Knappe to år etter at det første spillet i serien kom ut, slapp finnene i Remedy Entertainment oppfølgeren Max Payne 2: The Fall of Max Payne i 2003. På dette tidspunktet hadde de solgt rettighetene til Take 2 Interactive, og visste at det kom til å bli deres siste spill med Max Payne-karakteren. Men for en avskjed det ble.
Selv om grafikken i det første spillet var imponerende da det kom ut, hadde utviklerne rukket å oppgradere Max-FX motoren betydelig. Jakken til Max Payne beveger seg i takt med ham idet han flyr gjennom luften i sakte film, og alle tingene på brettene så rundere ut takket være flere polygoner. Fiendene har også blitt utstyrt med ragdoll-fysikk, som gjorde at de fløy til alle kanter når de ble truffet av kuleregnet fra Max sine pistoler. I dag oppleves det urealistisk, men da spillet ble sluppet så det veldig bra ut.
LES OGSÅ: Tilbakeblikk på det første Max Payne-spillet »
Nytt ansikt
Oppgraderingene i Max-Fx-motoren gjør at Max Payne nå har ansiktsmimikk – han kan bevege øynebrynene og åpne munnen. Dette førte til at utviklerne så behovet for et nytt ansikt. I det første spillet hadde Max Payne ansiktet til Remedys Sam Lake. Nå hadde han fått ansiktet til skuespilleren Timothy Gibbs, som også fungerte som stand-in for Max Payne i tegneserie-sekvensene i spillet.
Dette føles umiddelbart rart, men man blir vant til det, spesielt om det er en stund siden man har spilt det første spillet.
Sam Lake har likevel, som i det første spillet, ansvaret for historien. Den er satt to år etter hendelsene i det første spillet, og Max har fått tilbake jobben som detektiv for politiet i New York. Han støter på leiemordersken Mona Sax, som var antatt å være død i slutten av det forrige spillet. De to innleder et motvillig samarbeid mot de mørke og korrupte kreftene som styrer New York. Litt etter litt faller Max for henne, og han blir tvunget til å velge side. Hvis han vil beholde jobben som politimann må han arrestere henne. Men de gryende følelsene hans for henne, og magefølelsen som sier at hun er den eneste som kan lede ham til de virkelige skurkene, vil det annerledes. Samtidig må han ta stilling til om kollegene i politiet er dem de utgir seg for å være. Kan han stole på dem? Kan han stole på noen i det hele tatt?
Etterhvert som historien skrider frem, viser det seg at dem Max trodde var på hans side egentlig er lojale til helt andre fraksjoner, og vice versa. Mona Sax' mye større rolle i dette spillet får frem en ny side av ham som ikke var tilstede i det første spillet. Der var han knust av kjærlighetssorg – her får vi se ham forsøke å gi kjærligheten en ny sjanse, uansett hvor komplisert og vanskelig det viser seg å være, og uansett om kjærligheten skjærer seg inn i hjertet hans i takt med et stadig økende inntak av alkohol og piller.
Vi får også oppleve han i andre settinger enn før, blant annet på politistasjonen i New York hvor han må intervjue mistenkte og forsøke å få Mona Sax ut av varetektsfengsling.
Historien er dristigere enn i det første spillet, ikke minst på grunn av at en komplisert kjærlighetshistorie flettes inn i hovedhistorien. Innsatsen er også høyere for Max denne gangen, da han allerede har mistet konen og barnet sitt. Han har ikke råd til å miste noen flere i livet sitt. Det største minuset med historien er at den er for kort - gjennomsnittlig spilletid er 6 timer og 34 minutter - men til gjengjeld er den veldig intens. Sam Lake tok sjanser med historien, men historien var ikke det eneste elementet av spillet som ble eksperimentert med.
Eksperimentering
Dette spillet var i det store og det hele et eksperiment fra Remedys side. Motoren Max-FX er som nevnt oppgradert, men spillet kjører fortsatt på DirectX 8.1-grensesnittet. Mange av effektene fra DirectX 9 som finnes i spillet er altså emulert i DirectX 8.1. Noen av disse effektene kan sees allerede i spillets første minutter når Max er innlagt på sykehus og hallusinerer. Verden rundt ham blir svømmende og uklar, og han klarer knapt stå på bena idet han kommer seg ut av sykesengen.
En annen ting utviklerne eksperimenterte med var at man kan spille gjennom et av de lengste brettene i kampanjen som både Max og Mona. Dette er første og eneste gang i seriens historie at man har kunnet spille som noen andre enn Max Payne.
Her kommer Remedys brettskapere virkelig til sin rett. I dette enorme brettet må Mona hjelpe Max fra toppen av en kondemnert bygning ved å skyte på fiender som løper mot Max. Max befinner seg flere hundre meter borte, på en gårdsplass nedenfor bygningen. Senere må hun navigere seg gjennom bygningen før Max dør for å finne gode steder å skyte på fiendene hans.
Alle brettene i Max Payne 2 er større enn i forgjengeren, blant annet brettet hvor Max må unnslippe en snikskytter i sin egen leilighet og må forsere mange etasjer for å finne en gasslekkasje slik at han kan komme opp på taket. Fra taket må han komme seg ned til bakken, bare for å bli overrumplet av en haug med gangstere. Når man spiller spillet får man inntrykk av at utviklingen har vært preget av kontrollert kaos, og at alle utviklerne har fått frihet til å eksperimentere under ansvar.
Ingen salgssuksess
Om det var denne eksperimenteringen som førte til at spillet ikke solgte bra, vites ikke. Sikkert er det i alle fall at Max Payne 2 ble nevnt som grunnen til at Take Two Interactive, firmaet som eier Rockstar, måtte nedjustere forventet inntjening for 2004. At Remedy klarte å finne finansiering til sitt neste prosjekt, Alan Wake, etter en slik fadese er imponerende, men det viser kanskje mer enn noe annet at Max Payne 2 er et bra spill på tross av dårlige salgstall. Det fikk til og med flere priser, både på Golden Satellite Awards i 2004, og fra Gamespot, IGN, GamePro, og GameSpy.
Selv om utviklerne eksperimenterte med Max Payne 2, er de beste elementene fra forgjengeren beholdt. Bassisten Kärtsy Hatakka har igjen fått ansvar for musikken, og det fantastiske temaet er ikke endret nevneverdig. Det spilles av flere instrumenter og høres dystrere ut, og James McCaffrey har fortsatt den sarkastiske, dype stemmen til Max Payne. Han har en enda vanskeligere jobb denne gangen, fordi han må vise at Max har en myk, romantisk side, samtidig som han må beholde den mørke kjernen i karakteren vi ble kjent med i det første spillet. På tross av dette klarer han å overbevise i rollen nok en gang.
Konklusjon
Max Payne 2 er et vellykket eksperiment som beholdt de beste delene fra forgjengeren og likevel føltes som et friskt pust da det kom ut. På tross av en kort historie, er det da som nå en spillopplevelse verdt å få med seg. Det er intet mindre enn en veldig gjennomført produksjon som egenhendig reddet Remedy, på tross av det var en økonomisk flopp. Spillet har nå også fått en modifikasjon som gjør at det ser bedre ut. I denne mod-en har ansiktet til Max Payne også blitt endret for å ligne på ansiktet hans i Max Payne 3. Det vil si at du ikke bare får en lengre, men mer sømløs historie om du velger å fortsette rett på oppfølgeren.
Lyst til å lese flere mimre-artikler?
Sjekk ut vårt tilbakeblikk-arkiv »
