Condemned: Criminal Origins var et av de beste spillene som ble sluppet samtidig som Xbox 360, og fikk velfortjent skryt av oss i Gamer.no. Nå er oppfølgeren til actionspillet rett rundt hjørnet, og hvis vi skal tro utvikler Monolith er dette spillet man ønsket originalen skulle vært. Målsetningen er å gi en mer intens, omfattende og friere spillopplevelse. Med Condemned 2: Bloodshot lykkes man da også delvis. Spillet føles nytt og litt annerledes, men det er ikke nødvendigvis bare et gode.

Skitten og fæl

Som i det første spillet følger vi i Bloodshot Ethan Thomas. Vår «helt» har gått fra å være en respektert FBI-agent til å bli en forfyllet uteligger. Hallusinasjonene er verre enn noen gang, og i Bloodshot sliter du virkelig med å skille virkelighet fra fantasi. Tilfeldigheter gjør at Thomas nok en gang blir innlemmet i FBIs arbeid, og dette bisarre eventyret er dermed i gang. I Criminal Origins hadde vi sympati med hovedpersonen. Han sleit voldsomt og måtte slåss seg ut av problemene. Statusen er stort sett den samme nå, men Thomas har blitt skikkelig uspiselig og det er problematisk.

Når man bygger opp en historie bør det være karaktertrekk ved hovedpersonen som vi liker eller har sympati for, uansett hvor ond denne måtte være. Disse er fullstendig borte i Bloodshot. Thomas er en irriterende jævel mot alt og alle, noe som gjør at du egenlig ikke bryr deg så veldig mye om hans skjebne. Det sier seg selv at det er lite fordelaktig å styre en person du like gjerne hadde sett død og begravet.

Likevel er det et eller annet som gjør at du hele tiden vil se hva som er rundt neste sving. Dette er nemlig et særdeles spennende spill! Det er ikke mange spill som hele tiden gir meg en trang til å ha ryggen mot veggen, men Bloodshot makter dette kunststykket. Det er uforutsigbart og særdeles ekkelt å vandre rundt i de mange folketomme byggene Thomas må navigere seg gjennom. Slik sett leverer dette spillet virkelig varene, du føler deg aldri trygg.

Da er det synd at historien er både usammenhengende, tynn og til tider uforståelig. Den blir fortalt både via mellomsekvenser og TV-apparater (!) rundt om kring i verdenen, og gir oss flere spørsmål enn svar. Det virker som om Bloodshot kaver rundt i ingenmannsland mellom Criminal Origins og det uunngåelige Condemned 3. Selv om settingen i utgangspunktet er utrolig, går det an å skape en troverdig og dyp historie – her har Monolith feilet stygt.

Rammen rundt Bloodshot er med andre ord ikke den aller beste, da gjelder det å få spillbarheten til å sitte. Hovedfokuset her er selvsagt kampene, intense kamper der du risikerer å falle av sofaen mens du bekjemper fiender. Grunnprinsippene her er like gjennomførte som i originalen. Du slåss stort sett med nevene eller «våpen» du finner rundt om kring på brettene, som spikerplanker, rør og baseballkøller. Disse går i stykker etter litt bruk, så du må hele tiden finne nye ting å slå løs med. Slike våpen kan for øvrig også kastes, noe som er hendig når smågåter skal løses. Utvalget av slagvåpen har også blitt noe større, men her er det enkle fortsatt det beste – en ellers anonym jernstang er en glitrende stjerne når hodeskaller skal knuses.

Ansiktsaction

Fienden er hele tiden helt oppi ansiktet ditt og det er voldsomt stressende og hektisk å bli denget løs på av slemmingene – men da er det da også vel så tilfredsstillende å faktisk vinne. Utover i spillet får du også tilgang på skytevåpen. Selv om kuler og krutt er mer tilgjengelig i Bloodshot enn i forgjengeren er det likevel en velsignelse i forkledning å gå rundt med skytevåpen. Det går nemlig ikke lang tid før en hagle eller en pistol ikke er annet enn et middels slagvåpen.

Så langt, så godt. Monolith burde kanskje stoppet her, men de har valgt å overlesse kampsystemet med en rekke ekstravagante finesser. Det er greit nok at man kan bygge kombinasjoner med knyttneveslag, men du kan også kjede sammen angrep når du har slagvåpen. Du samler nemlig hele tiden opp energi når du slåss, og når måleren for denne er fylt opp kan du gjøre et superangrep. Da må du trykke på de knappene som dukker opp på skjermen i rask rekkefølge for å gjøre ekstra stor skade på fienden. Dette ødelegger litt av dynamikken i kampene, og tar vekk noe av den ellers flotte desperasjonsfølelsen.

Et annet helt unødvendig grep er at du kan bruke miljøet rundt deg for en dødelig avslutningsmanøver. Når fienden er står utslått på knærne kan du gripe tak i ham og drasse ham rundt. Da dukker det opp en rekke hodeskallesymboler rundt på skjermen. Hvis du tar fienden til et av disse symbolene foretar Ethan en automatisk manøver. Det kan være å kaste fienden inn i et TV eller oppi en søppelkasse. Denne funksjonen er morsom et par ganger, så føles den totalt unødvendig og litt billig.

Kampsystemet har altså blitt pålesset, uten at det har blitt så veldig mye bedre. Når det gjelder etterforskningsbiten har denne også blitt langt mer omfattende, men her snakker vi om reelle forbedringer. Selv om det er frivillig å gjøre grundig etterforskning er dette en fryd man ikke bør styre unna. Hvis du er på et åsted må du bruke diverse utstyr og dine sanser for å finne ut hva som har hendt. Du får en rekke alternativer å velge mellom når du for eksempel skal finne dødsårsak og mordvåpen. Hvis du bruker din logiske sans kan du rapportere riktige resultater inn til assistent Rosa og på den måten få enda flere alternativer å utforske.

Du kan også bruke ultrafiolett lys til å se ting som ikke er synlig for det blotte øyet, og det er spennende å følge «usynlige» blodspor gjennom nifse miljøer. God etterforskning gir deg et bredere bilde av historien, samt bonuser på slutten av brett. Eksempler her er metallringer du kan ha på knyttneven og skuddsikre vester. Dette forbedrer selvsagt Ethans sjanser i kamp. Etterforskningen burde vært enda mer sentral i spillet, den fungerer nemlig svært godt og er alltid et høydepunkt.

Dødt og mørkt

Du beveger deg rundt i en ganske død verden i Bloodshot. Enkelte sekvenser er utendørs, men det er stort sett inne i bygninger det meste skjer. Det blir tidlig klart at her er det spillet som bestemmer hvor du skal gå, ikke omvendt. Bloodshots lineære natur er ikke et problem i seg selv, men måten man setter opp hindringer er tidvis litt latterlig. Ethan Thomas burde klare å skritte over små esker og mindre møblement, såpass motorikk har han – dritings eller ei. Du kan riktignok flytte enkelte objekter, samt smyge deg gjennom trange steder, men dette gjør bare begrensingene enda mer åpenbare.

Til gjengjeld er flere av brettene visuelt slående, mørket til tross. Utesekvensene gir deg også en følelse av å være en del av et større samfunn, et Chicago i dyp krise. Variasjonen på brettene er grei, men enkelte ganger blir miljøene noe repeterende. Ellers er grafikken helt på det jevne. Flammer og eksplosjoner lyser opp på en flott måte, og det er morsomt å kunne bruke flammene til egen fordel. Dessuten er de grafiske effektene ved etterforskning fine, da spesielt det ultrafiolette lyset.

Likevel er ikke alt bare skrekk og gammen. Figurmodellene er ikke imponerende, og persongalleriet er utrykksløse og enkelte ganger direkte stygge – animasjonene er heller ikke gode nok. Feil som at våpen til døde fiender blir hengende igjen i løse lufta er heller ikke spesielt flatterende. På PlayStation 3 opplevde jeg også at spillet fryste seg et lite øyeblikk før enkelte skriptede hendelser, men dette blir heldigvis aldri et stort problem.

Lyden er det imidlertid svært lite å utsette på, her har Monolith gjort et solid stykke arbeid. Den herlige intromusikken, med aktiv bruk av strykeinstrumenter, sementerer en skummel og ekkel stemning – den ga i hvert fall meg gåsehud. Musikken for øvrig er også bunnsolid og går hånd i hånd med det som faktisk skjer på skjermen. Selv om du aldri forelsker deg i Ethan Thomas er stemmegivningen på ham og det øvrige persongalleriet også tilfredsstillende. Det er likevel i detaljene at utviklerne imponerer mest. Monolith gjør brettene levende ved å legge inn smålyder her og der ettersom du skrider frem. Man lykkes i å spisse den nifse stemningen ved at du hører føtter som drar seg over bakken og metallbokser som faller om rundt hushjørner. Disse smålydene er virkelig et herlig krydder. Et krydder så spennende at det nesten får deg i mental ubalanse.

Hvis Bloodshot blir litt for skummelt for deg å spille alene, er det alltids mulig å ta en tur på nett og utfordre andre spillere. Her kan uteliggere og FBI-agenter kjempe mot hverandre, eller man kan etterforske om kapp. Problemet her er at nærkampene blir litt vel kaotiske, ja på grensen til parodiske. Kampene som fungerer i enspillerdelen makter ikke overgangen til nettspilling. Selv om det strengt tatt ikke er flerspiller er det verdt å nevne «Fight Club» også. Her kan du ta diverse utfordringer på egen hånd, for så å sammenligne deg med andre spillere via diverse rangeringslister. Det er også et greit sted å øve på ulike kampteknikker, og slik sett en grei munnfull ved siden av hovedretten.

Konklusjon

I mine øyne klarer ikke Codemned 2: Bloodshot totalt sett å overgå sin forgjenger. Enkelte elementer er imidlertid forbedret, slik som de glimrende etterforskningsfunksjonene og en langt fyldigere totalpakke. Selv om kampene fortsatt er gode, har man lesset på litt vel mange effekter og muligheter. Det føles nesten som om Monolith kjører meierismør på flesk. Slike ingredienser er godt hver for seg, men litt i overkant servert sammen.

Historien er også noe forvirrende, og kunne med hell samlet enda flere tråder fra Criminal Origins istedenfor å skape enda flere. Sine mangler til tross, Bloodshot er like fullt en nervepirrende og underholdende opplevelse. En opplevelse du ikke bør gå glipp av om du liker å seigpines av spillspenning.