Sånn for å fastslå det med en gang: jeg elsker Commandos-serien. Faktisk vil jeg være så freidig å påstå at det er den spillserien som har holdt meg lengst foran dataskjermen. De håndtegnede landskapene kunne ofte minne om malerier, og hadde evnen til å ta pusten fra en. Oppdragene på sin side kunne ofte ende med frustrasjonsbrøl som i verste fall gikk utover tastaturets helse. Følelsen av endelig å ha fullført et knirkefritt oppdrag kan nærmest sammenlignes med en lykkerus man sjelden finner maken til i andre spill i dag. Commandos: Strike Force er Pyro Studios' siste skudd i stammen, men dessverre uteblir lykkerusen.
Gamle og kjente ansikt
For de av dere som ikke er kjent med serien, går Commandos i bunn og grunn ut på å føre en gruppe elitesoldater gjennom en rekke utfordringer under andre verdenskrig. Alle har sine unike evner som må tas i bruk for å nå målet, og trikset er å vite hvilke man skal dra frem til hvilket tidspunkt. Strike Force bevarer dette, og her får vi hyggelig gjensyn med både spionen, snikskytteren og den fryktinngytende kommandosoldaten. For første gang tar også serien spranget over til full 3D og styres i førsteperson, noe som åpner for flere actionorienterte framgangsmåter enn tidligere.
Spillet starter med et oppdrag et sted i Frankrike hvor du må infiltrere et lite gårdsbruk ved hjelp av snikskytteren. Gradvis blir du introdusert til snikskytterens evne til å bevege seg lydløst gjennom gresset og kaste kniver i ryggen på intetanende patruljer. Han må svømme usett forbi vakter før du omsider får leke litt med snikskytterriflen. Vår snikskytter kan også holde pusten for en kort tidsperiode, hvilket gir deg mulighet til å sikte inn noen dødelige, ofte to-i-ett-skudd. Før du vet ordet av det, befinner du deg allerede på neste oppdrag og i skoene til spionen.
Mens alle tre har mulighet til å operere i stillhet, er det spionen som er selve eksperten på området. Væpnet med en ståltråd og med et øye for tyske uniformer, er spionen svært ofte hjørnesteinen i oppdragene som skal utføres, og den desidert morsomste å spille av de tre. Ikledd en vanlig soldats uniform kan du komme deg forbi soldater av samme rang uten noen videre store problemer. Verre blir det når du møter offiserer, som umiddelbart vil gjenkjenne deg. Derfor blir det alltid essensielt å jakte på den med høyest rang, slik at man med letthet kan komme seg fram og tilbake igjen når det trengs.
Sist, men ikke minst har vi den barske kommandosoldaten som framfor alt liker å vise rå muskelkraft. Allerede i hans første oppdrag kastes du ut i et ekte bikkjeslagsmål, hvor du må holde tilbake fiendtlige tropper slik at de allierte kan lande i trygghet. Her løper du frem og tilbake, kaster granater på innkommende kjøretøy og skyter med to våpen samtidig – kommandosoldaten er ganske fleksibel av seg sånn sett. Dessuten kan han også lege sårede lagkamerater i løpet av få sekunder. Med et enkelt tastetrykk veksler du over til snikskytteren, som beleilig nok har plassert seg på toppen av et hus for å gi best mulig støtte. Det er nemlig sånn at ytterst få av oppdragene gir deg kontroll over kun én mann, og man kan når som helst bytte over til den andre når situasjonen kaller.
Disse actionsekvensene er ikke akkurat Commandos slik vi er vant med, men snarere et Commandos som prøver å etterligne den pågående strømmen av actionspill basert på denne tidsepoken, uten å helt strekke til. De er svært direkte og gir deg ikke stort annen utfordring enn å stoppe hva enn spillet måtte finne på å sende mot deg. Vi opplevd slike sekvenser på et langt mer elegant vis før. De fungerer likevel som en grei avveksling til snikeoppdragene, og dukker heldigvis ikke opp for ofte. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe, sann mine ord.
Utfordring ønsket
Senere oppdrag tar deg med til både Norge og Russland, og byr blant annet på likvidering av generaler, stjeling av viktige dokumenter og sabotasjer av den vanskelige sorten. Brettdesignet er heldigvis utformet på en slik måte at det som oftest finnes mer enn en vei til målet, noe som oppmuntrer til gjenspilling. Dessverre skal det uhyre lite til før man blir fristet til å velge en kjapp og enkel framgangsmåte. Enkelte av oppdragene mislykkes riktignok når alarmen går, men ellers slipper man altfor lett unna med å skyte seg framover. Det er spillet som skal skape utfordringen, ikke spillerne. Dette leder meg til setningen jeg aldri trodde jeg skulle si: Commandos: Strike Force blir for enkelt.
Å si at den kunstige intelligensen er en smule svak ville vært en underdrivelse. Så lenge du holder deg unna pistolskudd, som er det eneste soldatene hører, kan du herje og styre så mye du vil. Du kan bokstavelig talt snike deg opp bak to soldater og ta ut den bakerste, uten at kameraten så mye som rører på seg. Et annet eksempel er om du dreper en fiende fra avstand, og en annen ser soldaten falle om. Soldaten vil være mistenksom og ekstra på vakt, men etter få sekunder fortsetter alt som før. Sjelden kommer de for å undersøke nærmere. Skulle du – mot alle odds – bli oppdaget, kommer de uansett stort sett løpende en og en. Spillet mangler enkelt og greit den samme autentisiteten og realismen man er vant til fra andre spill. Resultatet gir en del rare og unaturlige situasjoner.
Når spillet fungerer, funker det til gjengjeld godt. Å jakte på offiserers uniformer slik at du i fred og ro kan sprade rundt og drepe fiender i stillhet, er moro. Det er ikke spesielt krevende, men moro er det. Å kjøre innover norske, snøkledde fjorder er vanvittig kult, selv om jeg ikke klarer å avgjøre om det er på grunn av velformede oppdrag eller rett og slett fordi det er Norge i all sin pump og prakt. Men fra spøk til alvor: disse oppdragene er uten tvil blant de beste, da til og med actionsekvensene fungerer som de skal. Men akkurat i det du er i ferd med å tilgi spillets mangel på troverdighet og autentisitet, får du et realt slag i trynet av utviklerne.
Det er slutt. Det finnes ikke mer. Rulleteksten dukker opp før du aner det. Selv om det var snakk om fem jevnt over underholdende timer, var disse fem timene det tok å runde spillet alt for enkle og korte. Du kunne hevde at flerspillerdelen forlenger leveverdien betraktelig, men la oss være ærlige – det eneste som kunne være noe særlig spennende her, er en solid samarbeidsmodus. I stedet får vi tradisjonelle saker som "deathmatch", "team deathmatch" og "sabotage", moduser vi har sett bedre versjoner av før.
No ser eg atter slike fjell og dalar
Å se for seg Commandos i noe annet enn 2D er ikke lett, men utviklerne slipper unna med skinnet i behold. Grafikken vakler riktignok mellom det middelmådige og helt greit i starten, men henter seg kraftig inn igjen med en gang en kommer seg inn i Norge. De snøkledde fjordene med majestetiske fjell som troner i bakgrunnen er virkelig et syn for øyet. Dessuten har utviklerne lykkes med å gi den visuelle siden en passe grovkornet stil som kler settingen godt. Overgangene fra en animasjon til en annen kan være knotete, men animasjonene holder ellers et høyt nivå.
Lydsporet følger opp med akkurat passe dramatisk orkestermusikk som kan gjøre snikmord i det skjulte til en særdeles spennende opplevelse. Effektene er det verre med, som ofte ikke følger opp i det hele tatt. Dette gjelder først og fremst i de små filmsnuttene vi får servert, hvor det rett og slett virker som det mangler mange lydeffekter. Ellers holder lydbildet absolutt mål, med en jevnlig dose av sarkastiske bemerkninger mellom våre tre utvalgte.
Konklusjon
Det ville være en regelrett løgn å si at jeg ikke hadde det moro mens jeg spilte dette. Å snike seg rundt i forkledning og ta knekken på uvitende nazister har definitivt sin sjarm. Ellers er det hyggelig å se at oppdrag i Norge endelig får den oppmerksomheten de fortjener. Det er bare så synd å se at Commandos har gått fra å være et unikt og krevende strategispill til et halvslapt, taktisk actionspill med noen få gode ideer. Det ligger mye potensiale her som utviklerne ikke har rørt, noe resultatet bærer tydelig preg av. Actionsekvensene blir for direkte og kjedelige, og den kunstige intelligensen byr rett og slett ikke på nok utfordringer til å holde noe særlig lenge. Et poeng for hver time spillet varte.
