Dark Sector har nok flydd under radaren til mange spillere der ute. Selv om vi publiserte en sniktitt tidligere i vinter har det ikke akkurat vært stor blest rundt Digital Extremes seneste prosjekt. Det burde det kanskje vært, for dette er faktisk en ganske fornøyelig opplevelse. Det er jo ikke ofte man får dra til en fiktiv plass i Russland for å meie ned soldater så vel som andre utysker. Jeg har i hvert fall ikke funnet en pakkereise av denne sorten tidligere.

Smittefare

I Dark Sector spiller du som Hayden, en lite hyggelig militæragent som er sendt til et utkantområde et eller annet sted i Russland. Året er 2007, og vår venn har fått i oppdrag å sprenge et kompleks i lufta for å unngå at en smittsom sykdom skal spre seg. Nå viser det seg at denne «sykdommen» er noe langt mer alvorlig. På toppen av det hele klarer Hayden å bli smittet, og muteringen kan dermed starte. Resultatet er at Haydens kropp sakte men sikkert blir dekket av metall. Sikkert ikke hyggelig, men han får en bonus på kjøpet. Ut av høyrearmen vokser nemlig en stor trebladet ninjastjerne som kommer tilbake som en lydig hund når du kaster den. Ja, blodet renner. Det renner i stride strømmer.

Historien i dette spillet er kanskje ikke noe å rope tre ganger tre hurra for. Du kjøper aldri det som skjer i spillet. Selv om det er overnaturlige hendelser vi snakker om, går det vel an å gjøre historien engasjerende og involverende – her lykkes ikke Dark Sector. Til gjengjeld får du servert så mye action at håret vokser ut på brystkassen din samtidig som du spiller. Testosteronet flyter nærmest over.

Ikke så rart kanskje, siden man har tatt mange elementer fra velkjente Gears of War. Her foregår alt i tredjeperson, du kan ta dekke under kamper og spurte på nøyaktig samme måte som i Epics storspill. Dessverre er det ikke alltid dekke fungerer optimalt. Enkelte ganger gjør det spilleren for mektig mot «blinde» motstandere, eller så er du eksponert når du ikke burde være det. Alt i alt er det likevel fornøyelig å kunne slenge seg inn til nærmeste vegg, og det fungerer stort sett greit.

Dark Sector fremstår i sin spede start som et greit skytespill, men det er noe som snur opp ned på hele spillopplevelsen etter det første brettet. Når Hayden muteres og får sitt dødelige kastevåpen begynner virkelig moroa. Denne returnerende ninjastjernen er svært effektiv, og jeg falt øyeblikkelig pladask for den. Bruken er enkel. Det er bare å sikte og kaste, så gjør knivbladene resten av jobben. Man får nesten frysninger av å se hvordan hoder forsvinner fra fiendens kropp og hele bein kappes av ved gode treff. Fiendens skrik er hjerteskjærende og svært tilfredsstillende på en og samme gang.

Våpenet vil gradvis oppgradere seg selv etter hvert som du beseirer fiender. Du får blant annet et kraftigere kast, muligheten til å plukke opp gjenstander på avstand, gjøre deg selv usynlig og sjansen til å styre våpenet i lufta. Sistnevnte er veldig stilig. Her går du over i et følgekamera bak stjernen og følger knivbladene gjennom lufta. Du styrer selv hvor våpenet skal fly, og kan således ta ned flere fiender om gangen. På PlayStation 3 kan du kontrollere ferden med Sixaxis-funksjonen, noe som faktisk fungerer veldig bra.

Poteten kan brukes til alt

Supervåpenet er imidlertid mer en enn et angrepsvåpen. Det kan brukes til å åpne dører du ellers ikke hadde kommet til, og løse små gåter. Våpenet kan nemlig lades med flammer, elektrisitet og is, og dette er svært nyttig i flere situasjoner. Et lite eksempel her er når du skal åpne en dør som er forsvarlig låst med en elektrisk sperre. Da kan du lade opp ditt kastevåpen med nettopp elektrisitet og kaste det på sperren. Saken kortslutter og døren er åpen. Slike små gåter er et fint krydder, selv om de ofte er litt åpenbare og lite spektakulære.

Utvikleren har lagt inn svakheter i den gigantiske ninjastjernen, slik at man ikke skal glemme de andre våpnene. Eksempler her er kort rekkevidde og begrenset skadeomfang ved normale kast. Dette til tross, de andre våpnene blir ofte statister. Likevel hadde du neppe klart deg uten dem. I starten bærer du en pistol samtidig som spesialvåpenet, og kan bruke begge samtidig. Kombinasjon av skudd og oppkutting blir raskt en nødvendighet for å drepe fiender. Enkelte slemminger må sågar få en kombinasjon av begge for i det hele tatt ta skade.

En liten feil som er litt for åpenbar med ninjastjernen er returferden. Hvis du kaster våpenet for så å ta dekke hender det ofte at returen går tvers igjennom objekter, uten at disse skades. Jeg forstår at det er vanskelig å løse alle mulige retninger våpenet kan da, men det ser veldig dumt ut når det flyr rett gjennom teltduker uten å kutte dem opp.

Du kan også plukke opp fiendens våpen, og her er utvalget bredt. Ulempen er at disse er utstyrt med en mutantlåser, noe som gjør at våpenet låser seg selv etter 10-15 sekunder. Dermed må du handle raskt og tømme magasinet på slemminger så fort som mulig. Dette høres kanskje kjedelig ut, men fungerer godt i praksis. Det gjør skuddvekslingene intense og spennende, og dine taktiske våpenvalg har faktisk noe å si i forhold til utfallet av kampene. Uheldigvis får du et lite sjokk om du skal plukke opp ammo i intense kamper. Dette gjøres ved å holde inne en knapp i et visst tidsrom, noe som ikke er heldig hvis du er i tidsnød. Man burde latt Hayden plukke opp ammunisjon automatisk, det hadde sikret bedre flyt.

Som med spesialvåpenet kan skader fra skytingen påføre lokale skader på kroppen. Det betyr at fiender som blir truffet i beinet vil falle om, men forsøke å komme seg opp igjen for å ta deg. Stilig, men deres bevegelser er såpass trege at det ikke er noe problem å ekspedere dem i tur og orden.

Nærkontakt

Du kan også gå i nærkamp med fiender. Dette føles lite forseggjort og litt tilfeldig, siden alt du gjør er å trykke vilt på én knapp. En liten trøst er flotte drapsbevegelser som aktiveres når fienden er nede for telling. Her brukes ditt spesialvåpen på en veldig visuell måte, og det er kanskje ikke nødvendig å gjenta at blodet spruter i alle tenkelige retninger.

Underveis på brettene plukker du opp sølvkofferter med oppgraderinger og tusenvis av rubler. I starten har du ikke peiling på hva dette er godt for, men det blir etter hvert klart at det er et høyst levende svarebørsmarked i Dark Sector. I områder der omtrent alt liv er borte føles dette litt absurd, men du får i hvert fall tilgang på nye våpen og oppgraderinger. Dette betyr blant annet at våpnene dine kan skyte raskere og være mer presise, ikke dumt siden du stadig møter vanskeligere fiender.

Fiendefloraen i Dark Sector er stort sett delt i to. Mennesker og mutanter. Dette gir i sin tur en todelt spillopplevelse, siden du må legge om taktikken noe i ulike kampsituasjoner. Det fungerer for eksempel dårlig med en liten fisepistol mot et monster som er dekket av metall. Da må andre metoder tas i bruk. Du utvikler også deg selv siden metallet sprer seg over kroppen din, så du trenger ikke være redd for å være dårlig beskyttet.

Den kunstige intelligensen er høyst variabel i Dark Sector. Fienden er noenlunde fornuftig i kampene, med det unntaket at deres bevegelser opp og ned bak dekke er litt i overkant forutsigbare – et vanlig problem i skytespill. Jeg synes også skurkene er litt vel langsynte. De kan finne på å fyre på deg fra flere hundre meter unna selv om du bare har vist frem et par hårstrå fra et mørkt hjørne. Spillet justerer vanskelighetsgraden etter hvor ofte du dør, så alle skal ha muligheten til å dra seg gjennom med Hayden uten alt for store problemer.

Brettene varierer mellom halvåpne landskap og trange korridorer og bygninger. Det gjør det ofte litt for opplagt hvor kampene vil finne sted, siden spillet nesten alltid gir deg muligheten til å finne dekke. Dermed går du fra kamp og stilleperiode om hverandre hele spillet gjennom. «Spawningen» til fienden er også litt i overkant synlig, og forringer innlevelsen noe. Fremdriften i spillet er slik sett ikke den store. Du kjemper deg fra instans til instans, og valgmuligheten er få.

Rent og småpent

Noe av det beste med det visuelle i Dark Sector er hvor ren skjermen er når du spiller. Det eneste forstyrrende element er ammunisjonsoversikten når du fyrer av våpenet, ellers er det bare deg og fienden det handler om. Dette skaper mer innlevelse, og du kan konsentrere deg om å spille fremfor å ha oversikt over ting som helse og radarposisjon.

Ellers er grafikken helt på det jevne. Du blir nok verken skuffet eller overveldet. Bloom-effekten kunne med hell vært noe tonet ned, den bidrar nemlig ikke akkurat til at brettene føles skikkelig skumle. Animasjonene på Hayden og fienden kunne også vært mer detaljert, det går litt for ofte i rykk og napp. Noen småfeil er det også å spore. På et brett kan du høre at regnet faller og se vannet renne ned bygningene. Likevel er detter det ikke en eneste dråpe ned fra himmelen – merkverdig.

Også lydmessig er det i sammenheng med ditt kastevåpen at spillet imponerer mest. Lyden når du slenger fra deg stjernen er herlig, og gliset ditt blir bredere når fienden skriker i voldsom smerte sekundet etter. Til gjengjeld er våpenlydene langt mer daffe, det mangler liksom skikkelig trøkk. Musikken er både god og velplassert. Den bygger opp til kampene og er nesten ikke merkbar i rolige perioder. Slik tilpasning høyner den totale opplevelsen, og skaper en fin nerve. Stemmegivningen i mellomsekvensene er helt kurant, men historien er som nevnt såpass dvask at du aldri lar deg rive med.

Flerspillerdelen i Dark Sector er ikke spesielt feit. Her kan ti spillere hygge seg på fem kart i to moduser over nett. «Infection» er en modus der en fullt mutert Hayden spiller mot vanlige soldater. Èn spiller er Hayden mens resten skal drepe ham. Når noen dreper Hayden tar den soldaten over rollen som infisert. Slik blir også poengene fordelt. Den som dreper Hayden flest ganger vinner. Lagmoduen «Epidemic» er mellom hæren og spesialsoldater av typen Hayden var før han ble mutert. Her deles det ut lagpoeng for å drepe motstanderen. Flerspillerdelen er en grei snack, men blir nok aldri en klassiker – til det er den for tynn og platonisk.

Konklusjon

Dark Sector er noe mer enn et vanlig skytespill. Den spesielle ninjastjernen gjør spillet både spennende og friskt. Det gir en helt spesiell maktfølelse å stadig få flere krefter og å kunne kvitte seg med ulike fiender på unike måter. Av denne grunn er actionelementene svært vellykket i dette spillet. Hayden er rett og slett rå! Likevel er ikke dette et toppspill. Historien er slett og uinspirerende, i tillegg blir man frustrert av diverse småfeil under kamp. Hvis du er glad i action er det imidlertid ingen tvil, Dark Sector er moro, voldsomt og tøffere enn toget.