Constantine er et spill basert på filmen ved samme navn (som igjen er basert på tegneserien Hellblazer). Hovedpersonen er John Constantine, en superhelt som ikke minner særlig mye om andre superhelter. John har alltid vært interessert i magi, mye takket være at de fleste forfedrene hans har bestått av trollmenn og magikere. Gjennom ungdommen hans benyttet han seg av de magiske evnene sine for å nå egoistiske mål, men dette fikk en rask stopper da han sendte en uskyldig jente til evig pinsel i helvete ved å tabbe seg ut under en åndeutdrivelse. Tiden etter den fatale hendelsen har han brukt til å bekjempe ondskap, med et lite unntak av et kort opphold i helvete hvor han klarte å lure Gamle Eirik selv til å kurere den dødelige lungekreften han hadde pådratt seg ved å ha et litt for nært forhold til tobakk.
Constantine minus Keanu Reeves
I filmen har John Constantine slått seg sammen med politikvinnen Angela Dodson for å løse mysteriet rundt selvmordet til tvillingsøsteren hennes. Etterforskningen tar dem med til en demonisert versjon av Los Angeles hvor det foregår en grufull krig mellom engler og demoner, en krig som kan få store konsekvenser for livet på jorden. Spillet følger handlingene i filmen rimelig nært, men det har ikke lykkes SCi å få Keanu Reeves, som spiller John Constantine i filmen, til å låne bort stemmen sin til spillet. Dette er kanskje like greit, med tanke på at tilhengere av tegneserien stort sett reagerte med vantro da de hørte at Keanu Reeves fikk rollen som erkebritiske Constantine. Selve spillet et tredjepersons actionspill med et utseende som minner litt om Max Payne (med demoniske monstre), og basert på det vi fikk se, later det til å kunne bli veldig godt.
Et av de største og mest spennende gameplay-elementene i Constantine er det faktum at John Constantine kan reise mellom den "virkelige" Los Angeles og helvetes versjon av byen når han vil. Sistnevnte versjon er naturligvis litt mindre tiltalene enn virkelighetens versjon (selv om det utvilsomt kan diskuteres) men selve kartet er det samme. Det vil si at du kanskje vil finne ut at en vegg som hindret deg i å komme dit du ville i vår dimensjon har falt sammen i helvetedimensjonen, slik at du kan komme deg forbi. SCi har gjort mye for å sikre at helvetedimensjonen er så interessant og spenningsfylt som mulig, og bakgrunnene er fulle av ting som skjer. De har også tatt helt av med grafikkeffekter, og SCi var svært stolt over å kunne vise at PlayStation 2-versjonen faktisk klarer å gjøre de samme tingene som den særdeles imponerende Xbox-versjonen (noe en rekke kritikere nektet å tro på forhånd).
De besatte
Fiendene i Constantine er interessante. I vår dimensjon består de ofte av demoner som tar over kroppene til folk, og hvis du dreper en person som er besatt, vil den kjipe demonen snarest mulig se seg om etter en annen kropp å ta over. Mens den gjør det er den imidlertid sårbar, noe som tvinger deg til å jobbe raskt for å bli kvitt demonene før de finner en annen kropp. De fleste besatte går rundt som zombier, men du vil også komme over tilsynelatende normale folk som kan skape seriøse problemer når demonen de går og bærer på plutselig velger å røpe at han er der. Heldigvis har du en magisk evne som tillater deg å se sjelene til folk, og demonsjeler skiller seg litt ut fra mengden. I helvete vil demonene komme i mer fantasifulle versjoner (da de ikke lenger behøver å ta bolig i eksisterende kropper), og i tillegg vil du måtte kjempe mot en rekke svært bisarre sjefsmonstre underveis.
Fantasifulle fiender krever fantasifulle våpen, og Constantine skuffer ikke. Hva med en hellig hagle? Eller ei bille som lager skrikelyder som demonene ikke tåler? Naturligvis har du også vievann til rådighet, og dessuten kan Constantine kaste magiske formularer (om han får stå i fred lenge nok til å kunne si frem de mystiske besvergelsene). Med massevis av våpen og magiske krefter virker det som spilleren får stor frihet i forhold til hvordan han skal ta knekken på de mange demoniske fiendene, noe som gjør at gameplayet i dette spillet virker mer interessant enn i gjennomsnittlige tredjepersons actionspill, hvor en stort sett kun løper og skyter (eller slår).
Konklusjon
Totalt sett virket Constantine overraskende imponerende. Spill basert på filmer har gjerne en tendens til å bli litt svake, men utviklerne av Constantine ser ut til å ha gjort svært mye riktig, og teknologien bak spillet ser heftig ut. Presentasjonen benytter seg av filmatiske virkemidler for å sikre en guffen atmosfære, og flere av disse har ikke tidligere blitt brukt i spill. De to dimensjonene og det store arsenalet ser ut til å gjøre gameplayet i spillet rimelig variert, og selv om det utseendemessig kan minne om Max Payne (kanskje rett og slett fordi John Constantine ligner litt på uheldige Max), ser det langt langt dypere ut enn de klassiske spillene fra Remedy. Hvis den ferdige versjonen av spillet er like godt som det virket da vi fikk se på spillet, skal vi ikke se bort i fra at det blir et av vinterens høydepunkter for tilhengere av actioneventyr.
