Relics glimrende Company of Heroes tok meg og mange andre med storm for et drøyt år siden, og var ett av de beste strategispillene på mange år. Utviklerne kombinerte god grafikk med filmatisk historieformidling og en utførelse som virkelig traff strategidesignets erogene soner.".
Opposing Fronts er en frittstående utvidelsespakke, og den største styrken er to nye spillbare fraksjoner i striden om de nordfranske landsbyene. Dette gjør at spillet som i utgangspunktet slukte mange timer, kommer til å legge ytterligere krav på din tilgjengelige spilltid.
Britene ankommer
En av de nye spillbare avdelingene er British 2nd Army, som innbefatter alt fra kanadiere, til engelskmenn og skotter med løse banneord. Den andre er Panzer Elite, en tysk kavalerigruppe som består av mange av de skarpeste stridsvognene det tredje riket hadde å by på.
Begge disse fraksjonene har sine egne tilknyttede kampanjer, som fortsetter etter at Able Company og resten av amerikanerne klarte å etablere brohodet i Normandie i operasjon Overlord. Sammen med British 2nd Army kjemper du for å få kontrollen over Caen, en av Normandies største byer, med flyplass og alt som skal til for å lede krigen videre innover mot Berlin.
Relic har skjønt at det å spille en tysk historiemodus må bli noe annet enn å gå fra tap til tap og bli kontinuerlig presset bakover. Derfor har de med Panzer Elites kampanje tatt utgangspunkt i den omfattende Operation Market Garden, som var en av de største allierte fiaskoer på sentralkontinentet. På denne måten får tyskerne vinne litt de også.
Mer dybde
Opposing Fronts bringer ikke noe revolusjonerende til Company of Heroes som spillfenomen. De vender seg ikke mot strategidesignets mindre utforskede områder, men legger mye dybde inn i opplevelsen som allerede er tilstede. Spillet fungerer på akkurat samme måte som sist, og den eneste måten et utrent øye kan se noen forskjell på dette og originalspillet, er at to nye kampanjer har dukket opp i hovedmenyen.
Utvidelsespakken tilbyr et omfattende strategispill, og er derfor langt mer tilgjengelig for de som har vært ute for sjangeren og spesielt originalspillet tidligere. To nye stridsklare avdelinger betyr en dypere og mer variert spillopplevelse. Når spillet etter utvidelsespakken stiller med totalt fire sider å spille som, kan erfarne spillere gjennom et flott og variert enhetsutvalg, velge den som passer de respektive sofageneralers egen taktikk best.
Begge de nye kampanjene er lange og omfattende, og med det ligger mange gode enspillertimer i pakken. Som forventet fortsetter Opposing Fronts der Company of Heroes slapp med god historieformidling. Mellomsekvensene er veldig godt spilt og baseres på historisk materiale de aller fleste vet noe om. De formidler menneskelige følelser, og er om ikke annet svært troverdige som filmatiske uttrykk.
Mobilitet og hurtighet vs. slagkraft og moment
Panzer Elite er gjennomgående den mest mobile av de nye fraksjonene. Ved hjelp av ulike rekognoseringskjøretøy er de kjapt ute og kaprer de livsviktige strategi- og ressurspunktene før britene så mye som har fått magasinet i våpenet. Deres Panther-stridsvogn har også rettmessig inntatt sin plass som en av andre verdenskrigs aller beste stridsvogner.
Britene banner så det renner av dem, og som nordlending synes jeg det er fryktelig morsomt og hjemmekoselig å høre hva de klarer å lire av seg. Til tross for at de er ganske trege i startfasen, blir de nådeløse så fort de oppnår moment. En av deres sterkeste sider er de ulike artillerimulighetene, som strekker seg fra billige stasjonære batteri til en beltedrevet 105mm og langtrekkende bombekaster som pussig nok har fått navnet «Priest».
De britiske kommandosoldatene er også svært overlegne. Mens du må oppgradere de tyske «Panzergrenadiers» for at de skal nå en tilfredsstillende standard, kan du bare utstyre de britiske kommandosoldatene med et panserbrytende våpen, og du har et av spillets aller dødeligste avdelinger.
For sterke?
Hvis du på toppen av dette legger til at deres offiserer og kommandostridsvogner gjør de som kjemper sammen med dem sterkere, er det fristende å si at britene kanskje har fått for mye Møllers tran. Selvfølgelig kan man kritisere for litt ubalanse, men det er så mange nivåer man kan utøve strategi og taktikk på, at alt kommer an på hvordan du spiller. Panzer Elite krever litt mer stell enn de britiske hardhausene, men når du venner deg til å løpe fra artilleriregn og etablere det nødvendige støtteapparatet, er sjansene gode for at det er hakekorset som flagrer på de strategiske punktene når poengene skal telles.
De nye brettene er utformingsmessig ganske lik de vi finner i originalspillet. Vi befinner oss i Nord-Frankrike og Nederland innenfor en tidsperiode på noen måneder, og det er krig. Hvordan skal de kunne gjøre det noe særlig annerledes? Den høye detaljgraden på brettene tar mye av fokuset vekk fra ønsket om andre miljø, årstider og så videre. Likevel hadde det vært morsomt å se hvordan krigen fortonte seg andre steder i verden, iscenesatt av Company of Heroes' fantastiske sans for god strategi.
Ubevisste behov
Det er vanskelig å finne noe negativt med noe som er så nydelig og gjennomført som dette, og det meste kan avfeies som småplukk. World in Conflict viste meg noe jeg ikke var klar over at jeg hadde lyst på. Deres glimrende bruk av fullt topografiske kart, gjør at jeg kjenner et lite savn i strategispillene etter det.
Jeg skjønner at Opposing Fronts ikke kan innlemme noe slikt ettersom det er en utvidelsespakke basert på en genial spillmotor, som Relic med viten og vilje ikke har endret på. Men dette gjør at i oppdrag som for eksempel handler om å angripe eller forsvare en bakketopp, er det fra spillets isometriske utgangspunkt vanskelig å få noen reell følelse av hvordan det skal kjempes.
Det kunne nok også blitt viet et litt mer våkent øye til dekning og skuddfelt. Jeg opplever flere ganger at jeg tror stridsvognen eller soldatene mine er i dekning, men blir skutt på okke som. Noen ganger er det gjennom vegger, andre ganger er det i en vinkel som en stridsvogn med fastlåst kanon aldri kunne skutt i.
Konklusjon
Opposing Fronts er en svært god utvidelsespakke til klassikeren som alle strategientusiaster hadde som hovedpensum i fjor. Det inneholder to nye fraksjoner med to lange tilhørende kampanjer som tar striden lenger inn på det europeiske sentralkontinentet. Spillet fortsetter med å gi deg følelsen av å være kløktig, i stedenfor å stable sammen flest enheter og mose fienden. Det lave enhetstaket gjør at du blir glad i dine utvalgte, og beskytter dem som best du kan.
Jeg håper Relic fortsetter å lansere utvidelser til dette glimrende spillet, og neste gang vil jeg se den tyske østfronten, Iwo Jima eller kanskje Nord-Afrika. Velkjente Normandie til tross, Opposing Fronts er obligatorisk for alle som kjente gleden og underholdningen og det fantastiske gameplayet originalspillet serverte oss.
