Noe ganske annet er det å kjøre løp hvor åtte av bilene kjører en retning på banen mens de åtte andre kjører i motsatt retning. Det blir fort kaotisk og det er en fordel å holde tunga rett i munnen der du skrenser rundt banen i altfor høy fart. Klarer du ikke det kan det godt hende at løpet for din del ender i en durabelig frontkollisjon. Dessverre er kollisjonene du da opplever lite å skryte av. Bilene ser ut som om de er laget av papp der de ruller bortover veien uten noen som helst følelse av verken vekt eller masse. Det eneste "gode" som kommer ut av en slik kollisjon er vrakdeler og bilvrak som blir liggende spredd langs banen. Liggende på banen blir også store mengder oljesøl. Denne oljen kan raskt sende deg skjenende mot en vegg eller ta fyr og på den måten skade bilen din.
1997-grafikk
Polygoner i bilene glimrer med sitt fravær. De er lite detaljerte og minner mest om noe man kunne forvente å se i et bilspill i siste del av forrige årtusen. Heldigvis er de kledd med relativt godt lakkarbeid og greie refleksjoner, selv om det hjelper lite når grunnlaget er så sviktende som det er her. Særlig mer inspirert er ikke resten av designet i spillet heller. Menyene ser kjedelige og uinspirerte ut. Jeg er av typen som foretrekker minimalistisk design og slik sett burde menyene i spillet passe meg godt. Det er bare det at det er stor forskjell på godt minimalistisk design og minimalistisk skrot. Jeg kan kun komme på en positiv ting med menyene i spillet og det er bakgrunnsmusikken, den er for det meste bra.
Flatt, flatere, flatest
Det er ikke bare bildesignet som er smålabert i Crash 'n' Burn, det står ganske dårlig til med resten også. Banene er for så vidt ganske pene å se på med relativt detaljerte bygninger og landskap rundt. Det er nesten så man kan kjenne igjen noe av byggene fra de byene banene skal forestille å ligge i. Las Vegas minner i alle fall litt om Vegas. Ellers kan du kjøre i Los Angeles, Detroit, San Francisco og en rekke andre amerikanske storbyer. Det er ikke på selve utseendet det skorter, selv om også det kunne vært litt skarpere og mer interessant. Problemet er at banene er utrolig lite inspirerte, det er for det meste flatt og kjedelig. Noen baner er kun enkle åttetall, andre er litt mer avanserte, men fortsatt veldig døde. Det finnes noen hederlige unntak som nesten gjør spillet verdt å spille. Blant annet har banene i Grand Canyon et fint og variert banedesign.
Middelmådigheten råder
Musikken i spillet er for det meste av den mer rocka typen, akkurat slik det burde være i et slikt spill. Resten av lydbildet i spillet er ganske så generisk. Det er ikke dårlig, men det er heller ikke banebrytende spennende. Det høres passe vondt ut når to biler smeller i hverandre, men heller ikke mer. De fleste lydene i spillet, om det er motordur, skrensing eller eksplosjoner høres platt og likegyldig ut. Lyden gjør jobben, men overbeviser aldri. Mer er det kanskje ikke å vente av noe som føles veldig som er skikkelig lavbudsjettspill.
Konklusjon
Det virker som en morsom tanke: Kombiner styling og trimming ala den i Need for Speed Underground-serien med krasjing og moro ala den i Burnout-serien. Hvem hos Eidos eller Climax som først kom på ideen er ikke godt å si, men han kan ha vært inne på noe. I alle fall om han hadde tenkt litt lenger enn bare kræsjing og brenning. Kanskje han kunne kommet innpå ideen om bilkjøring og interessant banedesign samtidig. Det hadde hjulpet dette spillet betraktelig. Dessverre virker det som om utviklerne ikke helt har forstått poenget med et bilspill: Bilkjøring. Dermed sitter vi spillere her med et bilspill som ikke fungerer spesielt godt på noen områder. Stylingen og trimmingen er kjedelig og har blitt gjort bedre i det fleste andre spill jeg har prøvd. Bilkjøringen står det heller ikke særlig bra til med. Snilt sagt er den mangelfull, ærlig sagt er den ganske tragisk. Det er nettopp det sluttproduktet er også: Ganske tragisk.
