Det skulle gå lang tid før vi fikk et nytt Red Alert-spill. Command & Conquer-serien kom riktignok med et nytt spill i fjor, men noen av oss blir ikke helt fornøyde før vi får muligheten til å sparke alvorlige mengder kommunistrompe med «Hell March» dundrende i bakgrunnen. Nå har endelig treeren kommet, og det er vel verdt ventetiden. Dette er nemlig akkurat hva vi har ventet på.

Grovt summert begynner historien slik: De ekle sovjetiske krigsherrene har atter en gang tatt frem tidsmaskinen sin. De var tydeligvis ikke fornøyde med resultatet fra de to foregående spillene (hvor Einstein blant annet dreper Hitler), så nå lures Einstein i døden gjennom et slemt plott som involverer strøm. Tanken bak dette er å etablere Sovjetunionen som en verdensmakt under og etter andre verdenskrig. Dette går likevel ikke helt som tenkt. I stedet for å styrke sin egen posisjon ender de opp med å gjøre Tyskland til en av de allierte. Samtidig våkner en ny og større trussel i øst, «The Empire of the Rising Sun» - en høyteknologisk japansk krigsmakt som viser muskler mot den røde armé og de allierte. Med Albert Einsteins ut av bildet mangler Sovjetunionen også sitt massive kjernevåpenlager, og kampen om verdensherredømme har aldri vært jevnere.

Noe gammelt, mye nytt

Red Alert 3 holder seg tro til sine to storebrødre i serien, og her er det mye gammelt ispedd herlige moderne impulser. De tradisjonelle ikoniske mellomsekvensene er selvfølgelig en viktig del av spillet, med et rimelig imponerende stjernegalleri til et spill å være. Her finner du kjente fjes som blant annet Peter Stormare, Tim Curry, J.K. Simmons og George Takei. Mannen bak den prisvinnende spillmusikken i de to foregående spillene – Frank Klepacki – står også for store deler av musikken i dette spillet. Musikken er tydelig skreddersydd, og har mye av æren for den adrenalinpumpende stemningen som ofte oppstår. Musikerne mestrer alt fra harry gitarsoloer til sovjetisk marsjmusikk, og de skal ha honnør for å ha greid å lage passende musikk til et såpass bisart spillkonsept som dette.

En vil nok også kjapt legge merke til den morsomme grafiske stilen. EA Los Angeles har kokt sammen en kreativ blanding av stilisert tegneseriegrafikk og den mer realistiske stilen som har preget de andre Command & Conquer-spillene. Resultatet er en tidløs og unik visuell opplevelse som alene gjør mye for særegenheten til dette spillet. Vannet er også fantastisk virkelighetstro, og noe av det vakreste jeg har sett i et strategispill noensinne. Til tross for dette krever spillet heldigvis ikke noen super-PC for å kjøre glatt. Det er lite som ødelegger mer for spillegleden enn hakking, spesielt når en skal bryne seg mot andre spillere, og det er selvfølgelig svært befriende å slippe å velge mellom god ytelse og god grafikk.

Red Alert-spillene har nok på mange måter vært den mer lekende og uhøytidelige broren til Command & Conquer-serien, og Red Alert 3 er definitivt en bekreftelse på dette. Her finner du gamle morsomme enheter som stridsdyktige delfiner og den blodtørstige, bikinikledde kommandosoldaten Tanya side om side med nye kuriositeter som bjørner i rustning og gigantiske roboter med øyelasere. Vanligvis hadde jeg nok følt at dette ble litt i overkant banalt og tøvete, men det gir all verdens mening i dette universet. De tre forskjellige fraksjonene har også klart forskjellige grafiske stiler med et flott særpreg. De japanske styrkene bærer et tydelig japansk tegneseriepreg, de russiske troppene er synlig inspirerte av gammel kommunistisk propagandakunst og de amerikanske troppene har en mer futuristisk stil som tidvis kan se ut som noe fra Starcraft.

Til sjøs

Den aller største forskjellen mellom Red Alert 3 og forgjengerne er den økte fokusen på havet. Tidligere var de vanngående styrkene for det meste supplementære styrker som sjeldent avgjorde en kamp alene. Nå vil du finne mange av de viktigste ressursdepotene midt ute på havet, og man får plutselig en helt ny dimensjon å utfolde seg i. Mange av enhetene i spillet er også vanngående, og de aller fleste bygningene kan plasseres til sjøs. Kreativ utplassering av baser får nå en helt ny betydning, og de av oss som foretrekker å bygge oss inne i et hjørne for å få litt ekstra tid har med ett fått et nytt våpen. Det som tidligere var en sjenerende vannpytt i midten av et kart kan nå bli den ivrigste slagmarken på hele brettet, og dette gir spillet en imponerende taktisk dybde.

Den økte fokusen på sjøen leder også til en del spørsmål rundt spillbalansen. Med den nye hybridstatusen til mange av enhetene vil det følgelig bli en god del vanskeligere å balansere de tre fraksjonene i flerspillerdelen. Dette er overraskende nok ikke et problem, og det er tydelig at EA har tatt tilbakemeldingene fra flerspillerbetaen seriøst. Mange av enhetene til de forskjellige lagene er riktignok ganske like, men ikke likere enn at det går kjapt å finne seg et favorittlag. Det er også mange forskjellige enheter å velge mellom, så det skal ikke være noe problem for verken den trauste admiralspiren eller den mer standhaftige hærføreren å finne seg en komfortabel taktikk.

Rent generelt består flerspillerdelen av mye det samme som en ser i lignende spill nå for tiden. Man har den klassiske «Skirmish»-delen hvor en enten kan spille mot folk over internett, nettverk eller mot såkalte «boter» lokalt, samt en flott samarbeidsfunksjon over internett. Sistnevnte lar en ta del i kampanjeoppdragene sammen med en annen person. Dette er et fint alternativ både hvis kampanjen blir litt i overkant vanskelig eller hvis en vil ha det morsomt med en kamerat samtidig som en har litt mer varierte brett enn de sedvanlige «knus alt»-brettene som preger «Skirmish»-delen.

Bunnsolid enspillerdel

Det hadde ikke vært et Red Alert-spill uten en solid enspillerdel, og den innfrir også i Red Alert 3. Man kan hoppe rett inn i kampanjene til de tre fraksjonene fra starten av, velge vanskelighetsgrad for hvert brett og ta ting i sitt eget tempo. De tre kampanjene tilbyr alle forskjellige perspektiver på den høyst originale historien, og tar deg med til kjente landemerker som Frihetsgudinnen og det hellige fjellet Fuji på veien. Akkompagnert av morsomme filmscener med humoristiske innslag og påfallende lettkledde damer som medhjelpere skal det mye til for å kjede seg den tiden man holder på med kampanjene. De er riktignok ikke veldig lange, med drøyt ti brett hver, noe som kan være greit å ha til ettertanke om en ikke er noen stor fan av å spille over nettverk eller internett. Men det kan knapt være mulig, om en liker enspillerdelen.

Noe av det som gjør Red Alert 3 til et såpass morsomt og langvarig spill er de mange mulighetene hver armé og enhet åpner for. Samtlige enheter i spillet har et sekundærangrep, noe som strekker seg fra paralyserende bjørnerop til mobile troppetransporter som kan skyte infanteri bak fiendens linjer. Dette betyr at man er godt tjent med å håndtere «micromanagement» først som sist, da dette spillet har flust av det.

Man har også tilgang til såkalte «top secret protocols», som er manuelt aktiverte ess i ermet man låser opp etter hvert som man skaper kaos. Disse små frynsegodene kan bety alt ifra midlertidig oversikt over fiendens tropper til satelittangrep, og kan brukes igjen etter litt ventetid.

Her har du heller ingen grense for hvor mange enheter du kan ha på én gang, så du kan selv velge hvordan du velger å kare deg til seier. Noen foretrekker nok en mindre mengde med velstyrte enheter, mens andre er bedre tjent med å pumpe ut våpen i stort antall og gi mer blaffen i finstyringen. Det spiller ingen rolle, for valget er ditt.

Som et siste moment i det store mangfoldet av hjelpemidler får man i kampanjeoppdragene hjelp av en annen kommandør. Denne datastyrte medhjelperen tar imot ordre fra deg, og viser seg å bli et svært viktig ledd på veien til å lykkes i enspillerdelen etter hvert som spillet blir vanskeligere. Ikke bare er det himla ålreit å ha en kompis som kan ta imot litt juling for deg nå og da, du kan også koordinere angrep fra flere fronter for å effektivt utmanøvrere en overtallig motstander.

Det har skjedd flere ganger at jeg har blitt presset langt ned i gjørma mot et sikkert nederlag, for så å se at kommandøren velvillig kommer til unnsetning og gir meg nok tid til å etablere en adekvat base igjen. Et flott element som tilfører Red Alert 3 atter en taktisk brodd mange andre strategispill mangler, og en av flere aspekter som gjør det til et såpass komplett strategispill.

Konklusjon

Red Alert 3 kom ikke en dag for tidlig, men når en ser hvor solid resultatet ble, er det ikke med sure miner man tenker over den lange ventetiden. Spillet er særegent, svært godt gjennomført og genuint morsomt, og definitivt et av de beste strategispillene som har kommet ut de siste årene. Både gamle trofaste fans av sjangeren og nyfrelste strategispillere vil nok finne mye glede i dette spillet, og en skal ha et trangt spillbudsjett for å hoppe over Red Alert 3 denne høsten.

Om jeg skal sette fingeren på noe, må det være at enspillerdelen gjerne kunne ha vært en del lengre. Men det er ærlig talt mange hundre potensielle spilletimer over internett i horisonten, så dette er knapt gangbart argument. Har du lyst på et nytt strategispill i høst bør dette definitivt være førstevalget ditt.

Anmeldelsen er basert på PC-versjonen som kommer i salg torsdag 30. oktober. Xbox 360-utgaven utgis 13. november.