Hva er det med spill basert på filmer? Hvorfor blir de nesten aldri gode? Det er egentlig til å gråte av. Å starte en omtale av et spill basert på en film med en lang klagesang over begredelige spillmatiseringer av populære filmer har rett og slett blitt en eneste stor klisjé. Det virker nesten som vi blir nødt til å gå gjennom det hver eneste gang det kommer et slikt spill. Enten fordi spillet er unntaket som bekrefter regelen (lesere, møt The Chronicles of Riddick: Escape from Butcher Bay), eller fordi spillet faktisk er like middelmådig eller dårlig som filmlisensenes rykte tilsier (lesere, møt Catwoman).
Godkjent, men ingen stjerne i margen Constantine er, dessverre, ikke noen ny Riddick. Det er heldigvis ikke et nytt Catwoman heller, men er i stedet nok et spill i den lange rekken av middelmådigheter vi glemte så snart vi var ferdige med dem. Og akkurat det er veldig, veldig trist. Det virker nemlig som om utviklerne i Bits Studio har gjort så godt de kunne med spillet. Resultatet er akkurat godt nok. Dette er langt fra det dårligste spillet i sin sjanger, og det er også langt fra det beste. Det er et spill som er morsomt å spille, men som du egentlig ikke føler noen spesiell trang til å gå tilbake til når du først har sluttet å spille det. Constantine føles enkelt og greit veldig ordinært - hadde det aldri blitt utgitt, så hadde ikke verden vært merkbart dårligere av den grunn. Men nå som det er her, er det fullstendig mulig å ha det artig med det.
Constantine er som du sikkert har forstått, basert på kinofilmen ved samme navn. Denne er igjen løst basert på tegneserien Hellblazer, som følger de okkulte eventyrene til John Constantine, en britisk privatetterforsker med overnaturlige evner. Kort sagt; hvis noen i familien begynner å oppføre seg tvilsomt og du mistenker at de kan være besatt av en demon eller noe slikt, er John Constantine mannen du vil ha tak i. Constantines verden er på mange måter lik vår egen, med ondskap og djevelskap rundt annethvert hjørne. Forskjellene ligger i at i Constantines verden er det mulig å reise mellom vår egen dimensjon, himmelen og helvete, noe demoner, engler og mennesker med overnaturlige krefter vet å benytte seg av.
Dette fører naturligvis til problemer. Som om vår dimensjon ikke hadde nok med all dritten vi selv klarer å stelle i stand, blir vi stadig utsatt for besøk fra underverdenen, og er det noe de fleste av oss burde ha lært etter tiår med Doom, Devil May Cry og andre okkulte spillopplevelser, er det at demoner vanligvis ikke har noe godt fore. Slik er det heller ikke i dette spillet, hvor John Constantine blir fanget i en potensielt svært dødelig maktkamp mellom det gode og det onde. Spillhistorien følger historien i filmen, men den fortelles ikke på noen særlig god måte, og har du ikke sett filmen kan det være vanskelig å forstå mye av det som skjer.
Gameplayet i Constantine er stort sett typisk for sjangeren. Du løper rundt i ulike spillmiljøer og dreper omtrent alt det som rører på seg, enten ved hjelp av mer eller mindre overnaturlige våpen (som stort sett oppfører seg helt som vanlige våpen, uansett hvor eksotiske navnene deres høres ut) eller ulike former for magi. Noen ganger møter spillets hostende hovedperson på hindringer som krever at du setter de små grå på en liten prøve, men vanligvis foregår det hele på rimelig lineære kart hvor det ene stort sett leder til det andre uten noen omveier eller avstikkere. Det har funket før, og det funker i Constantine.
Ett spill, to dimensjoner Det som imidlertid skiller dette spillet fra konkurrentene er at det hele foregår i to ulike dimensjoner; vår dimensjon og helvetedimensjonen. Ved hjelp av en vannpytt og litt magi kan Constantine hoppe mellom de to dimensjonene, noe som ofte er nødvendig for å komme videre. De to dimensjonene er nemlig i utgangspunktet veldig like, selv om utseendet og atmosfæren er helt forskjellig. En normal bygning i vår dimensjon vil fortsatt være der i helvetedimensjonen, men her er den stort sett mer rasert, og en dør som hindrer deg i å komme videre i vår dimensjon kan være ødelagt i helvetedimensjonen.
Denne egenskapen gir en viss følelse av at spillets gameplay ikke er lineært, men det er bare en illusjon. Du hopper nemlig frem og tilbake mellom dimensjonene ved rimelig fastsatte punkter, og "portalene" mellom dimensjonene blir dermed stort sett som helt vanlige dører i andre spill. De to dimensjonene er absolutt en interessant vri som gjør det hele mer uforutsigbart og spennende, men er vanskelig å ikke føle at designerne kunne gjort mye mer ut av dette konseptet.
