Okei, for å begynne med begynnelsen: Jeg er omtrent like erfaren med Crash som jeg er med månelanding.
Vel, litt mer erfaren da. Jeg krafset til meg noen dyrebare minutter i en spillbutikk i adventstida '96, den gangen Crash var brennheit pinup for PlayStation og 3D-generasjonen, og så vidt jeg husker, var det et aldeles fantastisk spill. Nå var jeg alt for ung og blåøyd til at jeg tør stole på den erfaringen, elleve år etter, men ta det for hva det er verdt: I øya til en trettenårig spillfantast var Crash Bandicoot julas heiteste spill – den gangen.
Siden har jeg fulgt heller dårlig med på hvordan det har gått med den hyperaktive punggrevlingen, men nå er han altså tilbake i Crash of the Titans, et småtrivelig actionplattformspill som gis ut på alt fra Xbox 360 til fandens oldemor.
Velsmurt og trivelig
Det første som slår meg når jeg fyrer opp spillet – for anledningen på Wii – er tempoet. Den lodne røveren reagerer raskt på kommandoer og kjennes god å manøvrere – her har man åpenbart lært ett og annet om effektiv plattformnavigasjon fra våre venner hos Nintendo. Et rimelig velfylt bevegelsesrepertoar gjør de første timene til en ganske trivelig opplevelse, hvor man hopper, slår bakoversalto eller banker opp fiendene i skjønn forening. Animasjonen er kompetent, miljøene er fargerike og forholdsvis detaljerte – og vi skjønner at vi har med et oppegående spill å gjøre.
Crash and the Titans foregår, som originalspillet, i all hovedsak i én retning. Brettene er lineære prosesjoner av kampsituasjoner, pent brutt opp av små plattformmellomspill – men til forskjell fra slik i hvert fall jeg husker det første spillet, er selve plattforminga triviell og uspennende. Spillet krever sjelden mer av deg enn at du er i stand til å trykke styrestikka i riktig retning samtidig som du dobbelthopper.
I stedet ender spillet opp med begge beina solid planta i hakk-og-hugg-land – mesteparten av tida du bruker på spillet vil gå med på å hamle opp med uvesener av ymse slag. Crash har mange forskjellige angrep til sin disposisjon, hvor alle har fordeler og ulemper avhengig av hva slags fiendepakk du står overfor. Det som gjør spillsystemet litt fiffig, er at de fleste fiendene du møter – de såkalte «Titanene» i tittelen – lader opp helsebeholdningen igjen hvis de får litt ro på seg. Dermed er du nødt til å dele ut flere slag etter hverandre for å få dem i bakken – noe som etter hvert viser seg å bli vanskelig, all den tid du har andre fiender å ta hånd om samtidig.
Premien for å svimeslå disse større beistene er imidlertid rimelig tøff: Crash får da muligheten til å ta kommandoene over svinepelsene, og med på lasset følger nye, kraftfulle evner. Noen av dem kan skyte på objekter og fiender fra avstand, andre har kraftige jordskjelvangrep eller er i stand til å spy syre. I enkelte tilfeller trenger du disse nye evnene for å komme deg videre, og da er det bare å bite i det sure eplet – samme hvor gretten skorpiongorillaen foran deg ser ut, må du opp på ham før eller siden.
Etterhvert som spillet skrider fram møter du stadig større og fælere beist, og begynner å skimte konturene av en slags næringskjede – hvor Crash står som nederste ledd. For å overvinne de større utyskene er du med andre ord pent nødt til å først erobre en av de mindre titanene – aleine er Crash rimelig sjanseløs. Og sånn jobber du deg oppover – inntil du står på toppen av næringskjeden, og drar en eller annen Godzilla i nakkehårene for å kveste det som måtte være igjen av motstand.
Haltende action
Siden spillet er en slags Barne-TV-variant av den velkjente knappeknuseslåssinga, er det imidlertid lett å forvente seg en habil og rettferdig utfordring – og da blir det litt verre. Crash of the Titans er et typisk eksempel på et spill som åpenbart vil være rettferdig, lettlest og tilfredsstillende, men hvor et par blundere slår beina under reisverket.
La meg konkretisere: Grunnleggende sett er kampsystemet ålreit. Du har hurtige, middels kraftige angrep, trege, men kraftige angrep, samt et angrep som deler ut skade i alle retninger samtidig, men hvor du risikerer å bli stående lamslått et par sekunder etterpå om du ikke avbryter angrepet i tide. Fiendene på sin side sier alle klart i fra i godt tid før de angriper, slik at man kan forutsi hva de vil gjøre og handle tilsvarende. Det er, i det hele tatt, velfungerende nok til at det ofte føles som det kan mestres, og tilfredsstillende nok til at man har det ganske trivelig.
Problemene toger inn i det øyeblikk man møter på flere enn et par fiender om gangen, og de fortsatt oppfører seg uavhengig av hverandre. Dermed kan det skje at digre beist kommer på deg fra alle kanter samtidig, og nærmest låser deg fast. Hver gang en av fiendene slår til deg, blir du stående et lite øyeblikk uten å kunne røre deg, og når det er en tre-fire stykker i tett ring rundt deg betyr det av og til at man ser livet suges ut uten at man kan gjøre noe som helst for å hindre det.
I en del av de større kampsituasjonene i spillet blir man derfor avhengig av flaks – i den forstand at du er nødt til å møte en av gigantene på tomannshånd før du kommer noen vei. Har du flaks, blir resten av gjengen stående å se på (av en eller annen grunn) – men har du uflaks kommer de alle sammen bort til deg samtidig for å hilse på. Det føles mer tilfeldig enn det hadde trengt.
Frustrerende er det også at spillet ikke alltid skjønner hvordan det bør plassere kameraet. Noen av fiendene har ganske vidtrekkende angrep, men kameraet synes ikke å ta nevneverdig hensyn til dette – og plasserer seg jevnlig litt for tett opptil Crash til at man rekker å reagere før det er for seint.
Litt uspennende
Den største grunnen til at jeg ikke vil anbefale Crash and the Titans er imidlertid ikke at kampsystemet kan være litt frustrerende, men at spillet som helhet ikke gir meg den følelsen av meningsfylt driv jeg er ute etter. Brettene er velsmurte, men temmelig gjentakende, og å hoppe rundt på dem er en ganske forglemmelig opplevelse. De ulike fiendene gjentas og gjentas gjennom spillet, og selv om det er finfin tidtrøyte å pløye seg vei mellom dem, er de ikke festlige nok å slåss mot til at man koser seg.
Jeg kan med andre ord nevne en haug actionplattformspill som gir en mye bedre opplevelse enn Crash of the Titans. Hvis det er god plattformmoro du er ute etter, kan du for eksempel ta en titt på Kororinpa, Super Mario Sunshine, Jak & Daxter, Psychonauts eller Donkey Kong Country, som alle er mer tilfredsstillende og morsomme opplevelser enn Crash er blitt denne gangen. Av gode hakk-og-hugg-spill finnes det tilsvarende mange – God of War eller Prince of Persia: Sands of Time for eksempel, mens Ratchet & Clank sannsynligvis er et heldigere valg for den yngre skare.
Det kan synes som Crash of the Titans egentlig er mest et barnespill – ikke minst fordi spillet er kompetent oversatt til norsk – og for denne målgruppa tipper jeg det er et helt brukbart kjøp. Stemmegivninga og grafikken ligger begge på solid Barne-TV-nivå, og selv om dialogen og historien er så flau at den aldri ville sluppet gjennom kvalitetskontrollen på Cartoon Network, er totalopplevelsen lystig nok.
Dessuten tilbyr spillet en samarbeidsmodus hvor mor og datter (eller far og datter, eller far og sønn, eller to tilfeldig valgte truckførerlærlinger hentet inn fra gata en travel lørdag formiddag, eller ...) kan slå hodene sammen for å overvinne uhumskhetene. Det fungerer brukbart, og tilfører litt sosial spillglede til et ellers usosialt spill, men det demonstrerer også enkelte kameraproblemer, som kan gjøre de vanskeligere situasjonene til Frustrasjon tappet i spillform.
Uansett hva aldersgruppa for publikummet her måtte være, finnes det imidlertid en drøss bedre alternativer på markedet, og jeg anbefaler derfor at man undersøker disse først.
Konklusjon
Hvis alt du vil er å slå i hjel noen timer, gjør Crash jobben godt. Det er et variert og velprodusert plattformspill, uten de helt store høydepunktene, men samtidig såpass fantasirikt at det er vanskelig å kjede seg.
Derfra og opp til den helt store spillopplevelsen er det imidlertid langt. Spillet er for hektisk og hysterisk til at det klarer å tafse noe særlig på intens-kos-nervene mine, det er for usjarmerende til å elskes, og for uspennende til å levere hvis det du vil ha en er en god deng-dem-opp eller en givende plattformlek.
Crash of the Titans er artig nok så lenge det varer, men med spill som Kororinpa, Super Mario Sunshine og Jak & Daxter i hyllene vil det aldri være noe førstevalg.
