer, designet omtrent som enkeltstående områder, med nye fiender, utfordringer og bakholdsangrep.
Lær av dine feil
From Software har skudd opp overraskelsesnivået flere hakk denne gangen, og det tar ikke mange dødsfallene før jeg lærer meg å ikke løpe uforsiktig rundt et hjørne eller inn i et rom. De skumle øyeblikkene er perfekt plassert slik at pulsen akkurat rekker å roe seg ned litt før en ny vandød hopper frem fra en mørk krok og skremmer vettet av meg.
I Dark Souls III, som i forgjengerne, er det å lære av sine feil uhyre viktig. Ett lite feiltrinn fører i de fleste tilfeller til en brutal død, men dersom du forstår hva du gjorde galt vil veien til suksess bli mye kortere.
Som nevnt tidligere er fiendene imidlertid langt mindre forutsigbare enn i både Dark Souls og Dark Souls II og de følger sjelden faste angrepsmønstre. Derfor må du hele tiden være klar for hva som helst, og det gjelder å være rask på knappene om du skal ha sjans til å rulle unna.
Dette er aldri tydeligere enn når jeg støter på Dancer of the Frigid Valley i demoens sjefskamp. Som om den store skikkelsen med det brennende sverdet ikke var skremmende nok skifter også musikken tempo og gjør alvoret i situasjonen så inderlig klart.
Fem nervepirrende minutter senere har jeg beseiret henne, men jeg vet knapt hvor jeg er eller hva som har skjedd. Pulsen ligger på rundt 200, og skjelvingen i hendene har gått over til ukontrollert risting. Det eneste jeg vet helt sikkert er at jeg vil ha mer. Som med Bloodborne har adrenalinrushet satt sine avhengighetsskapende klør i meg, og det å måtte vente til april før jeg får oppleve mer er nærmest uutholdelig.
Konklusjon
Dark Souls III har alt som skal til for å bli det beste spillet i serien. From Software blander kampsystemene i Dark Souls og Bloodborne, legger til en dæsj battle arts og resultatet er en adrenalinfest uten like.
Fans som foretrekker Dark Souls-forgjengerne eller Demon’s Souls fremfor Bloodborne vil kanskje være skeptiske til det raske kampsystemet, men med de mange varierte spillestilene er det lett å spille Dark Souls III akkurat slik du vil.
I de 40 minuttene jeg brukte på demoen fant jeg så godt som ingen ting å utsette på spillet, men det er selvfølgelig mye jeg ikke fikk se. Hvordan kampene blir påvirket når vektsystemet implementeres blir interessant å se, og jeg regner med at dette vil redusere hurtigheten i hvert fall for figurer med tyngre våpen og rustninger.
Den dystre borgen var det eneste området jeg fikk utforske, og jeg er spent på å besøke andre områder i det endelige spillet. Selv om fargepaletten i demoen minnet veldig om Bloodborne gav små tilskudd av friskere farger et håp om at spillet vil ha langt mer variert natur og landskap enn det Yarham hadde å by på.
Nettbaserte invasjoner og samarbeidsspill var ikke tilgjengelig i demoen, så jeg kunne dessverre ikke prøve den delen av spillet. Mulighetene for flerspill er for mange det beste med Soulsborne-serien, og personlig gleder jeg meg til å finne ut hvordan flerspilleropplevelsen vil utarte seg i Dark Souls III.
April 2016 kan ikke komme fort nok.
Har du ikke prøvd Demon’s Souls, Dark Souls, Dark Souls II eller Bloodborne enda kan vi anbefale dem på det sterkeste. Dersom du allerede er ferdig med dem og er ute etter nye utfordringer kan du glede deg til Bloodborne-utvidelsen The Old Hunters, som lanseres 24. november.
