Dance Dance Revolution. Et pussig og høyst avhengighetsskapende fenomen fra våre venner i Japan, som nå er i full spredning mot de fire verdenshjørner. Det finnes mange spill som benytter seg av en utradisjonell kontroll, men ingen av disse er så utbredt som denne dansingen. Europa har adoptert farsotten under navnet Dancing Stage, og i Norge er fenomenet kjent som maskindans. Og selv om deler av allmenheten har en psykisk barriere mot noe slikt som dette, dreier det seg ikke om kun en nisje. Norges Idrettsforbund (via Norges Danseforbund) har tatt maskindansen til seg, og du finner dansemaskiner mangfoldige steder i dette vidstrakte land. Men nok statistikk og tørrprat, la oss heller ta en titt på hvordan det hele fungerer.
Det enkle er ofte det beste
Noe av grunnen til maskindansens suksess, er hvor fryktelig enkelt det er å forstå. Øverst på skjermen har du fire statiske piler; opp, ned, venstre og høyre. Opp fra bunnen av skjermen kommer det tilsvarende piler glidende oppover, og din oppgave er å trykke på pila på dansematta når den glidende pilen treffer den statiske. Vanskeligere blir det selvfølgelig når pilene kommer raskere, oftere og i mer utfordrende rekkefølge - men det er akkurat her utfordringen i konseptet ligger. Reaksjons- og koordineringsevnen skal opp til eksamen når de vanskeligere sangene er pensum. Et annet avhengighetsskapende moment ved maskindans, er hvor fort man føler en ferdighetsutvikling. Du skal ikke spille mange sangene før du føler deg litt bedre enn før du startet, og dette motiverer for videre spilling.
Så, med dette vinnende konseptet og Mario på laget bør vel Dancing Stage: Mario Mix være av ypperste kvalitet? Vel, ikke alt fungerer like bra.
Første gang spillet snurrer i kuben, vil man umiddelbart kaste seg over spillets historiemodus. Ja, du leste riktig: historiemodus. For når man skal lage spill av Mario, må man selvfølgelig slenge inn en cheesy historie som ikke akkurat oser av kreativitet. Denne gangen er det Waluigi som har spredd de fire musikknøklene for alle vinder, og dermed er det din jobb å danse ro og orden tilbake til Soppland ved å hente tilbake de fire nøklene. Og dansingen er selvfølgelig svært essensiell i dette eventyret.
Er nøkkelen fastfryst i kjernen av en diger isklump? Ikke noe problem, dine superheite dansesteg vil smelte isklumpen før du vet ordet av det. Er du fanget i et dypt, dypt hull? Frykt ikke, du kan jo bare danse deg opp til toppen og ut. Slik fortsetter det gjennom hele historiemodusen, og følelsen dette gir deg kan beskrives med ett ord: frustrasjon. Dialogene i spillet går tregt for seg, kuttscenene er tamme, og i det hele tatt blir historien ganske unødvendig og overskyggende for den egentlige spillopplevelsen. Dog, Dancing Stage: Mario Mix er utvilsomt myntet på den yngre garde, og de vil nok finne historien underholdende i større grad enn de av noe eldre årgang.
Finurlige finesser
Som allerede antydet kan ikke et dansespill med Mario være som alle andre. Dette får vi erfare også i selve spillingen, gjennom en rekke finesser som skal håndteres underveis i sangene. Ofte er dette diverse objekter med uforutsigbar hastighet som skal treffes i riktig øyeblikk - akkurat som med pilene. Noen ganger er det objekter som til motsetning skal unngås, og andre ganger hopper et objekt frem og tilbake mellom deg og din datastyrte motspiller. Dessuten blir du også presentert for ulike minispill underveis som skal ha deg til å banke muldvarper, eller hoppe trampoline, for å nevne noe. Flere variasjoner er å finne, og mange vil synes dette er et friskt pust til sjangeren. Andre vil ergre seg grønne over denne oppriftningen i den nå så veletablerte franchisen. Uansett kan det være godt med litt nye impulser og friskhet i maskindansen, særlig siden denne inkarnasjonen spesielt vil interessere småbarna.
Akkurat dette merkes også godt på spillets vanskelighetsgrad, for Dancing Stage: Mario Mix er ikke akkurat vanskelig. Erfarne maskindansere blir nødt til å grave meget dypt for eventuelt å finne en dugelig utfordring. Nybegynnere vil definitivt ha mer å bryne seg på, men en større variasjonsbredde utfordringsmessig hadde vært meget kjærkomment. At Mario er hovedperson burde ikke være synonymt med lav vanskelighetsgrad, men snarere med et produkt som så mange som mulig kan ha glede av. Dancing Stage: Mario Mix burde ha lagt lista tilgjengelig for de ferske, men også utfordrende for veteranene.
Dessverre smitter noe av denne følelsen også over på sangutvalget, som er mangelfullt. Gjennom å spille historiemodusen åpner du nye sanger, og når du etterhvert har samlet nesten alle, viser det seg at du ikke har så mange å velge i. Et mer ekstensivt sangutvalg hadde definitivt gjort spillopplevelsen flere hakk mer fornøyelig, og mer variert. Stilig er imidlertid at så godt som alle sangene er remixer av nostalgiske låter fra gamle Mario-spill, og heldigvis er ikke remixene så technoinfluerte at de ikke skaper umiddelbare assosiasjoner.
Hvis du har en kompis som også har en dansematte, kan dere tromme sammen til danseduell for å avgjøre hvem av dere som er råest på rockefoten. Denne modusen har vi dessverre ikke hatt mulighet til å teste.
Konklusjon
Med historiemodus, forholdsvis lav vanskelighetsgrad og ekstra finesser i sangene kan Dancing Stage: Mario Mix by på en fornøyelig spillopplevelse for medlemmer av den yngre garde, og for nybegynnere kan spillet være en fin introduksjon til maskindansen. Erfarne spillere bør imidlertid tenke seg to ganger om før de begir seg ut i danseland med Mario, for de vil antagelig ikke finne mye å bryne seg på. Dessuten har spillet et svakt sangutvalg som dessverre svekker helhetsfølelsen betraktelig. Uansett, hvis du er interessert i maskindans, og kombinasjonen med dette og Mario-universet appellerer til deg, er Dancing Stage: Mario Mix slettes ikke det dummeste kjøpet du kan gjøre.
