I år vil jeg prøve meg på et større prosjekt, født ut av en diskusjon rundt karakterene vi gir til spill. Kortversjonen er at noen mener vi er for snille med karakterene 9 og 10, og at det har gått inflasjon i gode karakterer. Vi gav 27 spill, inkludert mobilspill, en av de karakterene i 2011. Jeg mener at det egentlig ikke har skjedd noen slik inflasjon, og at man gav like gode karakterer til spill tidligere også. Og videre: Jeg mener at spillene som fikk så gode karakterer i stor grad fortjente det. Derfor tok jeg for meg året 1993, og laget en liste over klassikere fra det året som «tilfeldigvis» var like lang som listen over spill som fikk 9 og 10 av oss i 2011.
I denne bloggserien har jeg tenkt å skrive litt om de beste spillene som kom ut i 1993. Jeg vil ikke holde meg eksklusivt til listen min; noen spill vil jeg hoppe over, og nye navn vil trekkes inn. Rekkefølgen finner jeg på underveis. Men totalt håper jeg å kunne levere 20-30 poster om heftige 1993-spill før året er omme.
Doom!
Lite passer vel bedre som starten på prosjektet enn en titt på det som kanskje er tidenes mest innflytelsesrike spill, om man ikke regner med klassikerne fra mediets spede barndom. Da Doom kom ut snudde det spillverdenen på hodet. Vi hadde sett det vi i dag kaller førstepersons skytespill tidligere, og sjangeren har en mye lengre forhistorie enn det en kanskje skulle tro, men Doom var noe helt for seg selv.
Jeg husker første gangen jeg spilte Doom. Det var installert på en håndfull maskiner i en datalab på videregående, hvor jeg forøvrig også fikk mitt første skikkelige møte med internett. Dette var selvsagt ikke en lab vi fikk bruke sånn uten videre, de få maskinene som stod til elevenes disposisjon utenom fastsatte timer hadde verken oppkobling til nettet eller kraft til å kjøre noe særlig bedre enn WFM. Så skulle jeg spille Doom måtte jeg gjøre det mens undervisningen pågikk. Risikabelt, men minneverdig.
I dag er det vanskelig å forklare hvor heftig det var å gå fra en verden der de fleste spillene var i 2D eller svært enkel 3D til å spille et spill som Doom, der du så det spillfiguren så der han gikk rundt i stemningsfulle, realistiske miljøer, og det føltes som monstrene angrep deg og ikke en eller annen muskelbunt på skjermen. Det resulterte i en innlevelse vi tidligere bare hadde kunnet drømme om, og det var vanskelig å gå helt uberørt fra opplevelsen.
Det skulle gå endel år før Amiga 1200-maskinen min fikk selskap av en PC som kunne spille Doom (og mye mer til), men selv om spillet da var forbigått teknisk sett, var det fortsatt en heftig opplevelse. Det er noe eget ved spillets raske og utfordrende skytegameplay, som kombineres med nivåer fulle av hemmeligheter og hvor du hele tiden føler at utforskningen ligger i dine hender.
Doom er et spill som fortsatt spilles av tusenvis av spillere, ikke minst fordi id Software var hyggelige nok til å gi ut kildekoden gratis. Det omfattende miljøet rundt spillet gjør også at det stadig kommer nye brett å spille på. Det synes jeg er temmelig imponerende, og det viser med all tydelighet at Doom har mye mer å skilte med enn det som for 20 år siden var en grensesprengende spillmotor. Det var, og er, et temmelig heftig spill.
Labyrinter versus togskinner?
Jeg er nok heller ikke alene om å mene at Doom fortsatt har mye å lære dagens spilldesignere. Motorens tekniske begrensninger gjorde at man ikke kunne lage særlig avansert arkitektur; det var for eksempel umulig å lage flere etasjer over hverandre. Men likevel klarte utviklerne å gi oss miljøer som var interessante å utforske og fulle av hemmeligheter. Her var det ikke snakk om lineære korridorer du bare ble presset fremover i én retning, men miljøer som faktisk krevde at du evnet å orientere deg.
Det er ikke for ingenting at diskusjoner rundt dagens lineære storskytere ofte ender opp med at noen poster det etter hvert så berømte sammenligningsbildet av et spillmiljø fra Doom og et spillmiljø fra «dagens skytespill». Jeg mener selvsagt ikke at skytespillenes miljødesign nødvendigvis bør gå tilbake til den langt mer labyrintaktige tilnærmingen fra Doom og andre tidligere spill i sjangeren, men hva med en mellomting? Jeg setter i alle fall pris på skytespill hvor jeg ikke får rollen som en togvogn på skinner.
Jeg tror ærlig talt det er få som vil protestere når jeg kaller Doom en klassiker. Det var et grensesprengende spill da det kom, det forandret spillindustrien for alltid og det var i likhet med Wolfenstein 3D og Quake et spill enhver skikkelig spillinteressert må oppleve for å forstå sjangerens utvikling. Jeg tror heller ikke det er noen tvil om at spillet holder seg godt i dag, all den tid det faktisk fortsatt spilles heftig på verdensbasis.
Da jeg startet spillet i forbindelse med denne posten synes jeg først det virket litt kronglete å gå tilbake til å bruke tastaturet for et førstepersons skytespill, men det tok ikke lang tid før det virket ganske naturlig. Hele spillet er designet med tastaturkontroll i tankene, litt som dagens førstepersons skytespill vanligvis designes med håndkontrollere i tankene, så det var ikke noe handicap. Jeg vente meg også raskt til å ikke kunne fritt se opp eller ned.
Det tok altså ikke lang tid før følelsen av å spille noe litt fremmed forsvant og jeg koste meg med å skyte muterte marinesoldater og brune smådjevler igjen. Jeg kunne ikke annet enn å smile litt når jeg plukket opp den klassiske hagla og kunne smelle krypene tilbake til Helvete med ett skudd. Det er kanskje ikke like lett å leve seg inn i Dooms «falske» 3D-verden som det var da det først kom ut, men til gjengjeld er det fortsatt moro å spille. Overraskende moro.
Resultatet ble selvsagt at jeg ble sittende mye lenger med spillet enn jeg egentlig hadde tenkt, og det er alltid et godt tegn. Nostalgi-Kvalitet: 0-1.
NB: Doom er til salgs på Steam, og du kan også laste ned den svært generøse «shareware»-episoden av spillet gratis. Hvordan du best kan kjøre den på dagens operativsystemer kan du finne ut på The Doom Wiki.
