The Conduit var et rimelig brukbart tilskudd til Wii-ens høyst blandede bibliotek av førstepersons skytespill da det ankom markedet i 2009. Forventningene til toeren ble skrudd videre opp av blant annet det faktum at spillet støtter Wii MotionPlus-teknologien. Vel, nå er Conduit 2 her, men er det overhodet verdig noe oppmerksomhet i en sjanger som domineres av teknisk overlegne storproduksjoner på konkurrerende konsoller?
Hektisk agentliv
Livet som topptrent spesialagent er neimen ikke lett, og Michael Fords stillingsbeskrivelse er nok ikke blant de mest forlokkende. Ikke bare var hans tidligere oppdragsgiver John Adams en forræder. Mannen viste seg sannelig også å være et psykopatisk romvesen med storstilte planer om å invadere Jorden med en hær av lojale undersåtter. I det første Conduit-spillet slapp han dessverre unna, men nå kan du på nytt tre inn i rollen som Michael Ford og fortsette jakten på John Adams og hans skyteglade fotsoldater.
Historien starter der den forrige sluttet, på en regntung oljeplattform, hvor Adams endelig innhentes men smetter inn i en portal (conduit) rett før plattformen ødelegges av et illsint havdrage-lignende vesen. Det er tydelig allerede i begynnelsen at manusforfatterne ikke har Oscar-ambisjoner, men det filmatiske oppfyller hensikten med å dytte deg fremover og tegne en meningsfull bakgrunn. Et pluss gis dessuten for et bevisst, artig B-filmpreg og fin selvironi.
Wii-nn eller dø
Selve bærebjelken i denne relativt homogene sjangeren er imidlertid kamp -og skytemekanikken, og slik sett er jo Wii-kontrollen i prinsippet en velegnet teknologi. Det å sikte med kontrollen og skyte med pekefingeren føles naturlig og intuitivt, vel og merke etter en tilvenningsfase. Om du som meg har mus/tastatur-systemet innarbeidet i blodet oppleves det nemlig litt som å begynne på nytt. Det å bruke kontrollen både til å sikte med og snu deg ved å peke ut til sidene er keitete i begynnelsen, særlig når det samtidig skal koordineres med sidelengs manøvrering og bruk av dekning.
I akutte situasjoner med nærgående fiender er det vrient å opprettholde høyt presisjonsnivå, og desperat veiving og ødsling av ammunisjon blir ofte den foretrukne fremgangsmåten i slike tilfeller. På litt lengre avstander er saken en annen, og her fungerer systemet mye bedre. MotionPlus-støtten setter deg i stand til å finjustere siktet, spesielt ved bruk av zoom-funksjonen på våpnene, slik at du i ro og mak kan lede et passende dødsprosjektil til den utvalgte anatomiske region. Det er presisjonsskytingen som er best tilpasset kontrollredskapet, og det er her mye av underholdningsverdien og mestringsfølelsen utvinnes.
Det hjelper også at fiendene som regel ikke er fryktinngytende intelligente og beveger seg i ganske tilgivende, forutsigbare mønstre inn og ut av dekningposisjoner. Dette gjelder imidlertid ikke alle, og noen skapninger er langt mer agressive og uberegnelige og krever både vertikal og horisontal kontrollføring. Fiendtlig ild i Conduit 2 kan i tillegg være ganske så dødbringende, og med en mangfoldig fauna av kreativt utformede arter skorter det aldri på verken utfordringer eller variasjon, noe som også gjelder de smått episke sjefskampene. Et spennende våpenarsenal holder også interessen oppe og inneholder alt fra konvensjonelle kulesprøyter til mer eksotiske sci-fi-leketøy med alternative bruksområder, slik for eksempel penetrering av vegger og lignende.
Svak bildeflyt
Omgivelsene byr også på variasjon og rommer dessuten utforskningsmuligheter, riktignok i ganske begrenset grad. I beste Metroid Prime-stil kan du skanne områdene for energi og våpenoppgraderinger samt «penger» du kan bruke til å kjøpe nye våpen og oppgraderinger til spillfiguren din. Du kan også gå tilbake til tidligere områder for å finne ting du gikk glipp av. Dette elementet er et velkomment supplement i et spill som allerede har en omfangsrik kampanje, selv om spillet forblir lineært.
Noe av det som skuffer aller mest er faktisk bildeflyten, som ganske ofte faller til et nivå som gjør slagsekvensene uoversiktlige og utydelige og som gjør det anstrengende å fokusere blikket. Dette nøytraliserer faktisk også mye av den presisjonsmessige gevinsten fra MotionPlus-støtten. Det er tydelig at Conduit 2 kjører Wii-maskineriet i den røde turtallssonen, men likevel er ikke teksturkvaliteten og grafikken generelt på et nivå som tilsier så dårlig bildeflyt, så fenomenet må nok tilskrives slurvete optimaliseringsarbeid. Lyden er det derimot lite å si på, og actionbråket er både bassrikt og fyldig.
Spillet har også en flerspillerfunksjon, men denne er ganske ordinær og tilfører ikke så fryktelig mye. Alle de vanlige modiene inkludert «Capture the Flag» er med, og den stunden jeg prøvde var verken lagging eller andre problemer nevneverdige, men det tok derimot lang tid å finne en match. Man kan konfigurere spillfiguren og oppgradere ved hjelp av erfaringspoeng man tilegner seg underveis, noe som kanskje kan legge grunnlag for noen timers spilling, men ellers er flerspillerdelen temmelig uinspirert.
Konklusjon
Det er grenser for hvor mye man kan forvente av et Wii-spill i en sjanger som generelt er teknisk krevende, og i lys av dette leverer Conduit 2 overraskende mye underholdning. Ja, faktisk mer enn jeg opprinnelig hadde trodd. Skytingen er mest givende i de mindre pressede situasjonene, for det kontrollrelaterte rusket i kampmekanikken hindrer deg ofte i å oppnå full kontroll og gjør en del av skuddvekslingene unødig vriene.
Det er imidlertid gøy når du blir gitt anledning til å utøve sikteferdighetene, for kornet er fintfølende og fiendene belønner deg med en tilfredsstillende treffrespons. Conduit 2 er også rimelig omfattende og generelt tilstrekkelig variert, både når det gjelder omgivelser, skyts, motstandere og vanskelighetsgrad. Spillet føles likevel generisk og konvensjonelt og har også en tilsynelatende unødvendig dårlig bildeflyt som trekker ned helhetsinntrykket, selv om grafikken etter Wii-målestokk må sies å innfri.
Conduit 2 anbefales nok ikke for hardbarkede, bortskjemte førstepersons skytespill-fantaster, men derimot heller for de som kan tolerere de tekniske begrensningene, er rimelig godt trent i Wii-kontrollbruk og som ser etter et litt over middels underholdene skytespill til konsollen.
