Crash Bandicoot har florert i drøssevis av spill siden Sony begynte å lage konsoller. Den hårete og til tider noe diffuse lille søtnosen, har på sett og vis blitt PlayStations svar på Nintendos Mario. Crash høster nok ikke like høy anseelse og respekt som den aldrende rørleggeren hos den eldste delen av spilldemografien, men er nok med sitt vimsete og gode vesen en slager hos de yngre. Tittelen og spillomslaget skulle tilsi at dette er et kart-spill med Crash i hovedrollen, men realiteten er nok litt mer kompleks enn som så.
Von Clutch trenger hjelp
Den noe spesielle fornøyelsesparkeieren Von Clutch er i problemer. Kort gjengitt har noen stjålet ”power gems” fra parken hans, og uten disse kan ikke den daglige driften gå sin gang. Crash Bandicoot blir sammen med en rekke av sine venner og fiender invitert av den gamle tysk-amerikanske kyborgen til et slags billøp gjennom fornøyelsesparken, hvor formålet er å skaffe tilbake hans ”power gems” og få parken i drift igjen. I det jeg ble presentert for denne flatbrød-tynne historien, følte jeg markkryperne blåse gjennom hjernen min som i en forlatt gruveby. Deler av historien har hull som kunne vært forårsaket av torpedoer, men skuta flyter så fort man bare innstiller seg på at det verken er vits eller tid til å tenke på dette. Historien er vel snarere en unnskyldning for å komme i gang med sin spillidé, og ikke basert på en roman av Fjodor Dostojevskij.
Crash Tag Team Racing er et noe spesielt spill jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klassifisere. Selve fundamentet baserer seg på denne kart-kjøringen, mye likt de klassiske Mario Kart-spillene hvor du skal kjøre en slags go-kart og komme først i mål. Som et navigasjonsverktøy mellom de ulike banene og nivåene, brukes de klassiske Crash-spilltrekkene gjennom en plattformdel. Akkurat som de fleste andre spillene i serien løper du rundt og samler gullpenger, snurrer fiender, dobbelhopper og står i. Dette fungerer som bindeleddene mellom de forskjellige nivåene og de forskjellige brettene hvert nivå består av. Selv om dette skaper variasjon i spillbarheten, vil plattformdelen føles lite utfordrende etter hvert. Det blir fort litt monotont, hvor du samler gullmynter for å kjøpe klær eller krystaller som til syvende og sist skal gi deg et ”power gem” fra hvert hovedområde.
Omfattende racing-del
Selve racingdelen kommer med store muligheter og mye variasjon. Det er mange ulike moduser å spille på hvert brett, hvor vanlig kappløp og løp på tid bare er et par av dem. Bilene og det deltakende mannskapet er nærmest krigsutrustet med bomber, granater og kanoner. Selvfølgelig er disse våpnene kamuflert ned til mer eller mindre harmløse ting, fullt i tråd med den generelt herlige slapstick-humoren som gjennomsyrer spillet. Eksempel på dette er bomber som i praksis er kaklende høner, og granater som er en dansende og fleipende små apekatter med en kubbe TNT. Under de vanlige løpene er det mulig å koble sin egen bil sammen med noen andres, og man får en krigsmaskin i form av en kart med kanon. Slik kan man formelig skyte seg vei i vellinga, og Neo Cortex sitter ikke trygt når du ruller opp bak ham med et av disse beistene.
Noe av det jeg personlig fant svært underholdende, var en rekke arkadebaserte småspill som kunne aktiveres fra forskjellige områder inne i spillet. Her bringes mye gammel nostalgi inn i en ny innpakning, og jeg kunne enkelte ganger føle et hint Space Invaders.
Det er vel ikke til å skyve under to stoler at Crash Tag Team Racing har større appell blant barn enn blant de eldre spillerne. Det tegneserieaktige preget, sammen med den grafiske voldtekten av fargespektret danner en salig ring der utviklerne står på sine knær foran barna. En lav vanskelighetsgrad, kombinert med en småmorsom og noe barnslig lydside, er i sterk grad med å bygge opp rundt et slikt inntrykk.
Gjengangerproblemer på PSP
Videre kan det på det grafiske plan nevnes at selv om spillet stort sett skimter med en jevnt over god grafisk side, både i form av leveldesign og kameraføring, er en gjenganger jeg ofte har sett i PSP-spill også tilstede her. En ustabil framerate er alltid frustrerende, og selv om det i de fleste tilfeller ikke har store konsekvenser for spillfølelsen, er det irriterende at det lagger rundt om i spillet.
En annen klassisk PSP-gjenganger ser ut til å være den horrible lastetiden. Crash Tag Team Racing er noe av det verste jeg har vært utsatt for på dette feltet, og det tar lang tid når spillet skal veksle mellom plattform- og racingdelen. Mens de ulike delene laster, er det mulig å få Crash til å lage rape- og prompelyder, noe som faktisk underholdt en ventende sjel overraskende lenge. Jeg lo meg ikke skakk, men tok meg selv i gang på gang å spille av en liten prompetrudelutt mens UMD-disken spant som en tasmansk djevel i maskinen.
Jeg fikk dessverre ikke muligheten til å teste spillet i flerspiller, men det loves ingenting ut over et helt standard oppsett som lar deg kjøre mot inntil sju andre spillere. Det kan for øvrig nevnes at om du skulle være i besittelse av både PSP- og PS2-versjonen av spillet, kan du koble disse sammen ved hjelp av en USB-kabel og laste over litt ekstra stæsj til den lille håndholdte.
Konklusjon
Vi har sett Crash i mange innpakninger, men dette er nok den mest spesielle og eksperimentelle. Spillet blander plattform- og kartsjangerne med godt hell, men det er likevel tydelig at det er plattformsjangeren utviklerne er mest familær med. Det som trekker opplevelsen mest ned er manglende dybde, en laber vanskelighestgrad og lastetider fra en annen planet. Selv om det inneholder sine negative sider, skal de ha ros for at de i det hele tatt forsøker å skape noe nytt, og er et friskt pust inn i serien. Det inneholder til tider svært vittig slapstick-humor, et søtt persongalleri og satt i et barns kontekst kan du legge til et ekstra poeng til karakteren.
