Svenske Paradox Interactive har i mange år vært kongen på haugen av massive historiske strategispill. Titler som Hearts of Iron II og Europa Universalis III har grådig fortært mange hundre timer av mitt liv, timer som heller burde vært brukt på å lese til eksamen, men det er vanskelig å legge disse spillene til side.
For det er noe med svenskenes visjoner – den enorme skalaen, den perfekte dybden, det endeløse havet av muligheter – som langt på vei metter den stormannsgale lille mannen jeg sitter og ruger på dypt i mitt indre. Han som ler høyt og ondskapsfullt mens tungt prøyssisk kavaleri brutalt innvandrer Polen. Crusader Kings II er med første skue et spill av den typen man har sett før i Europa Universalis, men det er unikt i at spillmekanikken legger grunnlag for en langt større grad av personlig tilknytting og diplomatisk fokus enn jeg har opplevd tidligere i slike spill.
Familie er alt
Det vanlige i et strategispill basert på et verdenskart og skapelsen av en egen nasjon, er at spilleren ved oppstart velger en stat man skal bringe heder og ære (England, Sverige, Den gylne horde og så videre). I Crusader Kings II er staten nærmest ubetydelig; man velger isteden et familiedynasti. Verdenskartet, som for øvrig er satt i 11. hundretallets Europa og Midtøsten, er delt opp i mange hundre provinser. Hver av disse provinsene er styrt av en greve, en hertug eller en konge, som igjen er medlem av et eget familiedynasti. Når man først har valgt et dynasti kan den hertugen/kongen/keiseren man er underlagt gjerne krepere og staten kollapse for alt det bryr spilleren. Det viktigste er at ens egen familie tjener på det som skjer i verden.
Man tar umiddelbart kontrollen over dynastiets overhode og de provinsene denne personen kontrollerer, men ikke eventuelle vasaller (disse er styrt av en kompetent kunstig intelligens). Spillerens oppgave er å bruke Crusader Kings IIs omfattende politiske system til å gifte seg (helst med ei ung jente/en erfaren mann som har gode egenskaper og en mektig far) for så å skaffe seg en arving og andre barn, som man kan gift bort for å knytte familiære og politiske bånd til andre dynastier. Diplomati og intriger er så veien mot å øke sine landområder, skaffe seg flere vasaller, større rikdommer, flere titler og slik mer prestisje- og fromhetspoeng. Dette er spillets definitive styrke.
Det finnes en utrolig mengde familier i Crusader Kings II, der hvert enkelt medlem har sine egne personlighetstrekk. En mann kan for eksempel være snill, utadvendt og feit, mens søstera kan være stein hakke gæren, ha voldsomme raseriutfall og være meget vakker. Alle disse trekkene (og mange flere) påvirker hvorvidt menneskene i spillet liker eller misliker hverandre, noe som igjen påvirker diplomati og intriger. Har man en ambisiøs bror burde man se opp for forræderi, ellers kan man fort finne sin arving død under mystiske omstendigheter. På samme måte kan man utnytte sin figurs (som med ujevne mellomrom dør og blir byttet ut med arvingen) styrker til å planlegge kupp, gjennomføre mord, skaffe seg uekte sønner på si mm. Det gir en helt annet spillopplevelse enn bare å lage tropper. Diplomati har en virkelig tung betydning om man skal lykkes.
Verden i min lomme
Men intet massivt strategispill er komplett uten iallfall muligheten for krig. Som dynastioverhode er det spillerens oppgave å snuse seg fram til de riktige øyeblikkene å besøke nabogreven, gjerne med tusen bevæpnede menn i ryggen. Dette kan man kun gjøre hvis man har en såkalt «Casus Belli» (en rett til å krige), som det finnes mange forskjellige typer av. Alle sønner og døtre av en konge vil ha en rett på tronen som enten er sterk eller svak. Skulle spilleren gifte seg med en av disse, vil den arvingen han/hun får ha et krav på tronen som kan brukes til å gå til krig senere. Et annet eksempel er at en hertug har krav på alle provinser underlagt hans hertugdømme, så skulle en fremmed makt ha kontroll over en av disse er det fritt frem med hæren. Man kan også forfalske en «Casus Belli», men dette tar tid og er dyrt. Fra tid til annen kommer spesielle muligheter for krigføring, for eksempel hvis Paven erklærer korstog, men dette føles aldri som en viktig eller givende del av spillet, da belønningen sjelden passer risikoen man tar.
Hver provins man eier har en viss mengde soldater man kan kalle til våpen. Denne mengden kan man øke ved å investere i forskjellige slott-, by- og klosteroppdateringer, eller ved å innføre nye lover som krever at dine vasaller stiller med flere soldater til sin herre. Dette dog med den negative faktoren at dine vasaller har mindre sansen for deg personlig. Det er en viktig del av spillet å holde alle sine undersåtter fornøyde til enhver tid, ellers har man fort et opprør for hånden.
Selve krigsdelen er noe manglende. Man hever en hær som dukker opp i hver provins i form av menn med et tall på. Disse samler man så sammen til et stort tall, og sender dem mot en fiendtlig mann med et annet tall. All slåssing skjer i et vindu der summer synker og stiger, og spilleren har lite påvirkning på annet enn hvordan hæren organiseres, hvilke generaler som har kommando og hvor man skal møte fienden. Dette gir kriging et noe overfladisk stor-strategisk preg uten noe av Total War-seriens action på slagmarken, men det er i seg selv ikke nødvendigvis en negativ ting. En spiller som foretrekker å lede en stat (dynasti) fra verdenskartet–som elsker å se sin farge sakte spre seg over kontinentet–vil ikke plages av denne mangelen, men det fører til at Crusader Kings II fungerer dårlig for de mindre tålmodige. Mye av spillet tilbringes mens man venter på at tiden går og noe nytt skal hende.
Tilfeldighetene rår
For spillet er sterkt hendelsesdrevet. Man velger selv hvor fort tiden skal gå (med mulighet for å sette spillet på pause når som helst), og fra tid til annen popper det opp et vindu med en problemstilling. «En av arvingene dine tilbringer for mye tid på kjøkkenet og er i ferd med å bli feit» og «familieoverhodet lurer på om han skal jakte på den sagnomsuste hvite hjorten alene» er kun to av en nærmest endeløs rekke av hendelser som kan skje når som helst. Da er det spillerens oppgave å ta den avgjørelsen man føler er riktig ut av to-fem muligheter. Dette er faktisk overraskende morsomt, og jeg satt ofte og beit negler mens jeg håpet at pisken skulle løse min sønns avgjørelse om å hengi seg til sølibat. Spesielt de lange scenarioene, der en hendelse får konsekvenser og fører til andre hendelser, kan være meget spennende. Som spiller knytter man seg etterhvert til sine familiemedlemmer, og det er like trist hver gang en favoritt dør fordi man tok feil valg.
Alle hendelser er drevet av tilfeldigheter, noe som gjør at hvert nye spill blir annerledes. Dette gjør Crusader Kings II til en fantastisk uforutsigbar spillopplevelse. Det er få ting så tilfredsstillende som at din arving (som du kan oppdra helt selv og på den måten påvirke hans/hennes personlighet) viser seg å være genial og med en sterk fysikk. Da vet man at de neste tretti årene i spillet vil bli noe stort. På den annen side er det få ting som er så irriterende som at denne arvingen får tuberkulose og dør uten videre, for at hele ditt dynasti så skal bli arvet av din idiot av en andre-sønn, som attpåtil er en dverg. Da sitter man igjen med en fortærende følelse av blodig urettferdighet, som langt på vei kan få en erfaren strategispiller til å ty til den store dødssynd: «Load Game»-knappen. Det er interessant med en spillmekanikk som realistisk simulerer vanlig liv og styre på den tiden, men det virker kun til irritasjon når man blir straffet for noe man ikke har sjans til å gjøre noe med.
Oversiktlig, men ikke vakkert
Som med de fleste Paradox-spill er ikke Crusader Kings II spesielt pent. Grafikken er enkel. Menyene er stilistisk riktige i forhold til tiden, men ikke spesielt flotte, og alle hendelser drives kun av bilder og tekst. For en ny spiller vil brukergrensesnittet virke fullstendig overveldende; selv for en som har spilt flere liknende spill tidligere tok det to-tre timer før følelsen av grei kontroll satte seg. Opplæringssystemet er helt bak mål og kunne trengt en egen opplæring før man tok den i bruk.
Alt i alt må man som ny spiller forvente å lete og rote en stund, for lærekurven likner mer en bratt fjellvegg opp i det hinsides enn en grei stige.
Likevel er det et system i det umiddelbare kaoset. Når man først lærer seg hvor man finner de forskjellige menyene, får man fram det meste med et par museklikk. De enorme mengdene med familier og personer er lett å rulle seg igjennom, og man blir etterhvert trent i å skille de dyktige fra de håpløse. Økonomisystemet er enkelt og oversiktlig, det samme er alle diplomati- og intrige-menyene. Bare teknologimenyen virker rotete og vanskelig å forstå, men det er heller ikke det viktigste i spillet.
Konklusjon
Etter rundt seksti timer i middelalderen med et par forskjellige dynastier, sitter jeg igjen med en god følelse. Paradox har lykkes i å innføre noen meget spennende forandringer på sin normale formell, og resultatet er en godt spillbar opplevelse med nærmest uendelige muligheter for gjenspilling.
Likevel føles det noe upolert rent visuelt, og spillet kan til tider være så tilfeldig at jeg blir sittende og måpe dumt i flere minutter. Det er dog hevet over enhver tvil at alle avgjørelser har en innvirkning på det som skjer. Hvis nummer to og tre i arverekken gjør opprør etter din død, har du gjort noe feil i oppdragelsen av barna dine, men det er kun tallene som rår når du blir syk eller stryker med på slagmarken. Disse urettferdige øyeblikkene legger en demper på en ellers storslått spillopplevelse.
Crusader Kings II er ikke et spill for de med lite tid eller et ønske om raske, actionfylte sekvenser. Det er for de som liker meget dyp strategi, som setter pris på det store bildet og kan sette egne mål, som foretrekker diplomati, intriger og det litt uforutsigbare fremfor ren krigføring. Det er for de som gjemmer en liten mann med store planer, og vil gjennomføre dem på en meget annerledes, dynastidrevet og personlig måte man ikke finner i andre spill. Det er for de som vil erobre verden, og huskes for at det var de som gjorde det.
