Mistenkelig aktivitet omkring en russisk oljerigg i Beringstredet har lenge plaget CIA, og de klør formelig i fingrene etter å finne ut hva som foregår ombord. Et hvalfangerskip har lenge gått i skytteltrafikk mellom riggen og det russiske fastland, og når dette kommer drivende inn i USAs territorialfarvann har amerikanske myndigheter endelig muligheten til en nærmere undersøkelse. Bordingen av fartøyet synes problemfri, selv om den foregår i full storm. Plutselig er all kommunikasjon med samtlige elitesoldater ombord brutt. Eneste tilgjengelige fartøy i nærheten er den lille kystvaktskuta USS Ravenswood, det blir deres oppgave å finne ut hva som har skjedd.
Alene i mørket
Du er Tom Hansen, en kjekkas av et besetningsmedlem på USS Ravenswood. Ordren om å borde det mystiske fartøyet går ikke videre inn på ham og hans kolleger, de tar det hele med en god porsjon humor. Ikke lenge etter at bordingen har blitt igangsatt er Tom den eneste i live ombord, vi snakker nå om et solooppdrag. Skjønt helt alene er han ikke, noe som viser seg svært ubehagelig for vår blonde venn. Uten å avsløre for mye så har russiske eksperimenter om bord på den nevnte riggen fått katastrofale og uhyggelige konsekvenser. Spor av dette finnes blant de maltrakterte menneskekroppene på den russiske hvalfangstskuta, og nærkontakt med utysket blir raskt et faktum.
Spillets historie er jevnt over god, om langt fra revolusjonerende. Den blir i all hovedsak fortalt gjennom ulike notater du finner liggende rundt omkring på fartøyet og riggen. I tillegg vil du møte noen vennligsinnede hjelpere. Disse kan telles på èn hånd, så ikke vent deg hjelp rundt et hvert hjørne. Følelsen av at historien bokstavelig talt holder vann ettersom spillet skrider frem er sentral, hvis ikke faller alle de andre brikkene på dennes urimelighet.
Darkworks har utviklet Cold Fear, de samme sto også bak Alone in The Dark 4. Likhetene er absolutt tilstede, og evnen til å skremme har blitt holdt godt inntakt av det franske selskapet. Som i gode gamle Alone in The Dark brukes fastspikrede kameravinkler, noe som er svært vanskelig å bli vant til på et konsollspill. Selv om dette er et godt grep for å skape en skremmende atmosfære, går det sterkt utover brukervennligheten. Heldigvis finnes det en synsvinkel til, nemlig over skulderen til Tom. Denne vinkelen er uten tvil å foretrekke, og helt nødvendig for i det hele tatt å kunne drepe dine fiender. Dessuten er lommelykten kun tilgjengelig når du ser over skulderen til vår helt, den andre vinkelen kan med andre ord bli litt i overkant dunkel.
Selv når du er i ”skytemodus” er det enkelte problemer med synsvinkelen. Mest tydelig blir problemet dersom du har fiender på andre siden av et gelender. Tom vil rett og slett ikke skyte hvis han er for nær et slikt hinder, og holder istedenfor våpenet rett i været. Når det gjelder våpen er det nok av godsaker som blir tilgjengelig utover i spillet. Det medfølgende lasersiktet er ikke bare nødvendig for å treffe i Cold Fear, det ser utrolig bra ut også. Spesielt i stormen som raser på dekk er laserens vandring over vegger og ikke minst på fienden et imponerende skue.
Alt sitter i hodet
Fiendene er varierte, aggressive og ikke minst utrolig stygge. Selvsagt er deres favorittidsfordriv å skremme deg grundig før hodet ditt står på menyen. Det å drepe ”vanlige” russere er problemfritt, det er når de uhyggelige monstrene dukker opp at vanskelighetsgraden øker et par hakk. Disse er nemlig infisert av et vesen som kalles Exocel, et tentakeldyr som tar over hjernen til offeret. For å kvitte seg med vesener som er infisert må enten varmt bly tildeles rett i panneregionen, hvis ikke vil de reise seg om og om igjen. En fin vri er at du også kan tråkke på hodene deres mens de ligger nede, med tilhørende blodsprut på skjermen og en lyd jeg finner vanskelig å beskrive.
Cold Fear baserer seg på faste lagringspunkt, dette har både positive og negative sider ved seg. På plussiden så gir dette en større følelse av at du stadig vekk oppnår noe, du merker fremgangen bedre ved bruken av lagringspunkter. Minuset skjer når du står fast på bestemte plasser, da må du enkelte ganger spille store deler om igjen. Som jeg pleier å si så er repetisjon relativt kjedelig, Cold Fear representerer ikke noe unntak fra denne ”regelen”.
Når det gjelder vanskelighetsgrad er det fire innstillinger, og du må nesten prøve deg frem for finne ut hvilken som passer deg best ved første gjennomspilling. Jeg spilte mest på normal og spillet er ikke spesielt vanskelig her, men utfordrende er det absolutt. En balansegang mellom lett og vanskelig er viktig å finne, spesielt med tanke på at de nevnte lagringspunktene kan føre til noe gjentagelse.
