Det begynner å bli en liten stund siden vi hørte noe fra konflikt-serien til Pivotal Games, men nå er den tilbake. Etter og beskjedent ha tatt for seg Irak og Vietnam i de tidligere spillene, legges nå hele verden for dens føtter. Helt i tråd med amerikansk intervensjonspolitikk skal terroristene nedkjempes uansett hvor de måtte befinne seg - verktøyet er fire staute karer ved navn Connors, Foley, Bradley og Jones.
Ougadogu?
Jeg kan mange ting jeg ikke har bruk for i mitt daglige sivile liv. Jeg kan når som helst gjengi den matematiske betegnelsen pi med ti desimaler. Jeg vet at hovedstaden i det afrikanske landet Burkina Faso er Ougadogu, og jeg vet at flagget til Mikronesia har blå bakgrunn med fire hvite stjerner. Ingen av disse ”kunnskapene” har noen gang gitt meg noen reell nytte mens jeg har spilt spill. Det jeg derimot føler jeg har hatt bruk for, en min kunnskap om våpen, strid og generelt bare det å være soldat. Som eks-yrkessoldat kan jeg ta fra hverandre og sette sammen en AG-3 i blinde på to små minutter, jeg har skutt med et spekter av våpen som spenner seg fra kanon til AK-47 og jeg har fått tid til og vært bak rattet på monstre av beltedrevne militære kjøretøy.
Når jeg spiller krigs- eller anti-terror-spill går det på mange måter et veiskille for meg når spillet starter. Av en eller annen grunn sonderer jeg meg frem til om spillet forsøker å være en realistisk simulasjon eller bare arkadepreget pang-pang action. Dette blir avgjørende for opplevelsen ettersom de to tilnærmingene gir meg helt forskjellig utbytte. Når det kommer til Conflict: Global Storm opplever jeg i starten en spillmessig tvekjønnhet. Jeg vet ikke om dette er gutt eller jente, fugl eller fisk. Spillets fremtoning gjør meg usikker på hva det er Pivotal prøver å levere meg.
Som jeg nevnte innledningsvis er det de fire soldatene som står i fokus, og til de som ikke er kjent med serien, er Conflict: Global Storm som sine forgjengere et lagbasert skytespill som er de seneste Rainbow Six-kapitlene svært like i utforming. Du kan velge mellom første- og tredjepersons synsvinkel samt hele tiden veksle mellom hvem på laget du ønsker å styre. Det hele bunner med andre ord ut i det mange vil kalle en taktisk skyter.
Jeg vet ikke hvem som bestemmer kriteriene for hva som er en taktisk skyter eller ikke - er det opinionen av kritikere eller spillutviklere selv? Jeg har spilt en rekke av disse såkalte taktiske skyterne, men jeg vet ikke om jeg ville satt taktisk i anførselstegn en gang. Det blir ofte bare små elementer av taktikk som blir totalt overdøvet av en brautende og kakofonisk skytespillestetikk. I de tidligere spillene i serien var fokuset direkte rettet mot krig og krigshandlinger, mens Pivotal denne gangen har valgt en noe mykere tilnærming. Ikke vær redd, du skal få skyte til pipa blir blå, men du må også redde småjenter i jungelen og eskortere senatorer på forretningsreise.
Lettfattelig og smart grensesnitt
Noe av det første jeg merket av med et positivt pluss i margen er hvor bra, funksjonelt og simpelt det taktile grensesnittet er lagt opp. Spillets opplæringsmodus tar deg raskt og effektivt gjennom det du trenger å vite, for her nytter det ikke å bare ha kontroll på seg selv og geværmunningen sin, du må også kommandere og ha kontroll på hva lagkameratene foretar seg. I god militær stil skiller man funksjoner fra hverandre slik at det ikke skal være rom for misforståelser. De høyre skulderknappene er typiske ”utfør”-knapper hvor man skyter og kaster granater mens de venstre styrer nattbrillene, de termiske brillene samt kommando-menyen.
Spillets generelle gang er, med mindre du begynte å spille spill nylig, velkjent og hjemmekoselig. IQ-nivået trenger ikke å kvalifisere til MENSA for å se rett gjennom de personlige og stereotypiske klisjéene man finner igjen innenfor spillsjangeren. En og annen mellomsekvens prøver å skape en liten historie og gi en karakteristikk av de forskjellige personlighetene i laget ditt, men det hele blir bare for påtatt. I hver bidige sekvens oppfører Connor seg – den store eksperten på tunge våpen – som en nordlending i taxikø en fuktig lørdagsnatt. Han er brautene og slenger fra seg et par intetsigende kommentarer som skal gi deg bildet av at han er flokkens sølvrygg.
