Kjedelig, kort og uinspirert
Du skal ikke spille Contract J.A.C.K. lenge før du innser det er grenseløst kjedelig. Du skal heller ikke spille det lenge før du er gjennom det. Som om ikke det var nok at spillopplevelsen er monoton og én-dimensjonal, er spillet kortere enn det beryktede Max Payne 2. Men der Max Payne 2 kan skilte med en fantastisk historie fortalt på en henrivende måte, er Contract J.A.C.K. ingenting annet enn et middelmådig skytespill strippet for alle unike kvaliteter vi forventer av et spill i denne sjangeren, anno 2003. Det er forholdsvis positivt at Jupiter-motoren, som spillet benytter seg av, får skyting til å føles realistisk og velimplementert. Men det skulle også bare mangle – i ditt liv som Jack vil du drepe et nærmest matematisk umulig antall mennesker.
Jacks historie tar deg med til en håndfull forskjellige miljøer. Noen av disse er rimelig pene og interessante, mens andre er uinspirerte og rett og slett kjedelige. Her vil du besøke militære installasjoner i Tjekkoslovakia (fylt til randen med de typiske kassefylte betongrommene), italienske landsbyer og en faktisk litt stilig månebase bebodd av en forlatt og ganske ynkelig forsker. Spillet er langt fra like eksotisk og spennende som No One Lives Forever, et spill som for øvrig kunne ta deg med på en fantastisk tur jorden rundt i noen virkelig fortreffelige miljøer. Det hjelper heller ikke at Contract J.A.C.K sine brett er blottet for unike detaljer slik som morsomme lapper og ting du skal utnytte til din fordel – elementer som var vesentlig for No One Lives Forevers suksess.
Et av spillets antatte høydepunkter, hvor du suser ut i verdensrommet mot en glødende sol, er også fullstendig talentløst sammensatt. I stedet for å implementere en spennende fysikk-opplevelse hvor du kunne prøvd å manøvrere deg rundt i en vektløs tilstand, blir du ført på skinner til din ultimate destinasjon. Av og til blir du satt på farkoster også – i form av en snøscooter og en gammeldags moped utstyrt med maskingevær. Disse er ikke helt bak mål, men siden de ikke fungerte særlig godt i No One Lives Forever heller, er det nå klart at Jupiter-motoren ikke er førstevalget når en skal skape kjøreopplevelser. Den største mangelen i Contract J.A.C.Ks baner er likevel fraværet av gåter og oppgaver. I kontrast til de forrige spillene i serien, er tanke-situasjonene ytterst få og egentlig ganske elendig utførte.
Jupiter med god holdbarhetsdato
Det skal være sagt at Jupiter-motoren som blir brukt i Contract J.A.C.K, og for øvrig i No One Lives Forever-spillene, holder seg veldig godt. Den er bunnsolid og ikke så altfor lite imponerende heller. Contract J.A.C.K kan kanskje ikke vise til de samme imponerende effektene som i eksempelvis Max Payne 2, noe som egentlig er et klart minus i et spill hvor skyting og dreping er det eneste innholdet, men likevel er det pent og friskt å se på. Våpnene i spillet, som kommer i alle størrelser og typer – fra maskingevær til lasergevær – er flotte å se på og gir spennende effekter. Figurene er godt modellerte og animasjonene er forholdsvis interessante, spesielt når slemmingene faller ned fra tak og stiger. Der i mot fremstår enkelte av miljøene som falmede. Brettet der du suser ut i verdensrommet seg rett og slett komisk ut, der du kan se linjene av den antatte boksen du befinner deg i, komplett med påmalt jordklode og sol på veggene. Litt flaut, rett og slett.
Selv om spillet finner sted i samme tidsepoke som No One Lives Forever, altså på 60-tallet, er Contract J.A.C.K strippet for all sjarm og gjenkjennelighet som hører den tiden til. Spillet kunne like gjerne ha foregått i dag, da det er omtrent ingenting i spillet som henviser til de glade dager, i motsetning til No One Lives Forever hvor 60-talls følelsen flommer fullstendig over. Noen mener også at Contract J.A.C.K er like genialt som sin storebror når det gjelder musikk, en påstand som bør tilbakevises. Musikken som er der fungerer godt og er rimelig fylt med sjel, men den er ofte fraværende og utvannet. Heller ikke dialogene lever opp til No One Lives Forever, da forsøkene på humor bare blir pinlige og helt uten poeng. Du får heller ingen nærkontakt med sentrale figurer, og all dialog fra ”de store” foregår gjennom forskjellige lydanlegg. Identitetsløst, usjarmerende og veldig skuffende.
