Colin McRae tok 25 gevinster som aktiv WRC-sjåfør. Nå begynner det å bli en stund siden skotten la hjelmen på hylla, men det forhindrer ikke en ny opptur for mesterføreren denne sommeren. Colin McRae: DiRT til Xbox 360 bør nemlig tas som en seier for pensjonisten selv og utvikler Codemasters – endelig har rallyfrelste fått et nytt spill å kose seg med på en Microsoft-konsoll. Rallisport Challenge 2 var det siste høydepunktet i så måte, og det synes å være evigheter siden den tittelen ble utgitt. Nå er uansett DiRT på plass, og abstinensene etter racing over stokk og stein er borte som dugg for solen.

Morsom realisme

La det være helt klart: DiRT er ingen simulator. De som er ute etter 100 prosent realistiske bilspill bør ha dette i bakhodet før de eventuelt går til anskaffelse av denne tittelen. DiRT kan best beskrives som en realistisk arkaderacer, for her vil du bli straffet om du ikke holder deg i skinnet. Spektakulære kollisjoner blir raskt hverdagskost for nybegynnere, du må lære deg å takle svinger, ulent terreng og høye hastigheter raskest mulig. Når dette sitter snakker vi om underholdning i sin reneste form, for det er lite som slår et helt skadefritt løp i en rallybil.

Karrieremodusen er DiRTs pulserende hjerte. Her kjører du i de fleste tilfeller enkeltløp der du konkurrerer om poeng og ikke minst penger. Harde kontanter som du kan bruke til å kjøpe nye biler og lakkeringer. Ja, for her må du faktisk ut med store summer for å få nye sponsorer på bilen, burde det ikke heller vært omvendt? Foruten karrieremodusen kan du kaste deg inn i ulike mesterskap, der det kjøres flere fartsetapper, inkludert en shakedown, noe som er det nærmeste du kommer skikkelig WRC-rally. Du kan også kjøre mot nye rekorder i tidsangrepsmodusen, og det er faktisk uhyre tifredsstillende å barbere av sekund etter sekund på egen kjøring.

Bilene står, ikke overraskende, sentralt i dette spillet, og underveis i din karriere vil du stifte bekjentskap med en rekke ulike farkoster på fire hjul. Her kan du blant annet kjøre rallybiler, lastebiler og små buggyer, hvert kjøretøy reagerer forskjellig på din behandling av dem og det aktuelle underlaget. Du kan låse opp 46 unike biler i karrieremodusen, men vi hadde gjerne tatt i mot flere doninger i DiRT.

WRC-lisensen mangler for øvrig i dette spillet, men du får likevel tilgang på flere kjente og kjære biler du kjenner fra rallysirkuset. Entusiaster kan «kose» seg med disse før løp ved å endre på en rekke innstillinger på bilen, for så å få mest mulig ut av konkurransen. Dette er trolig mest interessant for dem med en litt dypere forståelse for kjøremekanikk, men det er jo flott at modifiseringsmuligheten er der.

Klok av skade

Uansett hvor forsiktig du og din alltid trofaste kartleser er på veien, så er kollisjoner uunngåelig. Her er spillet relativt strengt, og på de øverste vanskelighetsgradene skal det ikke så mye til før løpet ditt blir ødelagt. Skademodellen i DiRT er nemlig svært omfattende, og det er nesten ikke den ting som ikke kan ødelegges. I mesterskap er det spesielt kritisk om du får alvorlige skader, siden man ikke kan reparere mellom hver etappe – da kan sekundene fly som fuglen.

Når du endelig får anledning til å reparere bilen din går dette på tid, og hvis du har omfattende skader må du prioritere hva du vil fikse. Dermed må du tenke taktisk også utenfor veibanen i DiRT. Du kan når som helst sjekke bilens skadestatus ved å trykke på startknappen. Grafisk sett er skademodellen en fryd for øyet. Glasset spruter, panseret forsvinner og speilene barberes av. Store deler av bilen kan altså rives fra hverandre her om du ikke holder deg på matta, og det gjør altså større skade enn bare det visuelle.

Når du spiller et spill som DiRT er du forhåpentligvis ute etter utfordringer. Disse er det først og fremst banene som sørger for, og i dette spillet er heldigvis variasjonen relativt god. Hill climb, rally, rallycross og crossover er bare noe de ulike banetypene som står klare for dine eskapader. De to førstnevnte er utvilsomt undertegnedes favoritter, siden marginene er så små og toleransen for feil nesten mikroskopisk. Baneløpene gir adrenalin i en mer umiddelbar form, siden man ofte kjører direkte mot andre førere. En aggressiv og smart kunstig intelligens sørger for rikelig med action hode mot hode, men det er likevel kjøring i god, gammel WRC-stil som gir meg mest.

Som jeg har vært inne på gir DiRT inntrykket av å være en realistisk arkaderacer, og er dermed ikke en direkte konkurrent med spill som det rykende ferske Forza Motorsport 2. Begge gir store doser underholdning, men DiRT er nok litt «snillere» når det kommer til styring og veigrep. Bilen sitter nemlig veldig godt på veien, enten du kjører på grus eller asfalt. I kraftige svinger slenger man markert med rumpa, men ikke så mye som man kan forvente i de hastighetene bilen kan komme opp i. Mangelen på sentrifugalkraft er i så måte merkbar, men fysikkmotorens innstats ved kollisjoner plastrer litt på dette såret. Her kan du nemlig rulle rundt i evigheter om du overstyrer over en hump eller ta krappe svinger på to hjul. Dessuten er bråstoppen du får når du treffer et tre eller en stolpe kvalmende realistisk.

Ratt eller håndkontroll?

Min erfaring med rattbruk i bilspill er kanskje ikke bred, men jeg gjorde et forsøk med det trådløse 360-rattet da jeg testet DiRT. I starten imponerte jeg neppe Colin, som selv er med i spillet. Det så nok ut som jeg kjørte med en skyhøy promille der jeg overstyrte fra grøft til grøft. Med litt trening gikk det heldigvis mye bedre, men bruken av ratt virker likevel ikke helt solid i dette spillet. Responsen er dårlig og tregheten når du tar mindre svinger er merkbar. Derfor holder jeg meg til standardkontrolleren fremover, jeg har tross alt ambisjoner om å gruse motstanderen.

Jeg skal ikke si noe om hvordan Colin ser ut, men det siste spillet som bærer hans navnetrekk er intet mindre enn slående vakkert. Hver eneste bane og trasé er pinlig detaljert, her er hver stein og busk nøye planlagt. På grus er støveffektene herlig realistiske, og det er ikke noe særlig å få fullt av sand sleng opp i trynet om du ligger bak en rival. Reprisene er også fine, men her savner jeg en mer utstrakt bruk av helikopterkameraet, filming tett på er ikke like effektivt for å få frem mestertaktene i bragdene dine.

Prisen for skjønnheten er først og fremst lange lastetider. Disse mykes litt opp ved at du får servert interessant statistikk, men det blir likevel for mye venting. Av de mange synsvinklene du kan bruke når du kjører, er den inne i bilen min favoritt. Her kan du imidlertid oppleve tidvis hakking, spesielt når du skal svinge. Dette er noe som heldigvis aldri blir mer enn et lite irritasjonsmoment, og spillopplevelsen lider ikke nevneverdig.

Med et skikkelig anlegg vil du få anledning til å blåse ut noen kilo ørevoks i DiRT. Lydeffektene i dette spillet er nemlig glimrende, med grus som slår mot undersiden av bilen og skrensing på tørre asfaltveier som noen av høydepunktene. Kartleseren gjør en god jobb med relativt tydelige noter, men det er enkelte ganger han er litt treg – og det kan bli skjebnesvangert. Musikken er stilig og passer godt til den actionfølelsen DiRT prøver å formidle, men variasjonen kunne med hell vært enda større. Det blir nemlig litt hakk i plata til tider, og jeg hater unødig repetisjon.

Det er ingenting som en runde rally med gutta, gjerne i festlige lag. Derfor er det nærmest en skandale at man ikke har klart å få med en lokal flerspillerdel i DiRT. Den begrenser seg til å kjøre tidsangrep på tur, for så å skrive ned resultatene i en notatblokk – det er slik vi gjorde det i riktig gamle dager det, Codemasters. Trøsten får være at du kan sosialisere på flerspillermodusen over Xbox Live, her du kan blant annet kose deg med rangeringslister og rekorder. Denne modusen kunne med hell vært enda feitere, adrenalinet hindrer ikke at det sniker seg inn en liten ond ånd ved navn «ensformighet» når man spiller over nett. Det blir deg mot røkla på en håndfull baner i rangert eller urangert modus, der det eneste virkelige målet er å nærme seg uslåelige rekorder. Konkerranseinstinktet mann mot mann blir dermed ikke like sterkt. Et annet alternativ til flerspiller er systemlink, noe som bør være et utmerket alternativt på et 360-LAN.

Konklusjon

Dere som har grått dere selv til søvne i savnet etter Rallisport Challenge 3 kan endelig kaste lommetørkle, sutteklut og teddybjørn. Colin McRae: DiRT gir en herlig underholdende og god kjøreopplevelse på Xbox 360. Det er vakkert, intenst og variert, her får du mye skit for pengene. Et åpenbart minus fant vi imidlertid ganske raskt: Mangelen på lokal flerspiller er graverende, og da hjelper det lite at flerspillerdelen over Xbox Live er en smule for tynn. Likevel er DiRT en rallytittel i toppsjiktet, her kan du hele tiden merke egen fremgang både på fart, teknikk og tid. Kjøring i skog og mark har aldri vært bedre.